Lydbøker på bibliotek: Kan vi bryte fastlåste posisjoner?

De siste tre årene har jeg forsket på utlån av e-bøker og e-lydbøker i Danmark, Norge og Sverige. Det som slo meg i mine intervjuer med over 50 bibliotekarer, forleggere, ledere for interesseorganisasjoner og kulturbyråkrater er at folkebibliotekene og forlagene ofte ikke snakker direkte sammen om digitale utlån. Det meste av kommunikasjonen skjer via mellomledd som distributører (særlig i Sverige), eller gjennom interesseorganisasjoner som arbeider politisk på vegne av feltene.

Derfor setter jeg stor pris på debatten som har pågått de siste tre ukene i Bok365 som jeg mener er et viktig og nødvendig ordskifte. Fra denne debatten sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av at det ikke har skjedd noen gjennombrudd de siste årene. Dette kan selvsagt forklares med pandemien (da andre prioriteringer tok over) og det politiske arbeidet rundt bokloven (som rettet oppmerksomheten mot andre spørsmål). Ut fra de tre innleggene i debatten ser jeg de samme fastlåste posisjonene som for noen år siden:

• Folkebibliotekene oppfatter forlagene som en aktør, som gjennom sine prisstrategier undergraver deres mulighet til å tilby aktuelle og relevante lydbøker og derfor oppfylle sitt samfunnsoppdrag.
• Forlagene ser på folkebibliotekene som en trussel mot balansen i det digitale bokmarkedet, hvor en stadig større del av konsumet skjer gjennom strømmetjenester.

Jeg vil gjerne utfordre disse standpunktene og peke på mulige veier fremover.

Roller og posisjoner i bokmarkedet

I forskningsartikkelen Perceptions of e-lending in Scandinavian libraries identifiserte jeg sammen med Terje Colbjørnsen og Kim Tallerås mange nyanser i de to hovedposisjonene. Vi peker på at de største skandinaviske forlagene unisont anerkjenner folkebibliotekenes viktige rolle og samfunnsoppdrag – både i den «analoge» og digitale del av verden. Samtidig uttrykker forleggerne skepsis til at folkebibliotekene skal få tilgang til de nyeste og mest etterspurte boktitlene i lydbokformat, men det finnes også flere forlag (særlig de som ikke har eierinteresser i strømmetjenester) som oppfatter bibliotekene i større grad som kunder enn som konkurrenter for andre digitale salgskanaler.

Folkebibliotekarer i hele Skandinavia er svært klare på at biblioteket verken kan eller vil konkurrere med kommersielle aktører: de har ikke økonomi til det og det er ikke deres rolle. Bibliotekene vet at de retter seg mot en annen type brukere og har et annet oppdrag. Dette kommer blant annet til uttrykk i måten de jobber med formidling av digitale titler: de løfter frem bredden i litteraturen, fremmer nisjetitler, litteratur for barn og unge, samt litteratur på nasjonale språk – til forskjell fra litteratur på engelsk.

Selv om denne selvposisjoneringen er tydelig i mine intervjuer med de fleste bibliotekarer på tvers av Skandinavia, sitter jeg i den norske konteksten igjen med et inntrykk av at folkebibliotekene glemmer dynamikken i det digitale bokmarkedet, som bibliotekene også er del av. Man kan de ikke se bort fra at fastprisperioden for bøker (nå fastslått av bokloven), som er ment å sikre inntektene til bokhandlere, forlag og forfattere, utgjør et reelt problem for forlagene i strømmetjenester. Fastprisen gjelder kun for eksemplarer, ikke abonnement, noe som gjør at forlagene gjennom strømmetjenester ikke kan tilbyr de nye titlene, slik som forleggerne Sarah Willand, Tuva Ørbeck Sørheim og Marcus Bøhn skriver i sitt innlegg. Som en konsekvens er det tydelig at man ikke er villig til å la bibliotekene få de mest verdifulle titlene raskere enn i de er tilgjengelige i kommersielle kanalene gjennom abonnementsmodellen. Samtidig kan man heller ikke glemme – som både Hilde Sjølset og Vidar Lund påpeker i sine innlegg – at folkebibliotekene sitter på sine innkjøpsbudsjett. Jeg vil tro at de økonomisk pressede forlagene trenger en sikker og stabil inntekt, som folkebibliotekene kan bidra med.

Det gjør en forskjell hvilke titler vi snakker om

I samme åndedrag mener jeg det er viktig å stille forlagene et spørsmål i denne konteksten: gjelder etterspørselen etter de nyeste digitale lydbøkene i kommersielle kanaler hele forlagenes katalog, eller dreier det seg kanskje kun om visse sjangre som spenning, krim og feelgood? Disse sjangrene er de som forskning om lydbøker viser er mest etterspurt i strømmetjenester, siden visse sjangertrekk gjør dem best egnet for dette bokformatet. Min empiri viser at både svenske og danske forlag er mer tilbakeholdne – på samme måte som de norske – når det gjelder å tilby slike titler på folkebiblioteker. Samtidig er flere av de mer positive til å tilby bibliotekene andre nye lydbøker, for eksempel for barn.

På bibliotekenes side ser jeg et behov for å være svært bevisst og tydelig på sin posisjon i det digitale bokmarkedet. Det må stilles spørsmål om relevansen og aktualiteten i lydbok-sammenheng handler om å tilby de bøkene som lånerne etterspør, eller om det er de bøkene bibliotekarene mener er de beste for å gjennomføre deres samfunnsoppdrag?

Hva kan være en mulig vei ut fra dagens situasjon?

Ut fra den historiske utviklingen av det norske litterære systemet ser jeg en lang og vellykket tradisjon for samarbeid mellom de ulike partene. Kulturrådets innkjøpsordninger for litteratur og Bokavtalen (som senere ble til bokloven) er de to beste eksemplene på dette. De første årene etter at e-bøker ble introdusert på skandinaviske folkebibliotek for 10-15 år siden, var preget av slike samarbeid, som jeg også har analysert i min forskning. Hvorfor ikke samarbeide nå om lydbøker, når lydbokmarkedet har modnet?

Som forsker ser jeg for meg et prøveprosjekt der forlagene – i samarbeid med bibliotekene – slipper en lydbok i en mindre restriktiv utlånsmodell innen en bestemt sjanger eller for en spesifikk målgruppe gjennom et utvalgt fylkeskonsortium. Hvilken effekt vil dette ha på forlagets inntekter og folkebibliotekets mediebudsjett? Hvordan vil det påvirke forfatterens inntekter og vederlag? Hva om både forfattere og forlag tjener mer gjennom folkebibliotekene? Og hvorfor ikke teste ut samtidig alternative utlånsmodeller, for eksempel klikkmodellen eller flatratemodellen, i tillegg til eksemplarmodellen som bibliotekene går inn for.

En annen kunnskapshull er brukerne: deres atferd, perspektiver og behov. Er de som bruker strømmetjenester og de som bruker bibliotekapper egentlig de samme personene? Jeg mener det er behov for sterkere bevis på at betalingsviljen for abonnement blir svekket når det finnes et gratis tilbud ved siden av – fordi kjernen i lydboksproblemet er: hvordan forholder digitalt salg seg til digitalt utlån?

Hvis mine forskervisjoner virker naive, anbefaler jeg å lese den innsiktsfulle rapporten Den digitale medieudvikling og bibliotekernes rolle, en analyse utgitt av danske Det Digitale Folkebibliotek i februar 2023. Rapporten er et konkret eksempel på hvordan folkebibliotekene, forlagene og forfatterne sammen kan bidra til å skape kunnskap om digitale utlån.

Folkebibliotekene og forlagene er to viktige kulturinstitusjoner for litteraturen. De har trengt hverandre i flere tiår, de trenger hverandre nå, og de vil fortsette å trenge hverandre i fremtiden. Med utgangspunkt i min forskning mener jeg at for å komme videre fra de låste posisjonene, kreves det en vilje – på begge sider – til å prøve nye løsninger. Det finnes en sterk tradisjon for samarbeid i det norske litteratursystemet, hvorfor ikke bygge videre på det? Begge parter arbeider jo mot et felles mål: å formidle litteratur og å styrke lesekulturen. Det kommer ikke noen lesere til gode hvis man blir liggende i hver sin skyttergrav, og hva er vel litteratur uten lesere?

Maciej Liguzinski

PhD Stipendiat ved Oslomet – Storbyuniversitetet