Melankolske og humørfylte bjeff

Hans-Olav Thyvold har skrevet en rekke bøker og vært sentral bakmann i bokbransjen i mange år. I romanen "Snille hunder kommer ikke til Sydpolen" presenterer han fortelleren Tassen, og det funker som bare det.

Snille hunder kommer ikke til Sydpolen er en morsom, innsiktsfull, tankevekkende og litt trist bok, ført i pennen av den «forvokste sofabikkja» Tassen.

Ja, det er hunden Tassen som forteller. Om sin eier Majoren, som dør i begynnelsen av boken. Og om hans enke, den lett drikkfeldige Fru Thorkildsen, som blir Tassens eneforsørger. Om familien hennes, som er ute etter både huset og Tassen, og om Roald Amundsen, som dro med seg over hundre grønlandshunder på sin ferd til Sydpolen i 1911 og spiste dem da de hadde gjort jobben sin.

Dette siste går kraftig inn på en vanlig sofabikkje med pels og empati. Som forakter gordonsettere, men har et nærmest mytisk forhold til grønlandshunder – det nærmeste du kommer ulver blant firbente som ikke er ulver.

Hans-Olav Thyvold:
Snille hunder kommer ikke til Sydpolen

Roman
Aschehoug
299 sider

Dragevann

Tassen skjønner tidlig at fru Thorkildsen trenger hjelp. Hun drikker litt for mye av det Tassen kaller «dragevann», også på formiddagene. Hun utsettes til stadighet for Hjemmehjelpen, og ikke minst utsettes hun for sin egen «valp» og Tispa hans, den ufordragelige svigerdatteren som vil ha Fru Thorkildsen på sykehjem og overta huset.

Men den tidligere bibliotekaren Fru Thorkildsen har bøkene sine, utfluktene til Kroa og Senteret (som Tassen kaller jaktturer – hun kommer jo hjem med mat hver gang) pluss en ung bibliotekar å snakke med. På ustøe ben vandrer Fru Thorkildsen og Tassen gjennom de snaue tre hundre sidene, og det er fornøyelig, lærerikt og litt vemodig.

Tassen er som nevnt en «forvokst sofabikkje». Han gjør jobben sin; bjeffer når det ringer på, avleverer kos og trøst når det trengs og sitter når han blir bedt om det.

Han er glad i Fru Thorkildsens kanelhorn og selvfølgelig kjøtt i alle varianter. Han er dessuten trolig far til den myndebaserte kjøteren Janis’ ungeflokk etter et heftig møte utenfor Kroa, der Janis sto så lagelig til midt i løpetiden.

 

Utilstrekkelighet og selvinnsikt

Og Tassen forteller – om dufter som overvelder ham så du nesten kan sanse det selv, om mennesker med hundetekke, så du nesten får lyst til å bli klødd du også, og om mennesker uten hundetekke, som du får lyst til å fly på. Og han forteller om sin egen utilstrekkelighet når det gjelder jakt og vaktvirksomhet så du virkelig føler med ham.

Men mest av alt forteller han om den brutale kynikeren og løgneren Roald Amundsen, som trolig tok livet av så mange som to hundre grønlandshunder for å komme til Sydpolen før romantikeren Robert F. Scott.

Forfatter med forteller: Hans Olav Thyvold lar Tassen fortelle om sitt liv som hund. Foto:Aschehoug

 

Thyvolds liv som hund er fascinerende lesning. Dufter («Duften av Janis tok fullstendig kontroll over nervesystemet mitt og jeg ble gammel hund og liten valp på én gang …»), selvinnsikt («Å vokte en bil mens det passerer mennesker i alle retninger er i seg selv en nærmest umulig oppgave, så det ble mye bjeffing …»), utilstrekkelighet («Da det første skuddet gikk av holdt jeg på å pisse på meg av ren skrekk …»).

Ideen er glimrende og det hele er grundig gjennomført. Språket flyter for både to- og firbente, nye ord innføres (dragevann) og du får nesten lyst til å logre. Denne anmelder koste seg glugg ihjel der det var meningen og grøsset kaldt der det var intensjonen.

Det er vel lite trolig at Tassen er kommet for å bli, men uansett: Tassen er vår mann.

 

ATLE NIELSEN

 

-- annonse --