ANMELDT: Sommerlesning! Kjell Solem anbefaler boka hvor Henrik Thune åpner dørene til utenrikstjenestens fred- og forsoningsdiplomati.
Henrik Thune har kunnet glede seg over mye god omtale av denne boka, og når man har lest den, er det bare å istemme at dette er mer enn man forventer.
I noen hektiske måneder våren og sommeren 2011 kommer en gruppe UD-folk i kontakt med kretsen rundt Saif al-Islam, sønn og arving til den herostratisk berømte Muammar al-Gaddafi, mens det raser en uforsonlig borgerkrig og verdenssamfunnet bestemmer seg for å gripe inn «med alle midler» overfor regimet i Libya.
Boka følger i detalj de norske bestrebelsene på å skape en dialog. Forfatteren var der selv. Han førte referat og skrev ned betraktninger underveis, og dermed kan leseren ta del i diskusjoner med replikker slik de falt, og skildringer av steder og stemninger.
Henrik Thune:
Strengt fortrolig – Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya
J.M. Stenersens forlag
248 sider
Fredens operatører
«Jeg mener vi skal tenke på dette på følgende måte. Spørsmålet er ikke hva vi kan få til. Den avgjørende vurderingen er om vi er trygge på at vi ikke gjør skade», sier utenriksminister Støre i det første møtet der gjengen diskuterer oppsider og nedsider ved å følge opp kontakten.
Replikkene gir teksten nerve og nærvær. Det som ganske sikkert kunne blitt kjedelig stoff, er i Thunes og forlagets hender blitt et virkelighetsdrama med stor informasjonsverdi.
Thune kunne neppe ha utgitt denne boken hvis aktørene ikke syntes prosjektet var sympatisk. Sitatene er godkjent av de tjeneste- og embetspersonene som omtales. Det er da heller ingen av utenrikstjenestens aktører som kommer dårlig fra omtalen.
Men stoffet er ikke harmløst. Når Thune omtaler lederen for UDs globale avdeling Geir O. Pedersen får vi vite at han ledet møtene som ledet fram til Oslo-avtalen på 1990-tallet. Så kommer dette: Jeg tror ikke Geir var spesielt kry av den norske innsatsen. Innsatsen er oppblåst. «Stort sett satt Norge og den berømte Terje Rød-Larsen på gangen og ventet mens Israel og palestinerne forhandlet».
Til Tripoli
Ambassadør Jon Hanssen-Buer og Thune flyr inn til Tripoli etter at FN har iverksatt flysikkerhetssone. En av bokens mange overraskelser er at tredjemann på laget er en forfatter, Henrik Hovland. Han har et stort nettverk i Midtøsten og har vært en frilanser for utenriksdepartementets freds- og forsoningspolitikk i flere år. Det er til Hovland den første føleren kommer, fra en forretningsmann med bånd til regimet i Tripoli. Forretningsmannen og Hovland kjenner hverandre fra forfatterens lange opphold i Irak etter den amerikanske invasjonen i 2003.
Krokodille med tversoversløyfe
I en av bokens mange fargelegginger, beskriver Thune Hovland slik: Han skrev barnebøker om en krokodille med tversoversløyfe som føler seg annerledes (…) Han var avholdsmann, sosialdemokrat og krigsreporter og en av de mest beleste menneskene jeg noen gang har møtt.
Flere av freds- og forsoningsprosjektene ville aldri blitt noe av hvis det ikke var for folk Henrik kjente rundt om i Midtøsten, skriver Thune. Og Hovland var stadig innom utenriksministerens kontor, uortodoks kledd i flanellskjorte, sennepsgule kakibukser med tursekk på ryggen!
Krigshissing
I boken har vi med kretsen rundt den bisarre diktator Gaddafi å gjøre, opprørsledere, amerikanske diplomater og statsledere – og de hjemligere spillere statsminister Stoltenberg, utenriksminister Støre – samt opposisjonens ledere Erna Solberg og Siv Jensen for anledningen som krigshissere.
Thune legger ikke det minste skjul på det norske janusansiktet som deltaker i NATO-operasjoner og mekler for fred. På en og samme tid, i en og samme konflikt.
Gaddafi var ingen helgen. Men spillet fra Storbritannia og Frankrike for å slå mynt på opprøret er motbydelig. Frankrike sendte militær støtte til opprørerne. Motytelsen var tilgang til olje og business. Det norske fredsinitiativet ble overkjørt bakfra av stormaktesinteressene.
Portrett av Jonas Gahr Støre
Men i februar og mars 2011 ruller stemningsbølgene i mange land og slår også inn i norsk politikk.
Siv Jensen fører opposisjonspolitikk og beskylder Støre for passivitet. Internasjonalt vinner begrepet «humanitarian intervention» fram. Jan Egeland snakker om at verdens ledere ikke kan være tilskuere til drapene på sivile. FNs sikkerhetsråd vedtar å gripe inn med alle midler, som i praksis var å bombe fra luften. NATO og Norge går på vingene.
Forfatteren fikk inntrykk av at dette ikke er Støres krig. Det er statsministeren som bestemmer, poengterer han megetsigende, og det er statsminister Stoltenberg som reiser til Paris og lover norsk medvirkning. Regjeringens tilslutning fikk han via sms og telefon.
Mens det norske freds- og forsoningsdiplomatiet er i oppstarten, skriver utenriksminister Støre en artikkel til The New York Review of Books. Det har kostet utenriksministeren sene netter, og formuleringene går flere runder hos tidsskriftets krevende redaktør. Thune hjelper med å renskrive. «Why We Must Talk» er overskriften. Hovedbudskapet var at verken USA eller andre stormakter bør gå til krig uten vilje til å forhandle med fienden.
«Den sommeren i 2011 forsvant Libya. Det finnes ikke andre måter å si det på. Landet bare løste seg opp», skriver Thune i siste avsnitt. Nå kjenner vi fasiten.
Det Libyske lederskapet ble styrtet, drept og forvist. Den vestlige alliansen med FN-støtte skapte verken demokrati, stabilt styre eller bedre vilkår for folket. 12 år etterpå er det et land styrt av krigsherrer, et land uten skolevesen og helsevesen. Norge var ikke bare med på dette, Norge leverte 15 prosent av bombene som regnet over landet.
Diktator-døtre
Thunes bok er en forundringspakke. Ta bare denne: Hvordan kommer Norge i kontakt med Gaddafis regime? Datter av den styrtede diktator Saddam Husein, Raghad, snakker med Gaddafis datter Aisha, en vestorientert og velutdannet kvinne. Den siste har hjulpet den første i sitt eksil i Jordan. Den første ser klare paralleller til Iraks oppløsning et tiår før. Raghad kjenner en mann med kontakter i vesten, og det er han som kjenner Hovland.
Forfatter Thune var i 2022 statssekretær Thune og dermed Utenriksdepartementets nestsjef. Han er nøye med å forklare at han ikke siterer fra hemmeligstemplede dokumenter eller beslutningsnotat i regjering eller departement. Kildegrunnlaget er i egne notater, et privatarkiv og korrespondanse som ikke er arkivført i Utenriksdepartementet i tillegg til åpne kilder.
Thune mener offentligheten trenger å få høre om det som skjedde.
KJELL SOLEM
