– Lofoten er som skapt for krim

Duket for uhygge i nord: Frode Granhus' politietterforsker Rino Carlsen er tilbake, denne gang i "Djevelanger".

– Jeg har en fascinasjon for de menneskene som på sett og vis blir utstøtt fra samfunnet og som kanskje ikke er helt A4-personer. Jeg vil gå i dybden på dem på et personlig plan og vise sårbarheten de kjenner på.

Frode Granhus (49) har skrevet krim fra Nord-Norge i et tiår. Forfatteren er bosatt på Leknes i Lofoten og jobber på fulltid som rådgiver i NAV. Han ga ut sin første krimbok, Hevneren i 2003. Tre år senere kom Be en bønn for Sikas. Det store gjennombruddet fikk Frode Granhus med Malstrømmen (2010), som ble solgte til fem land. I 2012 kom oppfølgeren Stormen (2012), en roman som ble nominert til både Riverton- og Bokhandlerprisen. Nå er Granhus aktuell med sin femte bok, Djevelanger.

– Malstrømmen solgte godt i Tyskland. Kanskje ble leserne fascinert av omgivelsene, den nordnorske naturen. Det var først da jeg skrev Malstrømmen at jeg bestemte meg for å skrive fra virkelige steder i Nord-Norge, istedenfor de fiktive områdene jeg brukte i Hevneren og Be en bønn for Sikas, sier Granhus.

 

Djevelanger_bok
Kilde: Schibsted Forlag

 

Djevelanger er den tredje boken i serien som har blitt betegnet som «Lofotkrim». Han mener selv han har fått mye gratis ved å vokse opp på et værbitt sted som Lofoten. Her kan det velges og vrakes i krimscenarioener. Krim fra Nord-Norge generelt er en mangelvare:  – Aller helst vil jeg denne landsdelen for meg selv, uten konkurranse som fra andre krimforfattere, sier Granhus lattermildt.

 

Domenet Lofoten

– De fleste krimforfatterne skriver fra de store byene i Norge, hvor en instinktivt tenker at det skjer mest kriminalitet. Jeg tror det er derfor folk glemmer arenaer som hjemstedet mitt. Det er synd at det er sånn, men jeg er glad for å kunne beholde Nord-Norge som mitt domene. Lofoten er jo som skapt for krim, humrer Granhus.

Som i Malstrømmen og Stormen er også denne boken fylt med besatte gjerningsmenn og sammenvevde skjebner. Kidnapping, mishandling, religion og hjernevasking er bare noen av ingrediensene som dukker opp når en tar fatt på Djevelanger. I løpet av de første sidene blir vi først introdusert lille Ida, som plukker blomster og leker ved vannkanten. Like etter forsvinner hun. Samtidig har tørketiden rammet Lofoten, og i Kabelvåg møter leseren en nervøs dame som følger med på vannet i tjernet som blir lavere og lavere. Ved politihuset i Bodø får etterforskeren Rino Carlsen hjelp av den ferske betjenten Guro Hammer som har kidnapping som sitt spesialfelt.

– Jeg prøver så godt jeg kan å «kickstarte» med å sette den kjente nordnorske stemningen i de første sidene. Det er viktig for meg at leseren får et godt bilde av naturen og omgivelsene. Jeg prøver også å alltid unngå klisjeer i bøkene mine. Det største skrekkscenarioet er at leseren klarer å gjette seg frem til hvem morderen er i løpet av 70 sider. Da har jeg muligens gjort den største feilen en krimforfatter kan gjøre.

 

Frode Granhus prøver å unngå de vanlige krimklisjeene som endeløs jakt, fart og lange kaffemøter rundt etterforskningen på politistasjonen. Lange dialoger med masse tørt prat om etterforskning og begreper ingen forstår seg på, er ikke hans favorittdisiplin. Han ønsker heller å spille på følelser og innlevelse i såre, uskyldige skjebner.

 

Ingen «macho-effekter»

Frode Granhus stiller med ny krimbok fra Lofoten. Foto: Katarina Bakken.
Frode Granhus stiller med ny krimbok fra Lofoten. Foto: Katarina Bakken.

– I det jeg starter skriveprosessen tenker jeg hele tiden på at plottet skal være spesielt. Og jeg vil unngå de vanlige klisjeene. Det er kanskje ikke veldig unaturlig for en forfatter å tenke slik, men jeg vil for eksempel at etterforskeren ikke skal ha alkoholproblemer. Jeg unngår også en masse machoeffekter som raske biler, kaliber og skytedrama. Jeg vil heller berøre og fange leseren med interessante karakterer og skjebner, hvor hvem som helst kan være morderen og flere motiv kan ligge bak.

 

 

I disse dager er det mange krimforfattere som har hatt en naturlig bakgrunn for å skrive fra sine erfaringer, gjerne fra politiyrket. Forfattere som Jørn Lier Horst kan plukke ut fakta og inspirasjon fra saker fra sine tidligere år som politietterforsker. Tidligere jurist og politiinspektør Hanne Kristin Rohde er nå aktuell med sin første bok, Mørke hjerter. Granhus mener det at det viktigste er å underholde leseren uten at alt nødvendigvis er hundre prosent realistisk.

 

Balanse mellom realitet og fantasi

– Krim trenger ikke å være realistisk, men troverdig. Det er mange som mener at krim må samsvare med virkeligheten, at alt skal stemme på en prikk i forhold til hvordan det er på politikammeret, og hvordan en morder virkelig tenker. Jeg mener at krim først og fremst er spenningseventyr for voksne. Vi har jo alle vokst opp med eventyr når vi var små, men jo eldre vi blir, jo mer blir fantasien skjøvet vekk og alt skal være innenfor realistiske rammer. Jeg liker å finne en balanse mellom fantasi og realisme, sier Granhus.

 

Pleier du å ta hurtigruta når du skriver «Lofotkrim»?

– Nei, faktisk ikke. Men det er egentlig ingen dum ide! Kanskje jeg tar med meg laptopen om bord i hurtigruta når jeg skriver på min neste bok, smiler Granhus.

 

 

 

-- annonse --