Den russiske tsarfamiliens fall har vært omgitt av myter. Kari F. Brænnes historiske roman handler om en av disse.
Forfatter: Kari Fredrikke Brænne (49)
Aktuell med: Himmelfall. Aschehoug forlag. Romanen forteller historien om den russiske revolusjonen, og om tsarfamiliens veldige fall og endelikt. Fortalt av storhertuginne Maria Nikolajevna Romanova – tsarens eneste overlevende datter. En historisk roman med et lite nikk mot virkelighetslitteraturen.
Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
Jeg ønsket å skrive en slik bok som jeg lengter etter å lese. Fyldig, poetisk og kunnskapsrik på samme tid. Fakta og eventyr i god blanding. Ellers har jo Russland virkelig kommet på kartet de siste årene. Jeg ble interessert i å finne ut mer om det før-revolusjonære imperiet som Putin ser ut til å trekke fram som et forbilde. Hva var det ved tsartiden? Og hva var det som egentlig skjedde under revolusjonen og borgerkrigen?
I arbeidet med boken har jeg til fulle forstått hvordan tilsynelatende ubetydelige enkelthendelser eller noen ganske få menneskers tilbøyeligheter, kan få enorme konsekvenser for historiens gang og et lands befolkning. Den siste tsaren og tsarinaen tviholdt på eneveldet i en tid da alle, selv deres egen familie, fortalte dem at det måtte avvikles. Hvis ikke, var katastrofen uunngåelig.
Tre favoritter:
Å velge tre favoritter er nesten umulig, det er jo så mye å ta av. Men det har blitt mye russisk i det siste, især det som ble skrevet i årene like før, under og etter revolusjonen.
Mikhail Bulgakov: En ung leges opptegnelser. Gripende fortellinger fra forfatterens egen praksis som uerfaren lege på den russiske landsbygda like etter revolusjonen. Et fint sted å begynne i dette forfatterskapet.
Velimir Khlebnikov: Tidens ingenkonge. Han levde under revolusjonen, og forsøkte å slippe unna militæret. Det klarte han ikke. I samlingen er blant annet et spektakulært dikt om sult.
Fjodor M. Dostojevskij: Forbrytelse og straff – en udødelig klassiker.
Uslipt diamant:
Det må nok bli en av mine tidligere elever ved Aschehoug forfatterskole. Og her kommer jeg i klemma, for det er så mange gode å ta av! Må jeg likevel velge en, setter jeg en knapp på Marit Bolsø Brodersen, en svært talentfull ung kunstner og poet. Hun debuterte med en diktsamlingen Post-it. Spor tid, spor elv i 2013. Jeg har store forventninger til hennes videre kunstner- og forfatterskap.
Sist leste bok:
Harper Lee: Drep ikke en sangfugl. Mye omtalt klassiker fra det segregerte Alabama på trettitallet, fortalt fra et barns perspektiv. Aktuell i forhold til forfatterens andre utgivelse. Forbløffende frisk og levende i både form og språk. Jeg tok den med som reiselektyre til USA i sommer, og så med egne øyne at boken dessverre fortsatt er aktuell.
Hvordan jobber du?
Det starter med en ide, som kommer ut av lufta. En fornemmelse, en person eller en konflikt som jeg ikke får ut av hodet. Noe menneskelig, absurd og fantastisk. Virker ideen like god og frisk etter et halvt års tid, er den antakelig en god nok. Det bør den nemlig være, for det å skrive bok er omtrent like krevende som å gå inn i et ekteskap. I dette tilfellet måtte jeg gjøre masse research, med lesing, forarbeid og faktasjekking underveis. Jeg reiste også til Russland flere ganger, for å selv oppleve stedene jeg skrev om.
Ellers er selvdisiplin første bud. Det blir ikke bok ved å gå og vente på inspirasjon eller lyst til å skrive. At jeg er fulltidsforfatter er heller ingen selvfølge, men et resultat av at jeg er så heldig å ha en mann og en familie som tror på meg og er villige til å leve på en inntekt for at jeg skal få drive på med dette. Skulle jeg sløse det bort? Nei, det går ikke. Likevel hender det jo at jeg står fast. Da går jeg en tur. Eller dukker inn i teksten på et annet sted, i stedet for å stå og stange på samme flekken.
Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?
Stevnemøte vet jeg nå ikke. Men jeg leste nylig Moby Dick, og kaptein Akab er en interessant figur, som jeg gjerne kunne tenkt meg å bli bedre kjent med. Selv om Hermann Melville har skildret ham svært inngående, er det fortsatt noe ved ham forblir dunkelt. Viljen til å sette så mange liv på spill for å gjennomføre sitt eget monomane prosjekt, i en uunngåelig drift mot ødeleggelse og undergang. Hvordan er det mulig å holde liv i hevnlyst over så lang tid? Og mot krefter som åpenbart er så mye sterkere enn en selv, ja selveste naturen – form av et kolossalt dyr – den hvite hvalen?
Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?
Vanskelig spørsmål! Men jeg velger Arild Nyquist – posthumt. En stor produksjon som favner romaner, poesi, kortprosa, dramatikk og barnelitteratur. Nære fine tekster, med stort universelt alvor. Virkelighetslitteratur lenge før det ble en hipp greie. Nå skal det jo sies at han var fetteren min (noe jeg benytter enhver anledning til å skryte av!), så helt nøytral er jeg ikke. Likevel: Han fortjener en renessanse og en enda større anerkjennelse enn den han fikk mens han levde.
Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?
Sosiale medier er jo praktisk for å komme i kontakt med folk, føre samtaler med flere personer på en gang eller for å reklamere for ting – som boklanseringer. Like fullt er det en tidstyv som altfor fort kan ta konsentrasjonen bort fra skrivearbeidet.
Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:
Words without borders er en formidler av internasjonal litteratur i kortform. Nettstedet, som er basert i New York, formidler dikt og noveller oversatt til engelsk fra forfattere over hele verden.
På bar med Knausgård eller middag med Dag Solstad?
Solstad, fordi jeg synes det kunne vært spennende å diskutere den historiske romanen med ham. Og romanen som sådan! Med ”Det uoppløselige episke element i Telemark … ” var han veldig tydelig på at det å dikte gjennom å sette seg inn i bevisstheten til en historisk person, og utbrodere vedkommendes liv, var en uting. Jeg undres på om hans avstandtagen til diktning med utgangspunkt i historisk materiale er noe han betrakter som en generell regel. I så fall – hva mener han om for eksempel William Shakespeare, som baserte de fleste av sine skuespill på historiske personer og tok seg store friheter i forhold til dem?
Da kunstneren Marcel Duchamp plasserte et pissoar på en sokkel – med tittelen ”Fontene” – på en kunstutstilling i New York i 1917, ble det skandale. De fleste kunsthistorikere er i dag enige om at ”Fontene” var et banebrytende kunstverk. Men diskusjonen blusser likevel opp med jevne mellomrom. Den opphetete debatten rundt ”Det uoppløselige …” viste med all tydelighet at det er veldig delte meninger om hva som er en roman. Hva må til for at noe kan gå under betegnelsen kunst eller skjønnlitteratur? Er det nok at kunstneren eller forfatteren sier det? Er det konteksten objektet står i som avgjør? Eller er det visse egenskaper tingen må inneha, for å kvalifisere? Jeg har ingen svar, men ville synes det var interessant å høre mer om hvordan Solstad tenker om disse tingene.
(Hovedfoto: Aschehoug forlag)
