Leikvoll minnes i Hviterussland

Kjelstrup og Behn inntar Hviterussland med Jan Roar Leikvolls bøker og annen norsk litteratur i sekken.

I august 2015 dro Christian Kjelstrup til Bergen, åpnet bokhandel og solgte én eneste bok: Fiolinane av Jan Roar Leikvoll (1974-2014). I dag er han på plass i Hviterussland, der inntektene fra popup-bokhandelen bidrar til utgivelsen av en antologi med norske samtidsforfattere. Med seg har han – i tillegg til litteraturen – Ari Behn og Leikvolls søster Christine.

 

12 norske forfattere er representert i den første antologien med norske samtidsforfattere oversatt til hviterussisk. Antologien skal lanseres i Minsk og Vitebsk.

Med på turen er Christine Leikvoll, som er opptatt av å ta vare på brorens litterære arv, og Ari Behn, en av forfatterne som er oversatt i antologien/tidsskriftnummeret.

Du kan lese om Fiolinanes bokhandel på Forfatterforeningens hjemmeside her.

 

Høytlesning på tre språk

Slik promoteres arrangementene og tidsskriftet på hviterussisk

– Med Norlas støtte fikk jeg anledning til å ta med meg én norsk forfatter, forteller Christian Kjelstrup, redaktør i Aschehoug og i Samtiden. – Jeg skal lansere tidsskriftnummeret både i Minsk og i Vitebsk, og da et det viktig at det er med en forfatter. Det blir høytlesning og samtale både på norsk, russisk og hviterussisk. Dessuten tror jeg Ari er et bra reisefølge, og det var viktig for meg. Ari og Per (Heimly) blir ingenting mot Ari og Christian på to hjul i svingene på den hviterussiske landsbygda, med vodka og litteratur på menyen.

 

Godt formål

Christian Kjelstrup forteller at han ønsket å donere overskuddet fra salget av bøkene til Jan Roar Leikvoll i Fiolinanes bokhandel i 2015 til et verdig formål.

– Det føltes feil å tjene penger på bøkene til en forfatter som så nylig hadde gått bort, sier han. – Men hvilket formål? Det måtte ha med litteratur å gjøre, og siden Leikvoll bodde og skrev i Hviterussland (kona hans var hviterussisk), syntes jeg det måtte ha med litteratur og Hviterussland å gjøre. Via Martin Paulsen, som er ekspert på hviterussisk litteratur ved UiB, fant jeg frem til nettidskriftet Prajdzisvet. Tidsskriftet er helt sentralt i det hviterussiske litteraturmiljøet. Løsningen ble å lage en antologi og et eget nummer som i sin helhet er viet norsk litteratur, med utdrag fra verkene til norske samtidsforfattere, oversatt til hviterussisk.

Hviterussland. (Kart ved David Liuzzo/Wikipedia).

Upløyd mark

Fra før er bare to bøker av nålevende norske forfattere oversatt til hviterussisk: Jostein Gaarders Sofies verden og Ingvar Ambjørnsens debutroman 23-salen.

– Det finnes selvsagt en del norsk litteratur tilgjengelig på russisk, sier Christian, men de fleste hviterussiske forfattere (her er Svetlana Aleksijevitsj unntaket) skriver og leser på hviterussisk. Russisk er dessuten maktspråket.

I antologien inngår oversatte utdrag fra bøkene til:

Jan Roar Leikvoll (roman)

Carl Frode Tiller (roman)

Ida Hegazi Høyer (novelle)

Gunnhild Øyehaug (novelle)

Audun Mortensen (roman/prosa)

Geir Gulliksen (roman)

Arne Lygre (skuespill)

Amalie Kasin Lerstang (roman)

Linda Klakken (dikt)

Karl Ove Knausgård (essay)

Tomas Espedal (roman)

Ari Behn (novelle)

 

I tillegg har hviterussiske bidragsytere tilknyttet tidsskriftet skrevet essays om blant annet Hamsun (som bare helt nylig ble oversatt til hviterussisk), Knausgård, norsk språk og norsk litteratur generelt.

 

Jubileum 

Gutta på tur: Christian Kjelstrup og Ari Behn på flyplassen i Finland på vei til Hviterussland. (Foto fra Christian Kjelstrups Facebook-side)

– Som en kuriositet kan nevnes at utgivelsen av tidsskriftnummeret sammenfaller i tid med et jubileum: I år er det 50 år siden den første norske teksten ble oversatt til hviterussisk, visstnok en fortelling av Arthur Omre, forteller Christian Kjelstrup. – En særskilt plass er selvsagt viet Leikvoll, vi oversetter blant annet et lengre intervju med ham. Jeg må forresten fremheve Lydia Johansen, som har oversatt nesten alle tekstene i antologien. Hun har hviterussisk bakgrunn, men bor i Norge. Uten henne – ingen antologi.

Christian Kjelstrup har satt antologien sammen i samråd med redaksjonen i Prajdzisvet.

– Kriteriene er eller kunne vært så mange, forteller han, det er så mange gode forfattere å ta av. Så kriteriene er litt tilfeldige. Men gitt at så veldig lite norsk litteratur er oversatt til hviterussisk, handler det om å introdusere noen sentrale forfatterskap, og dessuten sikre en viss blanding når det gjelder kjønn, alder og sjanger. Vi prøvde å oversette mer lyrikk, blant annet Erlend Nødtvedts dikt, men de ble for vanskelige.

 

Utveksling

I utgangspunktet har overskuddet fra popup-bokhandelen vært finansieringskilden. – På oppløpssiden kom NORLA med raus og uvurderlig reisestøtte, sier Christian. – Tanken er, dersom alt går etter planen, at Prajdzisvets to redaktører, som også er forfattere, skal komme på gjenvisitt til Norge, både til Oslo og Bergen. Altså en utveksling av litteratur, tanker og meninger mellom to land som er ganske forskjellige. Jeg vil tro det kan være interessant for begge parter.

– Jeg vil hevde at Leikvolls bøker er ganske unike i norsk samtidslitteratur, sier Christian Kjelstrup. – Og de fortjener i hvert fall et langt liv, på mange språk. Derfor er det ekstra hyggelig at han nå kommer ut på språket til kona, Alina, selv om det bare er snakk om et romanutdrag. Hun skal forresten være til stede under lanseringen.

Les også: I Leikvolls litterærere hule

 

Sentralt, men fjernt

Jeg synes det er interessant at Leikvoll bosatte seg og skrev i nettopp Hviterussland, et land som er i sentrum av Europa (hvis vi inkluderer Russland vest for Ural i Europa), men i periferien av vår bevissthet. For nordmenn flest er det lengre, kulturelt, til Minsk, enn til Los Angeles, Cape Town, Sydney eller Tokyo. Man kunne kanskje si noe liknende om Leikvolls litterære geografi: At han legger fortellingene sine til både fysiske og mentale utkantstrøk og setter ord på følelser og tanker som kan synes ekstreme, men likevel sier noe sentralt om oss; om å være menneske. Jeg vet ikke om det går an å finne direkte spor fra Hviterussland i bøkene hans, men tanken er nærliggende. Alle de fire romanene han fikk gitt ut mens han levde, foregår jo i svært avgrensede universer, og til dels med sterk tankekontroll. Songfuglen er kanskje den av romanene med flest hviterussiske «spor», nemlig navn på personer og gater, og hele stemningen – men nå synser jeg bare.

Kjelstrup påpeker at Hviterussland er ganske lukket politisk. – Men det finnes altså litterære åpninger. Hvem vet hvordan norske skjønnlitterære forfattere kan påvirke hviterussiske sinn. Og omvendt. Det blir interessant å se, sier han.

 

 

 

175 Delinger