Halldór Guðmundsson: Man into woman

De siste ukene har vi vært vitne til en interessant diskusjon om oversettere, deres ferdigheter og deres biografiske – og til og med biologiske – begrensninger. Det fikk meg til å tenke på historien om Ernst Harthern, som brukte pseudonymet Niels Høyer, og som var en av Hamsuns tyske oversettere, men som nå er glemt av de fleste.

Ernst Harthern var en tysk jøde, født Ernst Ludwig Jacobson i 1884 i Stade, en gammel nordtysk by ikke langt fra Hamburg. Etter noen svært vanskelige ungdomsår, som blant annet førte til at han som ung mann begikk to selvmordsforsøk, fant han sitt andre hjem i Skandinavia etter 1910. Han giftet seg med en norsk kvinne, Martina Willberg, og de fikk to barn. Det er faktisk dokumenter som tyder på at han var aktiv som tysk spion i Norge under første verdenskrig.

Reddet fra tyskerne

I 1919 reiste familien tilbake til Stade, hvor han skiftet navn til Harthern, men de bodde i Tyskland i bare noen få år. I 1926 flyttet han til København og jobbet blant annet som korrespondent for tyske aviser, hovedsakelig Frankfurter Zeitung. Han skilte seg og giftet seg på nytt med skuespillerinnen Maria Garland som ble en av stjernene på Det Kongelige Teater; også at ekteskapet ble oppløst.

Etter nazistenes overtakelse i 1933 emigrerte Harthern, og i 1936 ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap. På tredvetallet tok han en lang reise til Palestina og skrev om den en selvbiografisk roman, Heimwärts. I 1943 var han blant jødene i København som i siste øyeblikk ble reddet fra tyskerne med båter til Sverige. Der bodde han resten av livet, mest i Sigtuna, og ble gift for tredje gang. Han døde i 1969.

Slik kan De ikke avslutte!

Bortsett fra journalistikk, var Harthern en veldig aktiv oversetter – av Hamsun, Bjørnstjerne Bjørnson, Martin Andersen Nexø og ikke minst Halldor Laxness, som han oversatte i ti år. Da jeg forsket på Laxness-biografien min, fant jeg en omfattende korrespondanse mellom dem i et svensk arkiv, hvor du kunne se hvor engasjert og aktiv Harthern var. Han kjente mange i den tyske bokverdenen og skrev på vegne av Laxness til både Peter Suhrkamp og Heinrich Maria Ledig-Rowohlt, og sendte Laxness-bøker til forfattere som Hermann Hesse og Thomas Mann.

Tidlig i bekjentskapet kommer han også med forslag om innholdsendringer til Laxness, som at han skulle skrive en ny slutt på Salka Valka, fordi det var altfor uklart hva som nå ville skje med hovedpersonen. For at Laxness ikke skulle bli for skremt av frimodigheten, fortalte han følgende historie om en av hans Hamsun-oversettelser: Hamsun hadde sendt manuskriptet til Den siste glæde til Harthern for oversettelse til tysk. Manuskriptet ble avsluttet med kapittel 30 og ordene «Det siste land, den siste ø, den siste glæde …». Leseren får imidlertid ikke vite hva som skjer med frk. Thorsen som fortelleren hadde blitt forelsket i, og Harthern skrev umiddelbart tilbake til Hamsun: So dürfen sie nicht schliessen! Slik kan De ikke avslutte! Overraskende nok ble Hamsun ikke sint, ifølge Harthern, men skrev tilbake et høflig brev der han spurte hva oversetteren mente han skulle gjøre. Harthern skisserte en slutt for den norske forfatteren, som skrev åtte nye kapitler, og det er slik vi kjenner romanen, både på norsk og tysk. Dette er en så fin historie – som jeg ikke har klart å bekrefte – at jeg ikke er sikker på om jeg vil vite sannheten. Harthern var ikke tilbakeholden da han skrev om sine evner, og hadde en dårlig skjult tendens til å overdrive i sine brev. Men åtte kapitler i en Hamsun-roman?

Livslangt hat

Så mye oversatte faktisk ikke Harthern av Hamsun; det var Børn av tiden, Den siste glæde og Sult (i 1921, ikke den første oversettelsen til tysk), alt under pseudonymet Niels Høyer. Men etter at nazistene tok makten, ble dette navnet fjernet fra de tyske publikasjonene, eller de ble tilskrevet Julius Sandmeier, som hadde utgitt Hamsuns samlede arbeider på tysk, noe som førte til at Harthern hatet ham resten av livet. Det kan leses av korrespondansen at Harthern etter dette er besatt av ideen om at verkene hans blir stjålet og brukt av andre, og at han ikke får den anerkjennelsen han fortjener. Dette er forståelig etter erfaringen med Hamsun-oversettelsene, men det førte også til vanskeligheter i samarbeidet med Laxness. Årsaken var ikke så komplisert: Selv om Harthern insisterte på at det i alle hans Laxness-oversettelser skulle stå at de var oversatt direkte fra islandsk, var ikke dette sant. Han kunne ikke islandsk og hadde aldri vært på Island, og han oversatte fra dansk eller svensk, hvilket selvfølgelig førte til en rekke misforståelser. Etter som nye oversettere tilbød seg å kunne oversette dirtekte fra originalspråket, ønsket Laxness å avbryte samarbeidet med Harthern – til sistnevntes store bitterhet. Igjen skulle han forbigås, æren skulle fratas ham. En tråd som kan spinnes helt frem til våre dager, fordi Harthern for 90 år siden faktisk skrev en bestselger.

Var Lilis venn

Mange har antagelig sett filmen The Danish Girl fra 2015, som forteller historien om den danske maleren Lili Elbe (født Einar Wegener), som var en av de første som noensinne har foretatt en kjønnsskifteoperasjon, og faktisk døde av konsekvensene i 1931. Filmen er basert på en debutroman fra år 2000 med samme navn, av David Ebershoff, som han til og med mottok Pulitzer-prisen for. Men få vet at denne boken er basert på Ernst Hartherns oppsummering av Lili Elbes dagbøker og opptegnelser, boka Fra mann til kvinne: Lili Elbes bekjennelser (dansk 1931). Harthern var faktisk venn med Lili og utga boken på tysk i 1932, og deretter – under pseudonymet Niels Høyer – på engelsk i 1933: Man into Woman, som ble en bestselger i den engelskspråklige delen av verden. Men nå er det andre som har fått æren for den fortellingen. Hartherns siste roman ble passende kalt Endlich zu Hause (Endelig hjemme) og har bare utkommet i oversettelser til svensk, dansk og engelsk, men aldri til tysk, språket den er skrevet på.

Halldór Guðmundsson