Et av de nye stjerneskuddene i svensk litteratur er verd å feire. Folkelig historie i en hovedsakelig litterær innpakning.
Denne romanen er noe for alle. Den kan bli manges favoritt, slik bl.a. John Irving og Nina Lykke og Mikael Niemi er blitt manges favoritt. Romanen går livet inn på klingen, forstørrer detaljer eller sider ved det og viser frem noe som, uansett hvor merkelig det er, oppleves autentisk. Frodig, og en troverdig balansering mellom nært og fjernt, godt og ondt.
Nina Wähä:
Testamente
Pax
495 sider
Oversatt av Monica Aasprong
Romanen har en it-faktor, et Søsterklokkene-driv, en oppskrift som enkelte forfattere ønsker seg for bøkene sine og som andre ikke vil nærme seg. Romanen blir en bred, folkelig beretning, men ikke uten de nødvendige litterære kvalitetene.
Testemente er på nær 500 sider, og selvsagt går det også langsomt i partier. Hvert medlem av den omgangsrike familien Toimi skal ha sine tredve siders berømmelse, men det er en dyktig utført søm.
Tornedalen blues
Tittelen henspiller både på arv av gener og væremåter og testamenter etter noens død. Når stopper ondskap og dumskap? Hva avgjør om slike linjer brytes? Hvor langt fra stammen, som i denne boka heter Pentti og er far til 14, kan man lande? Det er tolv gjenlevende barn, selv om begge foreldrene til en viss grad dyrker de to bortgåtte som tilstedeværende familiemedlemmer. Vi skal til en bondeslekt i Tornedalen, et område som må sies å være hjemlig mark for norske lesere all den tid Mikael Niemi har hentet sine fortellinger herfra. Når Nina Wähä gjør det, blir det likefullt originalt. Torgny Lindgrens historiske estetisering av livet langt ute i nord-Sverige er også med under lesingen av Testamente, som ble nominert til Augustprisen i 2019. Wähä er født og bosatt i Stockholm, men det trenger man ikke vite eller oppdage. Forfatterens innlevelse i eget stoff, overbeviser leseren.
Underlig tekstnivå
Da jeg mottok denne boka tidlig i vår, hadde dens norske redaktør klistret på en gul postit og skrevet «Det kommer flammer ut av pennesplitten til Nina Wäha». Til tider er det sånn, og som oftest når Nina Wähä skildrer mennesker på deres egne premisser. En mer brysom del av romanen, er delene der Wäha psykologiserer dem, blir en medvirker og besserwisser, og enkelte steder henvender seg til leseren med selvfølgeligheter som hun enten har vist fram eller burde vist fram i stedet.
«Ensomheten er et underfundig element. Ensomheten stinker. Har dere tenkt på det? Både rent faktisk, og som en tilstand som uthuler sjelen», skriver Wäha.
Femti sider senere:
«Tiden beveger seg så merkelig gjennom oss mennesker. Den er på samme tid både helt transparent og lett, som en sildrende bekk, slik den beveger seg, mykt og vennlig, og man lures til å tro at tiden bare er dette, nået, det samtidig både urørlige og fjærlette. Men tiden er ikke bare denne bekken».
Slike lese- og tenkeanvisninger fra forfatterens hånd, kan noen ganger fremstå som kloke, andre ganger som banale. Kapitlene har også et tre-fire linjers varsel eller en kommentar om hva som skal skje, hva kapittelet skal handle om. Testamente er såpas omfangsrik at disse passasjene ikke får dominere for mye.
Hva er dysfunksjonelt?
Pax omtaler dette som «fortellingen om en dysfunksjonell familie i 1980-årenes grenseland mellom Sverige og Finland». Hva som er dysfunksjonelt, vil alltid være en subjektiv oppfatning, men jeg stiller meg ikke bak begrepsbruken. Familien Toimi er for mange, for fattige, for isolerte, for trangbodde, men det er når de, på hvert sitt vis, begynner å sprenge seg ut av rammene, er romanen er på sitt beste. De klarer til og med samle seg i solidaritet og kjærlighet. Ungene drar mot byene, mot skogene og det skapes en egen dynamikk i utferdstrangen som også fører dem sammen: Når det kommer til et oppgjør mellom den gode mor Siri og den mørke far Pentti, klarer flokken å stå temmelig samlet om dette. Hvem som dør og hvem som har skylden i død, får ligge igjen til leseren. Testamente dyrker livet og den ubendelige livskraften mer enn undergangen.
Testamente er et fyrverkeri av en fortelling, men med sine feil og mangler. Hvis man klarer å overse fortellerens instruerende tekstnivå (som tross alt utgjør en mindre del av romanen), er dette vårens lesefest når man trenger å flykte ut av hjemmets fire vegger og sin egen tilværelse. Og det er vel også en av hensiktene med lesning?
VIDAR KVALSHAUG
Ps: Tesatemente ble tildelt Sveriges Radios litteraturpris forrige uke.
