Kvinnene løfter norsk krim

Jorun Thørring (bildet) og andre kvinnelige forfattere har vært med på å løfte norsk krim til nye høyder, skriver Hans H. Skei.

Kvinnelige forfattere har vært med på å løfte norsk krim til nye høyder – ikke med kvantitet, men kvalitet.

Når jeg de siste årene har presentert en oversikt over norsk krim, har det mest overraskende for tilhørerne tydeligvis vært hvor lav andelen kvinnelige krimforfattere har vært. Siden midten av 1990-tallet har så mange særpregede og dyktige kvinnelige forfattere stått fram at vi nærmest tar det for gitt at de utgjør et tyngdepunkt i krimlitteraturen. Men statistikken sier noe annet, selv om den overhodet ikke tar hensyn til kvalitet, salgstall eller internasjonal suksess.

 

85186- 032

Krimfestival-forfatter: Karin Fossum (Foto: Fredrik Arff / Cappelen Damm)

 

Det er slående og kanskje litt merkelig at kvinneandelen de siste fem årene i gjennomsnitt har vært godt under 20%. Det vil for eksempel si at seks av ca. 40 bøker var skrevet av kvinner i 2010 og 2011, mens tallene var 13 av ca. 50 titler i 2012. For 2013 ser det ut til at vi får et nytt lavmål: så langt har jeg registrert 3 bøker med kvinnelige forfattere av ca. 45 titler. De tre årene Rivertonklubben har nominert fem bøker som kandidater til Rivertonprisen, har menn dominert totalt for så vidt som bare ett kvinnelige navn har vært med som medforfatter av en bok. Nå er slike tall mer i tråd med det som har vært tilfelle gjennom norsk kriminallitteraturs historie, både i eldre tider og opp mot vår egen tid.

Rivertonprisen for det beste kriminallitterære arbeidet hvert år, har bare gått til kvinner 7 ganger av i alt 39 utdelte priser. Likevel vil jeg insistere på to påstander som nærmest går i mot det jeg har sagt ovenfor: 1) Norsk kvinnekrim sto i første rekke og var med på å løfte norsk krim til nye høyder på 1990-tallet. 2) Vi har i dag en stor gruppe kvinnelige kriminalforfattere av høy kvalitet – om flertallet av dem ga ut bøker samme år, ville all statistikk ovenfor bli gjort til skamme.

 

Raskt historisk riss fram til 1990-tallet

Internasjonalt kan kriminallitteraturhistorien vise fram en sterk kvinnetradisjon som hadde sin gullalder på 1920- og 30-tallet særlig i det engelskspråklige området. I Norge hadde vi ingen kvinnelige kriminalforfattere den gang. Jeg er ikke i stand til å nevne noen før Alfhild Gundersen, bedre kjent som Lalli Løvland, eller Lalli Knutsen, eller til og med som Peter Pan. Psevdonymet brukte hun da hun i serien med Maskebøker ga ut Spill ut, Madame! i 1942 og hun avsluttet sitt krimforfatterskap med en bok bygd over en dansk film, Unge piker forsvinner i København i 1963. Hennes største kriminallitterære innsats er knyttet til Detektivmagasinet der hun i årene 1951–54 og 1957–59 skrev 109 fortellinger. Det var Lalli Knutsen som skapte Rotta, Knut Gribbs pleiesønn! Hvor stort hennes bidrag var til det som noen har kalt «Knutsens Kriminal AS» – dvs. samarbeidet mellom mannen Fridtjof og henne – er vanskelig å fastslå.

Willy Dahl knytter en første «kvinnebølge» i norsk krim til tiden etter at Lalli Knlutsen hadde gjort sin innsats. Men det han skriver om tidlig 1960-tall er vanskelig å oppfatte som noen bølge, selv om vi for første gang kan nevne flere forfattere hvorav noen skrev flere bøker over lengre tid. Unntakene er Ella Ormhaug og – så vidt – Gerd Nyquist. Noen bølge eller noe løft i norsk krim generelt er vanskelig å se, også om vi tar med mannlige forfattere. Men vi holder oss til kvinnene, og da kan vi nøye oss med å nevne navn og ikke titler fordi bøkene er fullstendig glemt: Karin Bang, Edith Ranum, Nina Sandvik Kristensen, Anne Gullestad. I tillegg kommer altså de nevnte Ella Ormhaug og Gerd Nyquist.

 

Legenden

I de få historiske oversiktene vi har av norsk krim fremstår Gerd Nyquist som det store kvinnenavnet i denne fasen av norsk kriminallitteratur, og hun synes på det nærmeste å ha fått legendestatus. Det er i så fall på grunnlag av to romaner og en ganske ujevn novellesamling som kom så sent som i 1978 (Djevelens fotspor). Noe av legenden er skapt gjennom etableringen av Rivertonklubben i 1972, med Nyquist som dens selvskrevne formann. Men rett skal være rett: Stille som i graven var «puslespillets kvalitetstopp» slik Willy Dahl formulerer det. Gerd Nyquist vant en nordisk føljetongkonkurranse i 1956 med Måne over Munkeby, men den kom ut som bok bare i Danmark. Norsk debut var derfor på sett og vis Avdøde ønsket ikke blomster i 1960, en elegant og ren krim fra beste Oslo vest, der persongalleriet strekker seg fra bunn til topp – som utgjøres av skipsredere. Lektorhelten med sine lyriske kjærlighetserklæringer til Oslo kommer igjen i Stille som i graven, der vi er i Holmenkollåsen i et kråkereir av et hus fra århundreskiftet, med skjulte farligheter, men også manuskripter som gir oss som lesere en dobbelt detektivoppgave.

Min favoritt, den ene i denne første «kvinnebølgen» jeg med stor glede leste på 70-tallet og fremdeles kan vende tilbake til, er Ella Ormhaug som under psevdonymene Ella Griffiths og Ella Hytten er den eneste kvinnelige forfatter på 60- og 70-tallet og for så vidt også helt frem til 1988 – hun døde i 1990 – med en forholdsvis omfattende produksjon og ikke bare en tilfeldig bok eller to.

Hennes spesielle grep er å fremstille parforhold der den ene har en brist eller noe skjult i fortiden, enkelte ganger helt til det punkt hvor han eller hun fremstår som et annet menneske, med dødelig resultat. Trusselen fra fortiden ligger allerede i en tittel som Ekko av tapte skritt (1960). Dette er forfatterens debutbok, men hun slo til med i alt tre bøker dette året, og har alt i alt skrevet noe sånt som atten kriminalbøker – under navnene Ella Griffiths (oftest), Ella Hytten og Julia Westerham. En av dine kjæreste venner (1969) og Vannenken (1977) er fremdeles leseverdige.

Christie-tradisjonen, puslespillmysteriet, den klassiske detektivfortelling, omplantet og noe redusert ved overføringen til hjemlige forhold – med de eksotiske innslag av utenlandske etterforskere o.l. som jeg har nevnt – er det vi ser i denne perioden av norsk kvinnekrim. Men allerede hos den neste kvinnelige krimforfatteren vi støter på om vi går kronologisk frem, finner vi en annen verden.

 

Bortreist på ubestemt tid

Sigrun Karin Christiansen ga under navnet Sigrun Krokvik ut to bøker: Bortreist på ubestemt tid og Kikkeren i henholdsvis 1972 og 1973. Dette er på sett og vis omvendte kriminalbøker; det vil si at bøkene ikke har en sentral etterforsker eller at detektiven mangler. I sentrum står forbryteren, gjerne en psykopatisk morder, som er på flukt fra loven, andre som truer ham, og fra seg selv. Hos Krokvik er miljøet Sunnmørske byer og ferjer og landområder.

Norsk krim fikk et enormt oppsving fra midten av 1970-tallet, men helt fram til tidlig 90-tall er det først Ella Ormhaug og Kim Småge (de var samtidige i en kort periode) som er de eneste egentlige kvinnelige kriminalforfattere. Noen andre navn kan nevnes, men igjen er det slike som har skrevet en eller to bøker, og latt det bli med det: Elisabeth Thams, Ebba Haslund og Eva Ramm. Men dette er altså perioden da Gunnar Staalesen, Jon Michelet, Tor Edwin Dahl, Fredrik Skagen i selskap med mange menn fornyet og omskapte og løftet norsk krim til helt andre høyder enn tidligere, før kvinnene kom tungt og overbevisende mot midten av 1990-tallet.

 

fotograf: Hæge Håtveit Moe

Kim Småge (Foto: Aschehoug)

 

Én av dem kom tungt og overbevisende lenge før: I 1982 debuterte Anne Karin Småge under navnet Kim Småge med en spenningsroman som ikke er en kriminalroman i tradisjonell forstand: Nattdykk. Uansett er dette et hovedverk i norsk kriminallitteratur, og sikkert en avgjørende bok for at så mange kvinner et tiår etter våger spranget ut i genren.

 

1990-tallet og senere: kvinnelige forfattere inntar et mannlig domene

Norsk kvinnekrim er med andre ord i hovedsak av ny dato. Det er fullt mulig og ikke helt galt å beskrive den som et fenomen som for alvor oppsto på 1990-tallet, og se den i sammenheng med den oppblomstring og sterke kvalitetsforbedring norsk kriminallitteratur – i hovedsak skrevet av menn – opplevde fra midten av 1970-tallet og frem til i dag Kim Småge er første norske representant for en viktig tilvekst – den første i en virkelig bølge.

Den norske kvinnekrimmen har en internasjonal utvikling bak seg, men går så videre parallelt med den, med bøker som det ikke er noen grunn til å skamme seg over også om vi ser dem i større sammenheng. Den nye og moderne kvinnekrimmen har utvilsomt gått inn på et mannlig område, og inn i en sjanger som tilsynelatende måtte tilhøre en mannsverden.

Heltene hos de kvinnelige forfatterne er oftere menn enn kvinner, men de er like ulike som hos mannlige forfattere, like forskjellige som tradisjon og genre tillater dem å være.

 

Hegemoniet i norsk krim

Det kunne av og til virke som om en liten gruppe av svært dyktige kvinnelige krimforfattere tidlig på 1990-tallet hadde tatt over hegemoniet i norsk krim. Det var nok ikke tilfelle, men gjennomslaget og leserappellen – også utenfor Norges grenser – var så store at de virkelig stakk seg ut og ble mer synlige enn forfattere flest. De fortjente det også.

Først ute var altså Kim Småge som kom tilbake til krim- og spenningslitteraturen et tiår etter Nattdykk, og da med en politikvinne i hovedrollen. Så slo Anne Holt gjennom, også med en politikvinne som endatil levde i et lesbisk forhold, før Karin Fossum lot en noe eldre og sindig og grundig mannlig etterforsker løse saker i bøker der vi fikk glimt dypt ned i vanskelige eller forvridde menneskesinn. Med Cato Isaksens kompliserte hjemmeliv satt opp mot en utfordrende politihverdag begeistret Unni Lindell fra første bok, mens privatdetektiv Margaret Moss i en serie bøker av Kjersti Scheen var så preget av godt humør og overskudd at bøkene til tider kunne mistenkes for å parodiere privatdetektivgenren. Tre av disse fem har holdt frem med å skrive gode bøker, fornye seg selv, tenke ut nye vrier og nye intriger, helt opp til i dag. Kim Småge har ikke gitt ut krim siden 2004, mens Margaret Moss ser ut til å ha fått nok – siste bok kom i 2003.

Andre som bidro til den sterke kvinnebølgen på 90-tallet og som i noen grad har vært aktive også etter tusenårsskiftet, er Anne B. Ragde, Elisabeth Eide, Pernille Rygg og Magnhild Bruheim. Blant disse er det Magnhild Bruheim som har den største produksjonen med god og grundig «bygdekrim».

Fjorten kvinnelige forfattere sto bak til sammen 45 kriminalbøker mellom 1990 og 2000 – og de fleste har fortsatt inn i et nytt årtusen. Visst må vi kunne bruke benevnelsen «bølge», og kvinnene er med i det som ser ut til å være en (kortvarig) gullalder i norsk krim. Men litt mer om noen av de kvinnelige forfatterne som frem til i dag må ses på som de viktigste i vår kriminallitteraturhistorie – Kim Småge, Anne Holt, Karin Fossum og Unni Lindell. Kjersti Scheen skal også få nærmere omtale; blant annet fordi Karin Fossum er omtalt i en egen artikkel, og derfor gås fort forbi her.

Selv om Kim Småge slo kraftig gjennom i 1982 og skrev flere bøker på 1980-tallet som kan betraktes som krim, er det først med lanseringen av politietterforsker Annekin Halvorsen ved Trondheim Politikammer at hun virkelig inntar krimgenren uten forbehold – først i novellesamlingen Kvinnens lange arm fra 1992, og så i godt utførte, sterkt engasjerte bøker, der hovedperson og forteller helt klart står sosialt og politisk på venstresiden, i et forsvar for de små og svake i samfunnet. Sub Rosa (1993), En kjernesunn død (1995), Containerkvinnen (1997), Solefall (2002) og Dobbeltmann (2004) er sterke og gode kriminalromaner både fordi de utnytter Trondheimsmiljøet svært godt og fordi Annekin Halvorsens privatliv og særegenheter er trukket inn i etterforskningen på meningsfylt vis.

Den kanskje beste av disse bøkene, Containerkvinnen, handler i større grad om etterforskning, arbeidet i felten og på kammeret, og i mindre grad om den kvinnelige hovedperson enn de andre romanene. Privatpersonen Annekin Halvorsen, med sitt sosiale engasjement og sine klare holdninger til det meste, er nesten fraværende. Men det betyr også at selve kriminalhistorien står i forgrunnen.

 

Anne Holt

Et tiår etter at Kim Småge debuterte kom første boken fra den norske kvinnelige krimforfatter som hadde størst umiddelbar suksess, først i Norge og Norden, og så i mange land i den store verden, Anne Holt. Første boken var Blind gudinne (1993), og frem til 2000 skrev hun åtte kriminalbøker, to av dem sammen med Berit Reiss Andersen, og hun har ikke satt tempoet videre ned senere heller.

De tidlige bøkene har politikvinnen Hanne Wilhelmsen som hovedperson. Til å begynne med er det nærmest en hemmelighet at Hanne lever i et lesbisk parforhold; etterhvert blir det sentralt i bøkene, til samboeren dør i Død joker (1999). I Det som er mitt (2002) og flere etterfølgende bøker tyr også Holt, som så mange av sine kollegaer, til en Kripos-etterforsker, godt assistert av en kvinnelig forsker som både er jurist og psykolog! Evnen til fornyelse og variasjon er imponerende, og Holt har også lykkes godt i samarbeidsprosjekter med andre skribenter.

Noen få ord om en av Hanne Wilhelmsen-bøkene, Salige er de som tørster… fra 1994, belønnet med Rivertonprisen. Politiromanen Salig er de som tørste er en solid, tilforlatelig og velstrukturert roman om etterforskning som blir kappløp; ikke bare med morderen, men med andre som også har grunn til å lete seg frem til ham og til å opptre som jury og dommer og bøddel på en og samme gang. Denne modellen – kappløpet – er særlig velkjent fra nettopp tidligere politiromaner. Kappløpet mot oppklaring og avklaring har også den dramatiske ironien i seg at leseren vet, mens politiet selvsagt ikke gjør det. Et særtrekk ved den egentlige politikrim, er dette at korpset eller kammeret er med, og at hoved-detektiven arbeider i et kollektiv og innenfor et regelverk, med de fordeler og ulemper det fører med seg. Hos Anne Holt er ikke minst skildringen av Oslo-politiet og utvalgte kollegaer av Hanne Wilhelmsen gjort med stor innlevelse.

 

Unni Lindell

Unni Lindell debuterte i 1993 som kriminalforfatter i bokform, med novellesamlingen En grusom kvinnes bekjennelser. Men hun hadde vunnet priser for sine noveller før, og det var ventet at hun skulle markere seg sterkere i norsk kriminallitteratur. Det skjedde for alvor i 1996 med første romanen om Cato Isaksen, mordetterforsker ved Oslo Politikammer, i romanen Slangebæreren. Catos omskiftelige privatliv står sentralt også i Drømmefangeren og Sørgekåpen fra henholdsvis 1999 og 2000, men tones ned etter hvert som serien utvikler seg og utvides med en rekke gode bøker på 2000-tallet – best av alle kanskje Honningfellen (2007).

 

Unni Lindell

Unni Lindell (Foto: Aschehoug)

 

Lindell fikk overstrømmende kritikk for den første av disse bøkene. Med utpreget sans for detaljer, med fin språklig formuleringsevne til hjelp for iakttakelsene, og med en god porsjon sosial indignasjon, skrev Lindell om uforklarlige mord som alle tidlig ser ut til å ha noe å gjøre med et krisesenter for mishandlede kvinner. Mordetterforskning strukturerer romanen, men hovedpersonen, Cato Isaksen, har et så sammensatt følelsesliv og så kompliserte samlivsforhold at han og livet hans langt på vei blir like sentralt som de sakene han etterforsker. Lindell balanserer fint skildringen av Cato Isaksens vanskelige liv og det som rører seg bak en ukjent seriemorder som kommer til å slå til igjen.

De fleste av Lindells romaner med Cato Isaksen i hovedrollen befinner seg trygt innenfor genren når det gjelder forbrytelse, etterforskning og oppklaring, men er både samtidskritiske, samfunnskritiske og samlivskritiske. De klarer balansegangen mellom formellitteraturens krav og den engasjerte og kritiske realistiske roman. De ivaretar også kravet om spenning og handlingsutvikling, og skaper uhygge og utrygghet ved at vi som lesere blir kjent med forbryternes planer.

 

Kjersti Scheen

Kjersti Scheen sendte en slagferdig og frisk kvinnelig privatdetektiv ut på oppdrag i en serie på fem bøker mellom 1994 og 2003, og fortjener en plass i «gullrekka» selv om bøkene i alle fall tilsynelatende ikke tar genren helt på alvor. Men bøkene tilbyr fremdeles god underholdning, selv om hovedgrepet med en litt rufset kvinnelig privatdetektiv som søker hjelp hos en trailersjåfør i alle farens stunder truer med å undergrave de spenningsmomenter bøkene selv legger opp til.

Scheens første bok med privatetterforsker Margaret Moss i hovedrollen, Teppefall, er uansett hyggelig lesning. Her finnes det meste vi forventer av genren, men oftest med en liten vri: mordsak, etterforskning, dramatisk handling, friskt og kjapt og uhøytidelig. Scheen låner av en genre hun må kjenne ganske godt, og dermed kan hun også leke med den og slik gi god underholdning.

Andre kom før henne og andre fikk større og bredere gjennomslag med en gang, men jeg har alltid ment at Karin Fossum tidlig markerte seg som den beste av de mange dyktige kvinnelige krimforfatterne som har dukket opp etter 1990. Se egen artikkel. Krimbøkene hennes fra Evas øye og Se deg ikke tilbake (1995 og 1996) til Carmen Zita og døden (2013) beskriver forbrytelse, etterforskning og oppklaring – men aller mest menneskeskjebner med et språklig mesterskap og en dyp psykologisk forståelse hun er alene om.

 

Mange navn, men ingen ny bølge etter 2000

Jeg har mange ganger underveis understreket fornyelsen og tilveksten og kvalitetshevingen vi har fått via våre nye kvinnelige kriminalforfattere som debuterte på 1990-tallet. Det ville ikke være utenkelig at det gjennomslaget disse kvinnene fikk, inspirerte og fristet andre til å prøve seg i genren. Men noen radikal fornyelse etter 2000 er vanskelig å få øye på, selv om nye navn og gode bøker av andre enn de jeg har omtalt selvsagt har kommet. Kanskje trenger vi også større avstand for å se hvem av de som er kommet til på 2000-tallet som vil ha mer varig verdi. Men det kan ikke være tvil om at en forfatter som Jorun Thørring både har skrevet flere glitrende kriminalromaner, som også gir løfter om noe mer og bedre, selv om foreløpig siste bok kom i 2009. Thørring har lagt to av sine fire bøker til Paris, og med spesialetterforsker Orla Os i sentrum overgår disse bøkene Skyggemannen (2005) og Tarantellen (2007) hennes to andre Glassdukkene (2006) og Ildens øye (2009) – som begge er lagt til Tromsø med Aslak Eira som etterforsker. Men det må synes helt klart at Thørring er et av de viktigste nye navnene i norsk krim etter 2000.

Jeg kunne føyd til en rekke navn for å vise at vi til sammen har en stor og talentfull gruppe kvinnelige krimforfattere akkurat nå, selv om det er få bøker som kommer fra dem år om annet i forhold til hva deres mannlige kollegaer sørger for. Men jeg kan ikke nevne alle, og lar det derfor bli med dette. Det er mange som lover godt, men talent må ivaretas, utvikles, bygges opp – og det er kanskje ikke alltid like lett å huske på og ta hensyn til når man skriver innenfor en genre som kalles formellitteratur, underholdning eller populærlitteratur.

 

 

Hans H. Skei er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, president i Rivertonklubben. Han har skrevet en rekke artikler om kriminallitteratur, mange av dem samlet i boken Blodig alvor (2008).

 

Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Krimmagasinet/Krimfestivalen.

 

 

 

-- annonse --