Med gneistrande kreativitet

ÅRETS BESTE BILDEBØKER FOR BARN: May Grethe Lerum lar seg begeistre av Kari Stais "Tankespinn".

Vi har invitert forlagene til å sende inn årets aller beste barnebøker og latt May Grethe Lerum vurdere disse gjennom flere torsdager den siste måneden. I dag er det siste runde for denne gang.

Ein buldrande tankefabrikk

Hovedtema: Uro, venskap, fantasireiser

Boka skildrar både slitsame tankespinn, gneistrande kreativitet og knugande angst på ein måte mange vil kjenne att. Kanskje særleg om ein slit med «bokstavdiagnoser».


Kari Stai:
Tankespinn

Bildebok for barn
Samlaget

Handling:

Inne i hovudet har Ada ein buldrande tankefabrikk, det blir bokstavleg tala tungt å bera alt som blir produsert der. Når bestevenen Rolf brått heller vil leike med den nye jenta, kjennest einsemda på det flygande teppet eller i romraketten skarp.  For den som kan skape slike fantastiske ting med tankekraft, den kan også skape bilder av ei død mor,  eller bli biten av ein torsk på ein stolen tohundrelapp. Heldigvis veit mamma korleis ho kan lære jenta si å takle det slitsame litt betre, for kreativiteten som skaper trolltankane er jo den same gåva som fyller Ada og alle kring henne med fantasi og glede. Boka har ein tydeleg pedagogisk agenda, og endar kanskje litt for lettvint lukkeleg, men forteljinga om Ada er både gripande og livfull.

MED FULLTREFFER: Kari Stai (Foto: Samlaget)

Illustrasjoner:

Stai synest å imitere ein barnleg eksplosiv stil når ho «går berserk» og berre MÅ prøve alle dei 256 nye teikneblyantane i enkelte oppslag.  Dette kler temaet godt. Men grunnpaletten er roleg, med mykje blått og luftige arkfarga bakgrunnar. Figurar og bakgrunnar flyt samman, alt er heilskravert, i ein gjennomtenkt og svært medviten naivistisk stil.

Les også disse sakene om høstens beste bildebøker for barn:

Med søt og kløktig løgnhistorie

Bestevenn på boks

Høstens beste barnebøker

 

I en skyggetilværelse

Hovedtema: Fantasivenn/barnehagekonflikter

Barnet som følges og speiles av månen gir et fint premiss for historien om å føle seg henvist til en skyggetilværelse, i utkanten av de andres sosiale univers.


Ingvild Jensen og Jens Kristensen:
Månen følger etter meg

Bildebok for barn
Mangschou

Handling:

Mens månen fremdeles lyser må Mone og pappa løpe for å rekke frokost i barnehagen. Det ser ut som Månen følger etter med vilje, mener Mone, og pappa sier at den går kanskje i en barnehage i nærheten? I Mones barnehage er de andre barna i gang med hyggelige leker, men Mone sliter med å finne sin plass. Hun rømmer ut i den ensomme vintermorgenen, og der blir hun bedre kjent med Månen. De ser hverandre, og leker. Månen kan faktisk også hjelpe Mone på dagtid, særlig når hun blir trist og sint på de andre barna. Og Mone kan hjelpe Månen, hvis den føler seg ensom.

VENN MED MÅNEN: Ingvild Nielsen.

Historien fortelles med mange korte, repeterende dialoger, som om barnet er solen og månen speiler barnet. Mones desperate ønske etter  å bli sett er gjenkjennelig, men så blandes et rødt skjerf inn som både iøynefallende rekvisitt og symbol for hjertevarme. Dette elementet skaper skurrer, handlingene virker litt løsrevne, dramaet tar umotiverte vendinger og hopp. Men forfatteren glitrer når hun skildrer barnets lyst til å skade andre barn, til å ødelegge leken man ikke får ta del i, og hva som skal til for å stagge slike utagerende impulser. Da kan morgendagen bli enda bedre.

Illustrasjoner:

Jens Kristensens illustrasjoner er fulle av energi og kraft. Perspektivene gir følelsen av at man ser det hele fra en liten drone, eller kanskje en annen liten planet. Vi følger de myke figurene i et like mykt landskap, i nesten drømmelignende scener. Figurene, med sine «knappeøyne» og overdimensjonerte hoder, kan minne om eldre tegnefilm-figurer, men de er innbydende og lette å like. Illustratøren har nydelig kontroll over lys og skygge, som det passer seg en «månebok».

 

Global fabelkunst

Hovedtema: Fabel om vekst og modning

Med elementer fra global fabelkunst og legendestoff skaper forfatteren en følelse av allmenn visdom.


Mahmona Khan og Akin Duzakin:
Epletreet

Bildebok for barn
Ena

Handling:

Jeg-fortelleren er et lite epletre, som vokser i skyggen av de store trærne. Bare det eldgamle, kanskje døende treet Ariana ser med bestemoderlig blikk hvor hardt den lille prøver å nå lyset. De andre trærnes øyne er rettet mot treet de kaller Prins, han som er så veltrent og sterk og flott. Brått blomstrer de alle, og med bienes hjelp får de frukter. Selv det lille treet får oppleve hvor slitsomt det kan være å stå og holde på fire epler, det blir tyngre for hver dag de modnes. Men han lytter til den gamle visdommen, og bøyer grenene ydmykt i stedet for å stå med demonstrerende rake grener for å imponere.

Språket er muntlig, på grensen til barnlig. Forfatteren synes å ha hatt ambisjoner om å skape en poetisk klang, men fortellingen virker litt overlesset.  Hvorfor må en sangfugl besjeles når vi møter trær som kan både synge og fortelle? Menneskene som dukker opp mot slutten tar også for stor plass, de stjeler bokstavlig talt fra treets lavmælte historie.

Illustrasjoner:

De fire første oppslagene er en monoton mørkegrønn tåkeskog, med noen få skygger av trestammer og dyr. De gir et inntrykk av å ha blitt laget i uinspirert hast. Heldigvis viser Duzakin at han kan ta grep, og åpner for både smak og lukt når vi kommer nærmere inn på fortellerstemmen. Men et høydepunkt, det nesten akantus-svungne lille epletreet med fire røde epler, blir trykket om igjen på flere sider.  Å variere utsnitt og størrelse og design kan ikke erstatte varierte tegninger av treet – som jo faktisk er «hovedperson». Det sier noe om ambisjonsnivået, kanskje like mye hos forlaget som hos illustratøren.

MAY GRETHE LERUM

 

 

Trykk her for å se høstkatalogene