Vidunderlig og vemodig vakkert

Roy Jacobsens siste bok om Ingrid fra Barrøy er annerledes enn de to foregående. Men minst like bra.

Det er en kvinne på vandring vi møter i den tredje boken om Ingrid Marie Barrøy. Denne gangen skal vi bare så vidt innom hjemmet hennes på øya på Helgelandskysten, for i Rigels øyne bærer det raskt inn i landet på leting etter Alexander, den krigsskadde russiske soldaten som drev i land på Barrøy i forrige roman, Hvitt hav. Og med seg på letingen har Ingrid spedbarnet Kaja, resultatet av kjærligheten som oppsto på øya i krigens siste fase. Og skildringen av Ingrids søk etter kjæresten er usentimental, brutal og likevel vakker, der hun følger sporene etter Alexander halve landet på langs.

Det er blitt fred i Norge. Og verden. Året er 1946, og livet er ikke det samme som det var før krigen. Noen har valgt feil side, mens andre har nølt. Livet skal uansett bygges opp igjen, men det er ikke stort Ingrid har å støtte seg på der hun følger sporene etter russeren hun er blitt glad i. Det er barnefarens likhet til lille Kaja, særlig øynene, og det er minnet om en varm kjærlighet til en ung mann med ødelagte hender. Og etter hvert et litt uklart fotografi. Alt skildret av en mester i faget.

Slitet og kjærligheten

Men romanen begynner på Barrøy, der Barbro, en av personene de to foregående bøkene har lært oss å bli glad i, får slag mens hun gjeter sauene. Og når Roy Jacobsen forteller hvordan et slagtilfelle arter seg, så tror vi på ham.

Det gjør vi også når han beskriver datidens enkle kår: Slitet, armoden, gleden ved et nytt plagg, underet ved et fremkalt fotografi, kulden i et par frosne føtter, sorgen over døde slektninger … og kjærligheten.

Og når Roy Jacobsen forteller om tiden rett etter krigen, så føles det som vi er i den tiden. Bøkene er så nært mulig blottet for nåtidens point of view. Det er ingen føringer til vår tid, forfatteren har ikke falt for den eventuelle fristelsen det er «å vite bedre» i dag, slik mange andre forfattere gjør i historiske romaner. Det gjør nærheten til karakterene i romanene enda sterkere.

Men hvem er egentlig Ingrid der hun labber og toger gjennom landet på leting etter en drøm, pragmatisk, men drømmende og besatt av å få visshet. Hun bærer på babyen Kaja (for øvrig et prakteksemplar av et barn, som sjelden skriker, maser eller er i veien), skifter bleier under kummerlige forhold, skaffer mat og låner henne gjerne bort til et tilfeldig fang i nærheten for noen minutters hvile. Og Kaja er jo beviset på at hun har rett til å lete etter Alexander. Likheten er visstnok slående, og den setter henne stadig på sporet igjen der hun tror hun har mistet det.

Jo, Ingrid er et vakkert mysterium. Vi blir kjent med henne, men ikke helt klok på henne. Vi skjønner likevel at hun må få visshet, uansett hva den vil innebære.

Det er Ingrid.

Språklig virtuositet   

Når vi leser Rigels øyne (og de andre to bøkene) så hører vi det nordnorske språket. Og altså ikke bare i dialogen. Miljøtegningene gjør at du hensettes til landsdelen også når virkeligheten beskrives på korrekt bokmål. Det står det en mester bak.

Språket er i det hele tatt et variert eventyr i denne romanen. Til tider oppramsende (hun gjorde det … og så gjorde hun det), men ispedd praktfulle dialoger og miljøskildringer gjør det språket rikt, mangfoldig og preget av landsdelen Ingrid kommer fra.

Men vi skal sørover i denne romanen. Ingrids leting tar henne først til Trondheim, og så til Røros. Det mestrer hun, selv om hun ikke tør forlate stasjonen i Trondheim. Ikke første gang. Men da hun nærmer seg Oslo er det stopp. Ingrid er verdensmester på Barrøy, men i et potensielt møte med hovedstaden backer hun ut. Hun tar heller fire forskjellige busser rundt byen enn et enkelt togbytte på Østbanen. Og vi skjønner henne.

Fantastiske bifigurer

Ingrids odyssé fører til møter med en rekke bipersoner, som spiller større og mindre roller i Rigels øyne. Mariann, som har en av de større rollene er én. Vakker, men merket. Og bærende på en ubærbar sorg. En annen er Kari, som har slått seg til i Mysen fangeleir for å være sammen med tsjekkeren hun har bestemt seg for å elske.

Men den mest fantastiske er statisten Hans Kvåle, stasjonsmesteren på Formofoss (64 m.o.h.), som er plassert på det gudsforlatte stedet til straff for litt vingling under krigen. Han bor alene på stasjonen langt inne i skogen, drikker blankt kjøpebrennevin på jobb, kommer borti Ingrids kne tre ganger (hun fjerner hånden like mange ganger), spanderer billetten pluss fem kroner og en stor blå pute på henne og bærer Kaja om bord i toget mens han hele tiden ber henne snu og komme seg hjem igjen «fort som faen».

Og så er det jo pensjonatparet som Ingrid mener snakker bare for å si noe: «- Ja det må jeg si, sa ektemannen, han het Jonas. (…) – La oss ikke snakke mer om det nå. (…) – Vi ble jo enig om ikke å snakke om det, sa Evy. – Nei du sier noe, sa Jonas.»

Herlig.

Finner Ingrid Alexander? Det skal vi selvsagt ikke røpe her. Men vi kan røpe at Roy Jacobsen har gjort det igjen. Det er vemodig, det er vakkert, det er morsomt og det er eiegodt.

Om dette er punktum i fortellingen om Ingrid Barrøy, så er det et verdig punktum. Vandreren Ingrid spiller ikke med sordin, og hun har helt sikkert mange år foran seg på øya der ute. Livet vil normalisere seg på etterkrigstidens Barrøy, med nye generasjoner, med samhold, slit og kjærlighet, enten Roy Jacobsen vil fortelle oss om det eller ikke.

Uansett hva han velger kan han hvile seg nå. Og motta en dypfølt takk fra et lesende folk.

ATLE NIELSEN