DEBATT: Skaper vi virkelig mangfold, når engelsk litteratur holdes utenfor bestselgerlistene?
Jeg hadde nylig en innsiktsfull samtale med forfatter Lorelou Desjardins. Vi har begge utgitt bøker på engelsk i Norge, for et norsk publikum, og likevel fikk jeg vite noe som overrasket meg: At engelskspråklige bøker, selv når de er skrevet av forfattere bosatt i Norge og selger godt i norske bokhandler, utelukkes fra de offisielle norske bestselgerlistene.
Disse listene, som brukes av media, bibliotek og bokhandlere, er ikke bare tall på et ark, de er en form for offentlig anerkjennelse. De signaliserer hva som «teller» i den norske litterære offentligheten. Når engelskspråklige bøker skrevet i Norge ikke får delta i dette rommet, handler det ikke bare om språk, det handler om hvilke stemmer vi gir plass til.
Lesevirkelighet usynliggjøres
Bokloven, som ble vedtatt for å sikre litterært mangfold og beskytte norsk språk, er i utgangspunktet en viktig ordning. Men i praksis fører den til at en stor del av dagens faktiske lesevirkelighet usynliggjøres. Norske lesere får ikke et sant bilde av hva som faktisk leses i landet. Samtidig risikerer vi å marginalisere forfattere som skriver på andre språk enn norsk selv om de bor her, virker her og skriver for et norsk publikum.
I den nye bokloven står det at mangfoldet i litteraturen som utgis i Norge skal sikre bredde og legge til rette for ulike stemmer. Men hvem er dette «mangfoldet» egentlig ment å favne? Og hvem bestemmer hva som kvalifiserer som norsk litteratur? Er det språket? Passet? Forlagets geografiske tilhørighet?
Mangfold handler ikke bare om å bevare det nasjonale. Det handler også om å være åpen for det globale, det flerspråklige, det krysskulturelle og alle de erfaringene og uttrykkene som utgjør samtiden vi lever i. Når bokloven og de tilhørende strukturene skaper et skille mellom norsk og «utenlandsk» litteratur, så snevres det litterære rommet inn i stedet for å utvides.
Strukturer ekskluderer
Jeg er ikke motstander av bokloven. Jeg ønsker fortsatt å støtte norsk språk, nynorsk, minoritetsspråk og norske forfattere. Men jeg stiller spørsmål ved hvordan begrepet mangfold brukes som retorisk skjold, samtidig som strukturer i praksis ekskluderer.
Bør vi ikke kunne romme begge deler? Både støtte og beskytte norsk litteratur, og anerkjenne at engelskspråklig litteratur skrevet i Norge også er en del av vår litterære offentlighet?
Kanskje det er på tide å spørre: Hva slags litterært landskap ønsker vi egentlig å dyrke i Norge i dag?
