Ivan Olsen fikk henne inn i bøkenes verden. Jonas Gahr Støre fikk henne inn i regjeringen. Nå skal Anette Trettebergstuen sørge for at dagens Ivan Olsen’er blir fanget av litteraturen.
At man får hundre dagers fredningstid som amerikansk president eller norsk statsråd er nok bare en myte, eller en illusorisk drøm for de som entrer de framskutte posisjonene. Spør Emilie Enger Mehl. Eller Anette Trettebergstuen. Sistnevnte hadde ikke vært mer enn et par uker i stolen før det uttrykkelig ble meldt om skuffelse over «filmministeren» og skuffelse over «litteraturministeren», da revidert statsbudsjett ble lagt frem.
– Akkurat det budsjettet var jo ikke helt mitt, understreker Trettebergstuen. – Det er begrenset hvilke endringer du kan gjøre i et budsjett som allerede ligger der.
Noen dager senere måtte «idrettsministeren» rykke ut for å presisere at hun slett ikke skulle reise ukritisk til Beijing-OL bare for å heie på Therese Johaug.
– Mange beskriver kulturministerposten som en myk og takknemlig statsrådpost å være på, men samtidig er det er mange høyprofilerte, meningssterke og taleføre kulturfolk som aldri nøler med å uttrykke sin misnøye når statsbudsjettene legges frem. Er kulturfolket umulig «å please»?
– Noen hevder at dette er «en lett post». Jeg er helt uenig i det, og synes kulturministerposten er en av de viktigste. Du får selvsagt være med på mye fint, så det kan sikkert fortone seg som hyggelig. Men først og fremst er det hardt arbeid – jeg er jo her for å gjøre en jobb for alle delene av kulturfeltet. Det er mye vi skal ta tak i og mye vi skal gjøre.
Ok, la gå. Vi legger vekk tittelen «Kultursektoren er bortskjemt og sutrete»
– Tilgjengelig og lyttende
Anette Trettebergstuen rakk selv opp hånden og meldte seg til kulturministerposten i god tid før Støre presenterte sin regjering. Konfrontert med det faktum at hun er klar favoritt til jobben, responderte hun følgende på hvorvidt noe slikt kunne være av interesse: «Klart det, er ikke det verdens kuleste jobb?»
Vi har fått en svært rutinert politiker på posten. Trass i at Trettebergstuen så vidt har rundet 40, har hun allerede fire stortingsperioder på CVen, hun er yngst i Arbeiderpartiets sentralstyre, leder for partiets kvinnenettverk, og har siden 2015 vært Aps talsperson i familie- og kulturpolitikken – og vil også score høyt på likestillingsdelen av jobben.
– Hva blir de mest merkbare forskjellene fra Abid Raja til Anette Trettebergstuen?
– Jeg er ikke så opptatt av å karakterisere forgjengeren min, jeg er mer opptatt av hvilken profil vi skal ha og hvilken jobb vi skal gjøre. Jeg lover å være en tilgjengelig kulturminister og en lyttende kulturminister som setter meg godt inn i utfordringene til hvert enkelt felt, og forsøker å finne best mulige løsninger ut fra dette slik at flest mulig lykkes. For at vi skal ha et bredt tilbud av kulturopplevelser for folk, uavhengig av hvor de bor og størrelsen på lommeboka.
– Inviterer prisen på kulturopplevelser i dag både fattig og rik inn i varmen?
– Det kommer an på hvilke felt vi snakker om. Hvorvidt prisen på kulturopplevelser er på et akseptabelt nivå for vanlige folk, er en viktig debatt.
Hun kommer fra en plass hvor pengene normalt sitter løst – fra Hamar, byen som brukte 25,8 millioner kroner på et stupetårn, som igjen inspirerte til en Arne Hjeltnes-roman, og delvis ble reddet av pengebingen til Norsk Tipping i samme by. Nå skal Trettebergstuen bestyre årlige kulturbudsjett på rundt hundre stupetårn.
Det er ryddig i kontrollsenteret hennes, kroppsspråket er mer dempet enn hos forgjengeren, og frisyren til den nye kulturministeren har så langt gått klar av ublide møter med høyspentmaster. Men selv om håret er lavere enn hos Abid Raja, er ambisjonsnivået høyere – skal vi tro Trettebergstuen selv:
– Det er fint å være en del av en regjering som har tydelige mål for kulturen og mener at denne skal utgjøre én prosent av statsbudsjettet.
Harde pakker
Julaften kom tidlig på statsrådkontoret i år. Det ble utvekslet harde pakker allerede under vaktskiftet mellom Abid Raja og Anette Trettebergstuen i oktober. Raja hadde med sin behørig kritikerroste selvbiografi Min skyld. Trettebergstuen har lovet ham boken HOMO, som hun og skrev sammen med Bård Nylund – påspedd andre profilerte bidragsytere som Jens Stoltenberg, Linn Skåber og Knut Anders Sørum. En på mange måter oppsiktsvekkende utveksling av gaver: Begge bøkene tar på hvert sitt hvis for seg mangfold og likestilling. HOMO sikret Trettebergstuen Sørlandets litteraturpris i 2018. Min skyld sikret Raja Bokhandlerprisen for 2021 – med Trettebergstuen som prisutdeler.
Selv om julegavene er i havn, sitter nyttårsløftene lengre inne. De som håper på den valgkamp-utlovede kulturprosenten når 2023-budsjettet blir lagt fram neste høst, vil bli skuffet. Trettebergstuen garanterer at denne ikke vil åpenbare seg da:
– Nei, det blir ikke én prosent allerede neste år, det blir for mye penger. Der må jeg jo ta fightene, så skal det gradvis trappes opp. Vi skal komme dit, til én prosent, i løpet av regjeringsperioden, sier Trettebergstuen. – Vi lanserte dette i 2005 også, og nådde prosenten først i 2013. Nå er gapet mindre, så det skal vel gå litt raskere denne gang.
Pretensiøs periode
I departementet havner hun i glass og ramme, hjemme er hun rammet av glass:
– Jeg bor i en moderne leilighet, med mye glassvinduer og slikt, uten en eneste vegg hvor det ville være mulig å sette opp bokhyller. Så jeg har måttet løse det ved å stable bøker oppå skap og sånn, de tyter ut overalt. Så, jeg har veldig mye bøker, men de fleste står i ti kasser nede i kjelleren, i boden. Jeg gleder meg til å få dem opp igjen, for jeg er veldig glad i bøkene mine, sier Trettebergstuen, som beskriver lesevanene sine slik: – Jeg leser litt tilfeldig, det jeg blir anbefalt eller leser om – og som jeg synes virker interessant. En god blanding, vil jeg si.
– Noen forfattere og bøker som har betydd mye for deg opp gjennom årene?
– Jeg hadde en pretensiøs periode i tenårene, hvor jeg ville lære meg russisk og begynte å lese russisk litteratur – Dostojevskij, Tolstoj og sånt. Kanskje ikke så tilgjengelig for meg den gangen, men jeg har jo lest noe av det i voksen alder også – og det er god litteratur. Av de norske er jeg veldig glad i Frode Grytten, han er en forfatter som «sitter». Så prøver jeg å oppdatere meg på nye norske forfattere, og kaster meg over litteraturanmeldelser i avisene for å få noen tips om hva jeg bør skaffe meg. Siste jeg leste nå var Monica Isakstuen. Ellers går det mye i sakprosa.
Gummi-Tarzan
Det var en liten dansk fyr som trakk den seks år gamle Anette Trettebergstuen inn i bøkenes verden:
– Jeg elsket og slukte Gummi-Tarzan. Det var den fortellingen som gjorde meg glad i bøker.
Vi snakker om Ole Lund Kirkegaards klassiker, ledsaget av hans egne svart/hvitt-tegninger, om Ivan Olsen – gutten som blir hundset av gymlæreren fra helvete, og av de større guttene. Og det er lite hjelp å få hjemme hos den kjipe faren hans. Ivan mislykkes ettertrykkelig i å hoppe over bukken i gymnastikktimen, i å klatre i trær, i å spille fotball, i å spytte langt, i å sykle og i å lese. På det siste punktet er hjelpen med ett rykket nærmere for dagens Ivan Olsen’er. Ikke gjennom en heks, som i boka, men gjennom den nylig påtroppede kulturministeren:
– Jeg er veldig opptatt av vi må gjøre noe med at barn og unge – og særlig gutta – leser mindre og mindre. Derfor må vi få på plass en leselyststrategi som gjør det mer lystbetont for yngre å gå løs på bøker. Da blir det lettere å komme seg gjennom skolen, og da får vi også gode litteraturkonsumenter senere i livet. God litteraturpolitikk er også god språkpolitikk, vi har et lite språk som er truet fra alle kanter. Derfor er en gjennomtenkt leselyststrategi enormt viktig.
– At mange unge leser engelsk er det vel også en verdi i?
– Joda, men hovedutfordringer er ikke at de leser bøker på engelsk, men at de ikke leser bøker. At de gjennom andre kanaler som sosiale medier, nett og gaming, kanskje utsettes for mer engelsk enn norsk språk, er med på å forsterke bildet at man ikke ønsker å lese norsk. Derfor er språkpolitikken også viktig – alt dette henger sammen.
– Kulturkonsumet ditt generelt?
– Jeg er over gjennomsnitts glad i teater. Ellers er det mye konserter og musikk. Alt fra indierock til jazz.
Prinsippene viktigst
Hun har sendt militærnekter Aslak Sira Myre ut i krigen for Bokloven.
– Vi er tydelige på hva vi vil med litteraturpolitikken, og satte i gang arbeidet med boklov allerede første dag på jobb. Det er viktig – og grunnlaget for denne må oppdateres, mye har skjedd siden 2013. Vi har satt i gang det klokeste hodet for å lede dette arbeidet – som skal ut og treffe bransjen, og få gode innspill.
– Hva er det viktigste som har skjedd siden 2013?
– Bokbransjen er jo utsatt for mye av det som mediebransjen er utsatt for: digitaliseringen, konkurransen fra strømmetjenestene og så videre. Og så har det skjedd mye på eiersiden – endringer som gjør at vi må oppdatere mye av grunnlaget.
– Det nordiske inntoget i bokbransjen – er det fint med nordisk forbrødring, eller er det negativt at svensker og dansker kommer inn på eiersiden i norsk bokbransje?
– Det har jeg ikke lyst til å mene så mye om.
– Hva tror du blir mest krevende i arbeidet med ny boklov?
– Jeg vil ikke ha noen formening om det, men det er klart det er ulike interesser som skal imøtekommes. Prinsippene er det viktigste her – å sikre fastprissystemet og et mangfold av norsk litteratur.
– Noen store forlagsaktører sitter vertikalt i alle ledd her. Hvor viktig blir dette?
– Det er noe vi vil se på, ja.
– Når vil en ny boklov åpenbare seg?
– Jeg tør ikke tidfeste det ennå. Så fort som mulig, men det skal gjøres et godt og grundig arbeid først.
– Senest?
– Det er helt umulig å si, svarer kulturministeren lattermildt. – Men vi er i hvert fall i gang.
Jobb nummer 1
Jeg er opptatt av å se på de litteraturpolitiske virkemidlene, for eksempel at innkjøpsordningen for sakprosa ikke er like god som den for skjønnlitteratur. Norge er et lite språkområde, opptatt av at vi har politiske virkemidler som sørger for et mangfold av litteratur ut på markedet og ikke minst inn i bibliotekene der folk bor, og at forfattere og andre kulturarbeidere får betalt for jobben de gjør og anerkjennes som arbeidsfolk med de rettighetene det medfører. Boklov er et fundament for dette.
– Hvis vi ser på kulturfeltet generelt: Hva er jobb nummer 1?
– Vi er på vei ut av en pandemi som har rammet sektoren veldig hardt. Veldig mange, ikke nødvendigvis forfatterne, kommer til å merke etterdønningene en god stund. Det er viktig å ikke være blind for det. Så får vi håpe folk virkelig begynner å bruke kulturtilbudene – at vi får ting til å rulle igjen. Det er det akutte. Deretter er regjeringens overordnede mål på dette området å bygge kulturen i hele landet.
Merk: Intervjuet med Annette Trettebergstuen er foretatt før omicron-viruset medførte nye tiltak for samfunn og kulturliv, og er også på trykk i årets siste nummer av Bok & samfunn (6-2021).
