Om mannen som gjorde Norge større

I år ville en av det forrige århundrets største statsmenn, Jens Evensen, fylt 100 år. Med tanke på Jens Evensens betydelige innsats for å sikre råderett over fiskeressurser og norsk kontinentalsokkel, og hans arbeid for menneskerettigheter, fred og nedrustning, er en biografi-markering av jubileet absolutt på sin plass.

Biografien er ført i pennen av journalist Berit Ruud Retzer som i likhet med Evensen, har studert ved prestisje-universitetet Harvard. Ruud Retzer ble kjent med Jens Evensen under hans siste tjeneste, som dommer ved Den internasjonale domstolen i Haag. I årene etter var hun stadig på besøk hjemme hos Evensen og intervjuet ham til en biografi de var blitt enige om at hun skulle skrive. Av ukjente årsaker ble det imidlertid brudd mellom de to. Aschehoug, som var tenkt utgiver, valgte da å kansellere oppdraget og la Ruud Retzer beholde royalty-forskuddet. Boka ble deretter utgitt på eget forlag i 1999. I årets reviderte utgave på Gyldendal, har Evensens arvinger tillatt Ruud Retzer å benytte seg av lydbåndopptak hun tidligere ikke fikk lov til å bruke.

Forfatteren Berit Ruud Retzer er utstyrt med en god – om enn noe gammelmodig – penn. Hun er godt skolert, men oppleves kanskje mest som en relativ ukritisk anekdoteforteller. Boka er blitt lite annet enn en beundrende oppsummering av en eventyrlig politisk og juridisk karriere. Ruud Retzers personlige nærhet til Evensen gir likevel boka egenverdi.

Berit Ruud Retzer:
Jens Evensen. Mannen som gjorde Norge større 

sakprosa
Gyldendal
334 sider

Livsløpet

I korte, men noe utbroderte, drag kan vi lese at Jens Evensen (1917-2004) vokste opp på Grønland i Oslo, som sønn av slaktermesteren med samme navn. Slakterforretningen gikk godt, og ble kimen til det senere Jens Evensen-konsernets milliardverdier. Velberget som få på Kristianias østkant, lærte Jens likevel hjemme å ha respekt for vanskeligstilte. Noe av grunnlaget for matbutikkenes senere suksess lå gjerne nettopp i dette.

Etter handelsgymnasiet startet Evensen på jusstudiet i 1936. En av hans første innsatser etter avlagt eksamen, var å sikre rettighetene til husmenn i Nordmarka i konflikt mot den mektige godseier Løvenskiold. Under krigen var han aktivt med i motstandsarbeidet. Etter krigen var han del av aktoratet under landssvikoppgjøret, blant annet mot Quisling. Han var likevel prinsipiell motstander av dødsstraff, selv for Quisling.

I 1948 reiste han til studier i Amerika.  Her ble han for alvor interessert i spørsmål om havrett og oljeressurser, noe som fra tidlig 60-tall ledet ham inn som ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementets rettsavdeling. I 1968 forsvarte han endelig sin doktorgrad i jus ved Harvard. I 1973 ble han – uten partibok – utnevnt til handelsminister i Trygve Brattelis regjering. Fra 1974-79 var han Norges hittil eneste Havrettsminister.

OM EVENSEN: Berit Ruud Retzer.

I 1967 hadde Evensen vært prosessfullmektig for saken de tre skandinaviske land anla ved Den europeiske menneskerettighetskommisjon i Strasbourg mot militærjuntaen i Hellas sine brudd på menneskerettighetene. Under arbeidet ble han godt kjent med aktivisten Arne Treholt, som han tok med seg videre som politisk sekretær, senere statssekretær i Havrettssekretariatet. Da Treholt i 1984 ble arrestert som spion, ble dette en personlig og politisk katastrofe for Evensen.

I 1985 ble han utnevnt av FN til dommer ved Den internasjonale domstol i Haag for en periode på ni år. Med dette dommerembetet forsvant han ut av norsk politikk.

Dette er i hovedtrekk boka, med tillegg for Evensens familieforhold og båtinteresse.

Unyanserte framstillinger

Titt og ofte berører boka konflikter – politiske som personlige, men uten at disse drøftes på noen inngående måte. Vi aner interne konflikter i Utenriksdepartementet hvor Evensens flamboyante stil (solbrent av seiling og pengerik) blir satt opp mot grå og kjedelige byråkrater. Vi aner en dyp konflikt med Jens Chr. Hauge, uten at denne utdypes, og vi forstår at mange lot seg engste da Evensen ble utnevnt til minister uten å være medlem av Arbeiderpartiet.

Den svakeste del av boka er drøftingen av Treholt-saken. Det er den dag i dag et mysterium hvordan Evensens regjeringskollegaer – ikke minst statsminister Nordli – kunne unnlate å orientere Evensen om mistankene mot hans nærmeste medarbeider. Dette opplevde Evensen som et dypt tillitsbrudd – var han kanskje selv mistenkt for å ha medvirket? I boka utbryter han som gammel mann: – Det er det vemmeligste jeg har opplevd i mitt liv. Motivene var så skitne. Det kommer jeg aldri over. Jeg kommer til å være krenket resten av mitt liv, og jeg er blodig fornærmet på disse drittsekkene.

Privat blir det med tiden også dype familiære konflikter rundt den betydelige pengearven Evensen skal etterlate seg. Også i dette blir bokas framstilling lettbeint, unyansert og dermed mindre troverdig.

Krever kritisk motbør

Forfatteren innrømmer tidlig at hun er blitt advart: – Kolleger har advart meg: «Glem ikke at vennskap med den du skriver om, er det verste som finnes. Skriver du med vennskapet for øye, har du tapt.»

Det må være lov å sette spørsmålstegn ved Gyldendal-redaksjonens arbeid med biografien. God sakprosa krever streng oppfølging og kritisk motbør fra en redaksjon som setter alt inn på å ville forbedre sluttproduktet. Tilsynelatende har så i liten grad skjedd her. Det er synd, for Jens Evensen fortjener en inngående presentasjon og drøftelse av sin betydelige innsats for landet.

Når dette er sagt, les gjerne boka. Den omhandler viktige deler av vår historie.

ANDERS NERAAL

(Hovedbilde: Omslagsutsnitt / Gyldendal – foto: Erik Thorberg/NTB scanpix)