Lunt om lesing og Elling

NY BOK: "Ingen kan hjelpe meg" er et sidespor som likevel viser seg å passe på den brede vei Elling-serien er. Foto: Marie Sjøvold.

Ingvar Ambjørnsen må ha hatt et morsomt halvår på jobben. Elling belyses fra en ny side, men det er den samme gamle vi ser.

Elling er bad for good. Han tar støyten. Han setter til utstilling en hjelpeløshet og fremmedgjorthet overfor litteraturen som han neppe er alene om å ha, enda verket ikke tilhører et av verdenslitteraturens vanskelige: Han leser romanen Lanzarote av Michel Houellebecq og romanen får ham til å agere på sitt mest ellingske.

Ekko av en venn fra 2019, var første bok om denne nasjonalfiguren på tjue år, men det gikk helt tydelig mot slutten for Elling. Han var mørkere, eldre, langsommere. Symbolsk nok bodde han i en kjellerleilighet.


Ingvar Ambjørnsen:
Ingen kan hjelpe meg

Skjønnlitteratur
Cappelen Damm
156 sider

«I Ekko av en venn har Elling fått et langt mer poetisk språk for å omtale seg selv, og det er jammen ingen dårlig livsutvikling, verken for ham eller oss andre», skrev jeg i anmeldelsen.

Litteratur om litteratur

Vårens roman er som et bonusspor å betrakte, men det er en fullverdig Elling-roman som er en del i slekt med Fugledansen (1995), den andre boka i serien hvor Elling og moren er i Syden. Moren er borte, Kjell Bjarne er borte og Elling er nå i sekstiårene. Denne romanen bryter med fortellermåtene om Elling, for det er Houellebecq og sitatene fra boka som viser frem Ellings innerste, mest primale behov, mens han lar Elling på Grefsen forholde seg til sed og skikk og en norm han tror andre lever etter. Disse møtepunktene mellom litteraturen og Ellings egne erfaringer, eller mangelen på dem, blir en vellykket opplevelse. Ambjørnsen har anmeldt bøker i VG og Dagbladet i en årrekke, men sjelden har han sagt så mye om litteratur som her, uten at det er brysomt for den alminnelige Elling-jugend.

I tillegg får Ambjørnsen strødd ut herligheter som:

Leser derfor kapittelet om igjen. Godt, men ujevnt. Jeg merker faktisk at jeg liker at Houellebecq, hva skal jeg si – «gir litt faen». Han kler det. Kler sin egen stil. Det er for mange romanhelter som stemmer SV. Det har jeg tenkt lenge.

Sex og nysgjerrighet

Vår mann hadde kommet til en leid leilighet på Grefsen i forrige bok. Der er han ennå, betaler leien akkurat nevrotisk passe for tidlig og ser til sin forferdelse at gresset gror i hagen. Han tenker på kvinner og sex og ender i både flammer og forbannelsen når Michel Houellebecq gjør det samme, på sitt grovskårne vis.

Enkefruen som er hans vertinne, blir straks nysgjerrig når Elling nevner tittelen Lanzarote. Hun og hennes avdøde mann besøkte øya i sin ungdom, og det er bensin på Ellings fantasi. Han møter verken verden eller verket uten en dose fordømmelse, undring og teorier, innbilningsfigurer, alt det som gjør Elling til Elling. Og hvordan skal han unngå å etterkomme hennes ønske om å låne den når han er ferdig? Elling vokter Lanzarote som et pornoblad.

Må bli mer

La meg gjette at dette var en slags mellom-idé forfatteren ikke klarte å gi slipp på, som han skrev ut og tenkte «hvorfor ikke?». Dermed ga han seg selv enda ett år på en ny bok om Elling. For det er grunn til å tro at den kommer?

Bøker som dette virker morsomme å skrive. Ja, for å vase det inn i floskelland, et overskuddsprosjekt. 

VIDAR KVALSHAUG

 

-- annonse --