Lengselen bakover driver frem en praktfull roman

You can´t go home again het den posthumt utgitte romanen til Thomas Wolfe fra 1940. Tittelen forsøkte å besvare alle spørsmål om det er mulig å dra hjem igjen med den du er blitt på et annet sted. Mye ung litteratur har lengten og reisen bort, og en del av eldre menneskers litteratur handler om å utforske minnenes vei tilbake, uten at det av den grunn er mulig å bruke begrepet «modne» om slike mennesker. Frykten for å aldri kunne vende hjem, er dypt i mange, enten «hjem» er et menneske, kjærligheten slik den en gang var, en tid eller et landskap.

Hjemstedet er en annen klokke i deg som tikker i utakt med den du er nå. Du reiste eller skapte deg selv fra ruinene på det som var. Du stupte inn i klassereiser, glasstakreiser og inn på omveier til

Khaled Khalifa:
Ingen kniver på kjøkkenet i denne byen

Skjønnlitteratur
Pax
267 sider
Oda M. Winsnes

det ble et slags liv av det, et sted hvor du kan stå oppreist, et sted hvor du kan stå og se tilbake på uskyld, på den du var og hvor det skjedde.

På syrisk premiss

George Webber i You can´t go home again har utlevert sine unge år og sitt hjemsted i en roman som alle har lest. Derfor er returen mulig for unge Webber, men han forsøker hardt. I Khaled Khalifas nye roman er forutsetningene helt andre. Menneskene driver ikke avgårde, de blir drevet – av regimet, det hemmelige politiet, av religion, vold og menn, gjerne i en uskjønn kombo. Men også av (eventyr)lyst.

Jeg aner ikke når jeg sist leste en roman av en syrisk forfatter, men det er så forbaska befriende at Khaled Khalifa er syrer og ikke en reisende utenlandsk skriver som skal ta Syrias nyere historie på pulsen og vektlegge konflikter ut fra et vestlig verdiståsted.

Når noen giftes bort i romanen, er det ikke dette den fint posisjonerte jeg-fortelleren skriker opp om. Det vi kaller tvangsekteskap, blir det vanlige. Fortelleren er en høflig, tilbaketrukket kronikør som av kjærlighet til sin familie ikke godter seg når det går galt med andre og som skildrer ømt uten å komme klamt nær. For dette er en familie som har distansen i seg uten helt å ville det eller vite hvorfor.

Tiden før landet ble fælt

Hva skriver han om? Om det samme som norsk litteratur ofte sysler med: En families historie, sterke kvinner, skiftende politiske tider og familiens vekst, fall, vekst og blikk tilbake på hva og hvem de var for hverandre. Familien på seks blir fire når handlingen. Et søsken dør og faren stikker av med en annen kvinne, til USA. Moren er ikke bister. Hun er mest tilbakeskuende, hun drømmer tilbake til 1950- og 60-tallet, og da handler det om hva slags samfunn Syria var:

Henrykt beskrev hun hvor elegant kledd venninnene hennes var. De duftet så deilig av håp. Hun viste oss bilder av dem der de lignet små bomullsballer før de blir plukket; kritthvite mot solen som holdt på å gå ned. Hun forherlighet alltid fortiden og manet den oppglødd frem som en slags hevn over det tarvelige livet hun levde. Hun snakket om hvordan solen var før i tiden, og at hun savnet lukten av marken etter den første regnskuren. Vi trodde til slutt på at alt hadde forandret seg, og stakkars, stakkars oss som ikke fikk oppleve den tiden da salaten var på sitt saftigste og kvinnene sitt mest feminine. 

Den viltre Sawsans fall

Fortelleren er en av to brødre. Sawsan er søsken nummer tre og hovedpersonen, ved siden av den homofile onkel Nizar. Sawsan, den viltre, som hun blir kalt, er drevet av håp, drømmer og en glødende seksualitet og frihetsfølelse, akkurat som sin onkel. Tidene ligger ikke til rette for noen av dem. Sawsan blir fallskjermjeger. Hun har dysikken på sin side, hun går i jeans og har bluser med utringing. Hun forsyner seg av livet, som enhver vestlig kvinne ville gjort, som også syriske kvinner i større grad kunne gjøre frem til 1981. Det er greiere i det samfunnet Aleppo er før før diktatoren Hafez al-Assad tar makta og personforfølelsene og partitvangen starter for alvor, slik det gjør i mange regimer bygget på inhuman uforstand, frykt og religion.

Sawsan får sine kriser. Hun trekker i burka og frigjør seg siden fra også disse konvensjonene. Broren Rashid får en slik periode senere når han gir opp musikerkarrieren og komponeringen som han har etter sin onkel Nizar.

Homofil onkel

Onkelen er en nydelig drømmer, men med en legning som fører til ydmykelse og tap på tap, selv om sex mellom menn er noe «alle» driver med i det skjulte. Den tredje bror er jeg-fortelleren og Khaled Khalifa har et blikk for både bildebruk, detaljer og dramaturgi som er til å ta av seg alle samtidslitteraturens hatter for.

Hva er det Khalifa gjør på beste vis? Gunnhild Øyehaug har muligens en forklaring i essayet hun skriver om Inger Christensens påstand om at «abrikostræerne findes» i Alfabet. Øyehaug skriver i essayet (nyutgitt i Stol og Ekstase på Kolon nå i vår): «…Dette handlar likevel om å sjå aprikosane. Om å sjå kva som finst – om å sjå verda, kanskje. Eller: å gjere verda synleg gjennom å sjå».

Så enkelt, finstemt og umulig kan kunsten være.

Historien er fortettet på mange plan. Livene som leves, tidshoppene og ikke minst selve tekstspeilet i boka krever en betydelig oppmerksomhet fra leseren. Forlaget Pax kunne godt ha kostet på seg noen flere avsnitt og inndelinger. Samtidig gjør denne oppmerksomheten at du også legger merke til de nydelige skildringene, de vonde vendingene og jeg-personens ikke-dømmende gjenfortelling: Romanen er helt uten dialog. Dette er høyt spill fra forfatteren. Han må stole på at vi stoler på hans versjon av familiens historie. No problem, compadre!

En bror i jihad

Bror Rashid får sin krise, men senere i romanens forløp, i moderne tid og i begivenheter vi kan huske fra nyhetsbildet. Han er i Bagdad når soldatene river statuen av Saddam Hussein. Han klarer med kløkt og dannelse å overleve, men er det nok to i ham til å holde ut resten av livet?

Den vi vet aller minst om, er jeg-fortelleren, men hele familien er ute etter å gjenskape sin tapte uskyld, det vil si landets. Deres skjebne følger Syrias og det er brå fall og langsomme fall, men som i et godt eventyr, er det en slags rettferdighet. Onkel Nizar gir og gir til familien av vidd, kunnskap, erfaringer og drømmer. Dette til tross for at han er blitt hundset og mishandlet hele livet, og han opplever sin oppreisning fra livet. Det er rørende og det er en diktet innsikt som viser oss mer enn femti flyktige tv-reportasjer kan fange.

Tittelen? Man tar sine forholdsregler i Aleppo, denne byen av mørke smug og styrende kvinner som blir drevet fra yrkeslivet og hjem til kjøkkenbenken i løpet av noen tiår. Alt og alle kan eksplodere, og det er da menneskene som er på sitt mest interessante. Også i Ingen kniver på kjøkkenet i denne byen. 

VIDAR KVALSHAUG