– Litteratur kan være på sitt sterkeste når den er helt enkel

AKTUELL: Bjarte Breiteig er aktuell med romanen «Tøyeneffekten». Foto: Oktober.

Bjarte Breiteig har latt seg berøre av både Annie Ernaux og Hanne Ørstavik i det siste. Selv skulle han gjerne ha skrevet vår tids «Doktor Faustus».

 

Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian. Denne uka har vi spurt forfatter Bjarte Breiteig, som i disse dager er aktuell med boka Tøyeneffekten.

 

Boken jeg leser nå:

Årene av Annie Ernaux. Det er en slags distansert selvbiografi, hvor forfatterens privatliv ikke er det sentrale. I stedet skriver hun fram hvordan tankesett og livsstil endrer seg gjennom tiårene, og hvordan hverdagslivet påvirkes av politikken og den teknologiske utviklingen. Det er en original og godt gjennomført roman som gir meg ny forståelse for min egen nære historie.

Boken som forandret livet mitt:

Det har skjedd flere ganger, men jeg husker spesielt da vi leste Fuglane av Tarjei Vesaas på videregående. Jeg trodde det skulle være så kjedelig – bare navnet Vesaas lød som knirking fra treski og gamle ryggsekker. Men så var det så vakkert! Jeg forsto at bøker ikke trenger å være spennende for å gripe tak.

Boken jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet:

Jeg skulle gjerne ha skrevet vår tids Doktor Faustus. Tenk å kunne fange en hel tidsepoke i fortellingen om en kunstner som leter etter sitt uttrykk. Men det er nok best for oss alle at dette forblir et verk av Thomas Mann.

Boken som har påvirket min skriving og mitt forfatterskap mest:

I arbeidet med Tøyeneffekten har jeg skjelet mest til Dag Solstads Gymnaslærer Pedersen – den gripende beretningen om troen på forandring som vokser seg så sterk, før den bryter sammen.

Boken jeg synes er mest undervurdert:

Håpets kronologi av Tron Jensen er en av de beste norske romanene fra de siste tretti årene, men det er nesten ingen som har lest eller engang hørt om den.

Den siste boken som fikk meg til å gråte:

Jeg blir lett rørt, så det er ikke lenge siden: Hanne Ørstaviks Ti amo, som jeg leste under noen usedvanlig regnfulle dager i Bergen nylig, mens jeg satt på Biskopen bar. Dette er Ørstaviks egen fortelling om hennes italienske manns kreftsykdom og forestående død. Den er skrevet nakent og åpent, helt uten forbehold, og nettopp dét rørte meg: Litteratur kan være på sitt sterkeste når den er helt enkel.

Den siste boken som fikk meg til å le:

Jeg lo flere ganger høyt og lenge sammen med min niårige sønn mens vi leste Kine Jeanette Solbergs Ikke lov å le. En herlig bok om Kaja som gjør så mye uventet og sprøtt!

Boken om mitt liv – tittel:

Så fort det gikk – et liv blant milliarder.

 

 

 

 

 

 

58 Delinger