Lett og ledig fra mørket

Hvordan være kritisk mot et verk som bare mener det godt? Dette er ett av kritikkens dilemma, men uansett hvor viktig, livstilførende og folkehelseforebyggende verket er, leder spørsmålet ned til det klassiske bedømmelseskriteriet: Godt håndverk og dårlig håndverk.

Kristian Bergquist gjør det godt og han mener det godt. Han manøvrerer i et lyrisk felt som har både ordlek, slagord, trøste-setninger og svarte erkjennelser, jeg vil tro at disse boksene dekker hva som skjer og leses i både unge og eldre liv. Diktene hans er tatt inn i Ren Poesi og flere andre antologier og i høst utgir han dikt for ungdom hos Aschehoug. Tittelen er Kom og sett meg i orden.

Tonen er svært berguistsk, selv om bokas bakside denne gangen, på forsiktig vis, understreker at dette er dikt for ungdom. Faktisk ville flere av disse kunne gå rett inn i hans sju tidligere bøker for Forlaget Oktober og boksingler på Flamme. Når han skriver nokså tilforlatelig om det aller vanskeligste, er det som om han meddeler at dette er normalt, la oss snakke om det uten utestemme.

Kristian Bergquist (født 1975 i Lillestrøm) har lenge undersøkt sin plass i verden, tankene og følelsen av å være lite verdt via poesien. Bøkene hans har brukt både humor og andre teknikker for å sette lykta inn i slike rom, men likevel er det fortsatt mørkt der. Dette blir erfaringer helt i grenseland av livet og hva et menneske makter og disse erfaringene blir aldri ufarlige som poesi. De er eimen som henger igjen i rommet, samme hvor mye man rengjør og pusser seg og sitt.

Jeg har valgt diktet Godt og vondt fra Kristian Bergquists nye samling fordi det er et av de mer komplekse i samlingen. Kan det ikke leses på to måter, minst?

godt og vondt

måneformørkelse

utrolig hva

universet

finner på

sånt gir

det meg

helt gratis

i kveld

blir i tillegg

114 gravstøtter

på kirkegården

i Gildeskål velta

og trekors revet opp

ødeleggelse

og skader

der ute

og her

inni meg

jeg ser

lyset bøyes

som korset

på gravlunden