Et par noveller i verdensklasse i solid bok, samlet og publisert etter forfatterens død.
Med hauss rundt James Baldwins liv og diktning de siste årene og Toni Morrisons bortgang forrige uke, har vi snakket en hel del om afroamerikansk litteratur i det siste, både dens egenkvaliteter og nødvendige boring i samfunnet. Nå er novellene til Ralph Ellison (1913 – 1994) oversatt av Christian Rugstad og utgitt på norsk. Ellison er født i Oklahoma, men bodde i Harlem, New York. Dette er noveller som ble samlet og utgitt først etter forfatterens død.
Usynlig mann (1952), er en priset roman om afroamerikanerne og samfunnet, og ble den ble hans eneste mens han levde. Solum Bokvennen oversatte den i fjor. Vi har altså å gjøre med en nokså hemmelig forfatter, men det er ingen grunn til at det skal være slik.
Flott oversettelse
Etter å ha prøvd meg på William Faulkner gjennom et tiår fra jeg fikk lappen, gikk jeg over til Flannery O´Connor, som ble en favoritt. Problemet med de gamle oversettelsene av Faulkner til norsk, var språket de landsens folka hans snakket, et østnorsk med ispedd totning som fikk
Ralph Ellison:
Hadde jeg hatt vingene
Solum Bokvennen
224 sider
Oversatt av Christian Rugstad
alle til å se tomsete ut, langt mer ensformig pottit enn de var i originalen, har jeg oppdaget etter å ha lest Sanctuary i sommer, (Det aller helligste på norsk). Og dette er noe av problemet med oversettelser fra de litterært betydningsfulle sørstatene: Man trenger et røft og direkte dialogspråk, ofte med litt rural og lokal twist og twang, for å vise særegenhet og forskjellighet i livsvilkår. Christian Rugstad mestrer dette svært godt i oversettelsen av Ellison. Litt slang er det, men ikke sånn at de svarte guttene, som oftest figurerer i novellene hans, blir underlegne eller noe mindre på grunn av talespråket. Andre faktorer i samfunnet tar seg av den biten, å trøkke dem ned. Det aner meg at Rugstad, med sin erfaring, har dempet språket en smule heller enn å jazze det opp. Så får det heller være at tittelen Jeg spurte ikke hva de het mangler et «om» på norsk.
Svart mann i brann
Ralph Ellisons har ofte barnets og unge gutters perspektiv og lar dem både spørre om, utforske og erfare forskjellene mellom svarte og hvite mennesker. I åpningsnovellen Fest nede på torget kommer vi inn brenningen av en svart mann som blir forstyrret av et fly i problemer og et voldsomt uvær. Dette er samlingens ur-novelle, en mektig markør som synes viktig for forfatteren, hans KKK-referanse, hans forsmak på Mississippi burning. La oss åpne med det verst tenkelige og videre se hvordan det kan ha blitt slik.
Når man skriver sørstatsnoveller, er det mange klisjélandskaper å styre klar av, rettere sagt mange oppfatninger av og forestillinger om hva sørstatslitteratur skal være. Larry Brown forsøkte bl.a. å skrive en hyllestnovelle til Flannery O´Connor i en stor antologi der et foreldrepar gjemte unna en plaget og funksjonshemmet gutt på et loft. Den var ganske god og representerer noe av denne regionale litteraturens funksjon (ved siden av dens helt åpenbare kunstneriske egenverdi): Avdekkingen av folks liv, folklore, annerledeshet og aksepten av eksistens(er) utenfor den litterære allfarvei, inkludert hudfargeproblematikken.
Lyden av musikk og redning
Ralph Ellison blir vel pedagogisk og enkel i to av novellene, men han smeller til med tittelnovellen og historier som Kongen av bingo, Jøden og snuten, Jeg spurte ikke hva de het og To skalperte indianere. Sistnevnte er i verdensklasse og åpner sånn:
På vei gjennom skogen hørte jeg et band spille. Messingtonene sprakk som lysende, metalliske bobler. Det var en fjern lyd, liksom gnister som fløy gjennom den stille ettermiddagen – veldig tydelig nå, og helt sikkert musikk, musikk fra et band. Jeg var lettet.
Ellison fortsetter å trylle lyd og landskap frem som i en Huck Finn-historie:
Bortenfor veien og stua så jeg elven og dens mørke, mystiske sig. Messingtonene var tydeligere nå, og selv om musikken fortsatt var fjern, lød det som om noen kastet håndfuller med nye, blanke småmynter mot himmelen.
Noe forandrer seg hos de to kameratene når de nærmer seg, men musikken er med i språket:
Stemmen hans brummet som en trombone med en stor, fet, potteformet mute i, og jeg løp videre uten å svare.
Til slutt kommer de helt frem, via lyd:
«Hør på de horna», sa Buster. Og nå kom musikken mot oss mellom trærne som fargede klinkekuler som glitret i sommersolen.
Ralph Ellison kunne sitt håndverk. Det er bilderikt i denne novellen, men på unge gutters premisser. Alt er på plass.
Sett gjennom barneøyne
Den amerikanske toghopperen, hoboen, er vel skildret i litteraturen, visene og film, men de mørkhudede hoboene hadde enda flere utfordringer enn de andre reisende, skal vi tro Ralph Ellison. Og det må vi. Novellene er skrevet mellom 1937 og 1954, omtrent da borgerrettighetsopprøret startet i organisert form, men mest av alt virker dette helt tidløst. Det kunne vært fra Washington 1963, Los Angeles 1991 og alle andre steder i USA hvor uretten ennå pågår daglig.
Motivet med flyet, redningen fra himmelen, kommer igjen i siste novelle, men Ralph Ellison er en temmelig lite religiøst opptatt forfatter til å være sørstatsforfatter fra dette tidsrommet. I stedet har han vært tro mot barnets synsvinkel. Deres lek og opplevelser er forrykende nok.
VIDAR KVALSHAUG
