BOKETTERSYNET: – Jeg har til dags dato aldri klart å lese eller gjenfortelle Kurt Vonnegurts forord uten å begynne å gråte, sier Helene Flood om Slakterhus 5 – en av de sentrale bøkene i hennes liv.
Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang, før noen mener å ta oss med buksene nede: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian.
Først ut er Helene Flood – psykolog, voldsforsker og krimforfatter – som selv er bokaktuell med den psykologiske thrilleren Elskeren.
Boken jeg leser nå:
Jeg leser som regel minst syv bøker samtidig, og blant de jeg leser nå er: Karl Jaspers: The Question of German Guilt, Evelyn Waugh: Brideshead Revisited, Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter, Victoria Kielland: Mine menn og Anna Baily: Tall bones. Waugh har veskeprivilegier – det er ham jeg har med meg rundt og leser på T-banen og på kafé og i en park jeg går forbi og når jeg venter på noen.
Boken som forandret livet mitt:
Kurt Vonnegurt: Slakterhus 5. Dette er krigsroman uten helter, og handler om noen stakkarslige amerikanske soldater som blir tatt til fange i Dresden, like før bombingen. Billy Pilgrim overlever og drar hjem, men livet blir aldri helt som før. Han gifter seg, får barn og karriere, ja, også blir han bortført av romvesener på et tidspunkt. Eller forlater han egentlig krigen?
Jeg har til dags dato aldri klart å lese eller gjenfortelle Vonnegurts forord uten å begynne å gråte – og jeg har prøvd! Da jeg leste boka, bodde jeg i Cape Town og hadde praksis på et krisesenter for kvinner. Volden pasientene mine hadde opplevd var av en annen type enn den Billy Pilgrim slet med, og likevel lærte boka meg noe jeg kunne bruke på jobb: En forståelse av hvordan krigen der ute internaliseres – enten den foregår på geopolitisk eller familie-nivå. Var den også bidragende til at jeg har brukt de snart femten årene som har gått siden da til å forstå hvordan traumatiske hendelser påvirker mennesker? Jeg utelukker det ikke.
Boken jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet:
Nina Lykkes Full spredning og George Sanders Lincoln in Bardo. Begge er skrevet med utgangspunkt i en skikkelig god idé. Om bare jeg hadde hatt dem først!
Boken som har påvirket min skriving og forfatterskap mest:
Gillian Flynns Flink pike var en direkte inspirasjon til at jeg skrev Terapeuten, og Terapeuten ble et veiskille for skrivingen min. I tillegg mener jeg at jeg har lært mye om teknikk og virkemidler, og særlig hvordan man kan bruke ikke-lineær historiefortelling, av Arundhati Roys Guden for de små ting. Også en bok som har også mye viktig å si om det å oppleve vold, og som burde leses av alle.
Boken som betød mest for meg da jeg var liten:
Maria Gripe: Skyggen over steinbenken. Handlingen er satt til en svensk småby rundt 1910, der den karismatiske, uredde og uforutsigbare Carolin kommer som hushjelp til en besteborgerlig, noe tilknappet familie. Nå skal familiemedlemmene settes på prøve, gamle hemmeligheter skal på bordet og rollene i husholdet skal kastes om. Gjennom fire bøker er det flust med drama, men som 12-åring var jeg først og fremst fascinert av karakteren Carolin. Hun er en av de litterære personene jeg bærer med meg – en gammel venn i en bok.
Boken jeg synes er mest undervurdert:
Nå er ikke Susan Sontag noe ukjent navn, men hun er kanskje først og fremst kjent for essayene sine. Jeg synes de skjønnlitterære bøkene hennes fortjener flere lesere. Les The Benefactor!
Den siste boken som fikk meg til å gråte:
Jeg gråt flere ganger da jeg leste Det åttende livet av Nino Haratischwili.
Den siste boken som fikk meg til å le:
Så sent som i går lo jeg godt av Evelyn Waugh-boka. Hovedpersonens har noen syrlige og komiske replikkvekslinger med sin ondskapsfulle far.
Boken jeg skammer meg over å ikke ha lest:
Jens Bjørneboes Bestialitetens historie. Og jeg kaller meg psykolog! Ingen unnskyldning her. Og så har jeg hatt Anna Burns’ Melkemannen liggende urørt på nattbordet altfor lenge. Skjerpings!
Tittelen på boken om mitt liv:
Hvis du spør meg om førti år, håper jeg å kunne parafrasere Junot Díaz og kalle den The long wonderous life of Helene Flood. Det må være et mål, synes jeg.
