Folkebibliotekene og forlagene snakker knapt direkte sammen om digitale utlån. For å komme videre kreves må man tørre å prøve nye løsninger.
De siste tre årene har jeg forsket på utlån av e-bøker og e-lydbøker i Danmark, Norge og Sverige. Det som slo meg i mine intervjuer med over 50 bibliotekarer, forleggere, ledere for interesseorganisasjoner og kulturbyråkrater i tre land er at folkebibliotekene og forlagene knapt snakker direkte sammen om digitale utlån. Det meste av kommunikasjonen skjer via mellomledd som distributører, eller gjennom interesseorganisasjoner som arbeider politisk på vegne av hele feltene.
Derfor setter jeg stor pris på de siste to ukenes debatt på Bok365 som jeg mener er et viktig ordskifte. Fra denne debatten sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av at det ikke har skjedd noen gjennombrudd de siste årene. Dette kan selvsagt forklares med pandemien (da andre prioriteringer tok over) og det politiske arbeidet rundt bokloven (som rettet oppmerksomheten mot andre spørsmål). Ut fra de tre innleggene i debatten ser jeg at de samme fastlåste posisjonene som for noen år siden:
- Folkebibliotekene oppfatter forlagene som en aktør, som gjennom sine prisstrategier undergraver deres mulighet til å tilby aktuelle og relevante lydbøker og derfor oppfylle sitt samfunnsoppdrag.
- Forlagene ser på folkebibliotekene som en trussel mot balansen i det digitale bokmarkedet, hvor en stadig større del av konsumet skjer gjennom strømmetjenester.
Jeg vil gjerne utfordre disse standpunktene og peke på mulige veier fremover.
Det finnes flere sider av samme sak
I forskningsartikkelen Perceptions of e-lending in Scandinavian libraries, som jeg skrev sammen med Terje Colbjørnsen og Kim Tallerås, har vi identifisert mange nyanser i de to hovedposisjonene. Vi peker at de største skandinaviske forlagene unisont anerkjenner folkebibliotekenes viktige rolle og samfunnsoppdrag – både i den analoge og digitale verden. Samtidig uttrykker de skepsis til at folkebibliotekene skal få tilgang til de nyeste og mest etterspurte boktitlene i lydbokformat, men det finnes også flere forlag (særlig de som ikke har eierinteresser i strømmetjenester) som oppfatter bibliotekene i større grad som kunder enn som konkurrenter.
Folkebibliotekarer i hele Skandinavia er svært klare på at biblioteket verken kan eller vil konkurrere med kommersielle aktører: de har ikke økonomi til det og det er ikke deres rolle. Bibliotekene vet at de retter seg mot en annen type brukere og har et annet oppdrag. Dette kommer blant annet til uttrykk i måten de jobber med formidling av digitale titler: de løfter frem bredden i litteraturen, fremmer nisjetitler, litteratur for barn og unge, samt litteratur på nasjonale språk – til forskjell fra engelsk.
Selv om denne selvposisjoneringen er tydelig i intervjuer med de fleste bibliotekarer, sitter jeg i den norske konteksten igjen med et inntrykk av at folkebibliotekene glemmer om dynamikken i det digitale bokmarkedet, som bibliotekene er del av. Man kan de ikke se bort fra at fastprisperioden for bøker (nå fastslått av bokloven), som er ment å sikre inntektene til bokhandlere, forlag og forfattere, utgjør et reelt problem for forlagene i strømmetjenstener. Fastprisen gjelder kun for eksemplarer, ikke abonnement, noe som gjør at forlagene gjennom strømmetjenester ikke kan tilbyr de nye titlene, slik som foreleggerne Sarah Willand, Tuva Ørbeck Sørheim og Marcus Bøhn skriver i sitt innlegg. Som en konsekvens er det tydelig at man ikke er villig til å la bibliotekene tilby de mest verdifulle titlene – de som forlagene har investert i – på en enklere måte enn i de kommersielle kanalene. Samtidig kan man heller ikke glemme – som både Hilde Sjølset og Vidar Lund påpeker i sine innlegg – at folkebibliotekene sitter på sine innkjøpsbudsjett. Jeg vil tro at de økonomisk pressede forlagene trenger en sikker og stabil inntekt, som folkebibliotekene kan bidra med.
Det gjør en forskjell hvilke titler vi snakker om
I samme åndedrag mener jeg det er viktig å stille forlagene et spørsmål i denne konteksten: gjelder etterspørselen etter de nyeste digitale lydbøkene i kommersielle kanaler hele forlagenes katalog, eller dreier det seg kanskje kun om populærlitteratur – som spenning, krim og feelgood? Disse sjangrene er de som forskning om lydbøker viser er mest etterspurt i strømmetjenester, siden deres litterære karakter gjør dem best egnet for dette bokformatet. Min empiri viser at både svenske og danske forlag mer tilbakeholdne – på samme måte som de norske – når det gjelder å tilby slike titler på folkebiblioteker. Samtidig er flere av de mer positive til å tilby for bibliotekene, for eksempel, nye lydbøker for barn og unge.
På bibliotekenes side ser jeg et behov for å være svært bevisst og tydelig på sin posisjon i det digitale bokmarkedet. Det må stilles spørsmål om relevansen og aktualiteten i lydbok-sammenheng handler om å tilby de bøkene som lånerne etterspør, eller om det er de bøkene bibliotekarene mener er de beste for å fullføre deres samfunnsoppdrag?
Hva kan være en mulig vei ut fra dagens situasjon?
Ut fra den historiske utviklingen av det norske litterære systemet ser jeg en lang og vellykket tradisjon for samarbeid mellom de ulike partene. Kulturrådets innkjøpsordninger for litteratur og Bokavtalen (som senere ble til bokloven) er de to beste eksemplene på dette. De første årene etter at e-bøker ble introdusert på skandinaviske folkebibliotek for 10-15 år siden, var preget av slike samarbeid. Hvorfor ikke samarbeide nå om lydbøker, når lydbokmarkedet har mugnet?
Jeg ser for meg et prøveprosjekt der forlagene – i samarbeid med bibliotekene – slipper en lydbok i en mindre restriktiv utlånsmodell innen en bestemt sjanger eller for en spesifikk målgruppe gjennom et utvalgt fylkeskonsortium. Hvilken effekt vil dette ha på forlagets inntekter? Hvordan vil det påvirke forfatterens inntekter og vederlag? Hva om både forfattere og forlag tjener mer gjennom folkebibliotekene? Og hvorfor ikke teste ut samtidig alternative utlånsmodeller, for eksempel klikkmodellen eller flatratemodellen, i tillegg til eksemplarmodellen som bibliotekene går inn for.
En annen kunnskapshull er brukerne: deres atferd, perspektiver og behov. Er de som bruker strømmetjenester og de som bruker bibliotekapper egentlig de samme personer? Jeg mener det er behov for sterkere og mer overbevisende bevis på at betalingsviljen for abonnement blir svekket når det finnes et gratis tilbud ved siden av. Kjernen i lydbokdiskusjonen er: hvordan forholder digitalt salg seg til digitalt utlån? For å gi et konkret eksempel på hvordan folkebibliotekene og forlagene kan sammen undersøker sine brukere, anbefaler jeg å lese den mye innsiktsfulle rapporten Den digitale medieudvikling og bibliotekernes rolle, utgitt av danske Det Digitale Folkebibliotek i februar 2023.
Folkebibliotekene og forlagene er to viktige kulturinstitusjoner for litteraturen. De har trengt hverandre i flere tiår, de trenger hverandre nå, og de vil fortsette å trenge hverandre i fremtiden. Med utgangspunkt i min forskning mener jeg at for å komme videre fra de låste posisjonene, kreves det en vilje – på begge sider – til å prøve nye løsninger. Det finnes en sterk tradisjon for samarbeid i det norske litteratursystemet – hvorfor ikke bygge videre på det? Begge parter arbeider jo mot et felles mål: å fremme og formidle litteratur og å bidra til lesekulturen.
Maciej Liguzinski
PhD Stipendiat ved Oslomet – Storbyuniversitetet
