Kriminelt god festivalforfatter

Elsket og hatet: Karin Fossum

I dag går startskuddet for Krimfestivalen i Oslo, med Karin Fossum som Festivalforfatter.

Gjennom to tiår har Karin Fossum skrevet intelligent og utspekulert krim på høyt internasjonalt nivå. «Krimdronning» blir stadig misbrukt, men her er det på sin plass.

 Karin Fossum debuterte i svært ung alder med diktsamlingen Kanskje i morgen (1974), som til tross for at den fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris, først ble fulgt opp med en ny samling i 1978 – Med ansiktet i skygge. Hun ga så ut et par novellesamlinger (I et annet lys, 1992 og Søylen, 1994), og var altså etablert forfatter med gode bøker i to av skjønnlitteraturens mest krevende genrer.

 

Kriminalforfatter i særklasse

Det var ingenting så langt som tilsa at hun skulle bli kriminalforfatter i særklasse, men etter debuten med Evas øye i 1995 og norsk og nordisk pris for årets beste kriminallitterære arbeid året etter for Se deg ikke tilbake, var hun etablert i fremste rekke i norsk kriminallitteratur.

Det er blitt 12 kriminalromaner til i årene frem til 2014. Dessuten har hun skrevet andre, «vanlige» romaner – De gales hus (1999), Jonas Eckel (2000), Natt til fjerde november (2003) og Brudd (2006) mellom alle krim- og spenningsromanene der spørsmålet om hvem ofte synes mindre viktig enn spørsmålet om hvorfor.

Det er et kjennetegn ved flere av Fossums krimromaner at de undersøker avvikende atferd eller syke sinn. Selv om politiarbeid og etterforskning alltid er med i bøkene, hender det at dette er så vidt lite sentralt at bøkene utfordrer grensene for hva vi forventer krim skal gjøre og hva oppklaring og avsløring skal føre til. Den psykologiske spenningsromans makabre og urovekkende sider, så å si direkte fra kjellerdypet i forvridde sinn, blir brukt ofte og med suveren beherskelse i galskapsberetninger som løper parallelt med fortellinger om nitid etterforskning der alle politiromanens elementer også er på plass.

 

Konrad Sejer – en stødig politimann

Fossums første kriminalroman var altså Evas øye – en spennende og effektivt fortalt historie om en fattig kvinnelig kunstner, Eva, som treffer en gammel venninne med store penger gjemt unna. Men så blir Eva vitne til et drap, trekkes nærmest uforvarende inn i drapssaken og kommer i en utsatt stilling. Romanen er fortalt vekselvis fra offerets og etterforskernes perspektiv, og her møter vi for første gang Konrad Sejer som senere har opptrådt i 12 bøker – det vil si alle Fossums krimbøker bortsett fra én. Han er en rolig og stødig politimann som aldri lar seg vippe av pinnen, og som før eller siden – ofte går det svært langsomt – kommer til bunns i de mest kompliserte saker. Sejer er enkemann, men har godt selskap i bikkja, og litt etter litt får vi mer innsyn både i hverdagsliv og tanker hos denne prototypen på den seriøse etterforsker, nært beslektet med utallige etterforskere hos andre krimforfattere, og samtidig ulik og helt individualisert. Sammen med den langt yngre og mindre erfarne Jacob Skarre utgjør han et etterforskningsteam som i alle fall ikke fører til at etterforskningen trekker ut og bøkene blir lange på grunn av dårlig politiarbeid – noe som ellers skjer altfor ofte i kriminallitteraturen.

Konrad Sejer etterforsker selvsagt også i Fossums andre kriminalroman, Se deg ikke tilbake, som faktisk ble innledet ved slutten av den første boka. Det er en bok om grundig etterforskning med alt fra åstedsgranskning med fotograf og rettsmedisiner, barnetegninger og datakoder, obduksjon og en endeløs rekke intervjuer med alle i nabolaget.

 

Tett på to

Jeg skal gå litt nærmere inn på to av Fossums krimbøker, uten at det nødvendigvis betyr at disse er mine favoritter eller de beste blant de 13 vi så langt har fått. Alle bøkene er forskjellige, faktisk mer ulike enn det vi finner hos krimforfattere flest, og de er derfor også spennende, underholdende, medrivende eller ganske enkelt gode ut fra forskjellige kriterier. De to bøkene jeg har valgt er Se deg ikke tilbake og Djevelen holder lyset – begge fra relativt tidlig i forfatterskapet (1996 og 1998). Jeg oppfatter begge som typiske og representative for forfatterskapet – mer enn den glitrende Elskede Poona (2008) eller for så vidt Jeg kan se i mørket (2011) som er en forbryterroman i jeg-form og er vel verdt en nærlesning. Men det får bli en annen gang.

Nå noen ord om de to utvalgte bøkene: Se deg ikke tilbake begynner med et barn som blir bortført, men det urovekkende og skremmende som vi tror skal bli hovedsak, løser seg opp. I stedet fører det oss videre til liket av en ungpike ved Ormetjern. Av uforklarlige grunner har noen myrdet en sporty praktjente på 15 år – Annie Holland. Etterforskning settes så i gang, fra åstedsgranskning med fotograf og rettsmedisiner, til barnetegninger og datakoder, til obduksjon og en endeløs rekke intervjuer med alle i nabolaget. Konrad Sejer leder politiarbeidet, som avslører løgner, fortielser, ja, kanskje endog drap i fortidshistorien til de mange mistenkte. Saken står lenge i stampe, ikke minst pga. kompliserte familieforhold og behov for å dekke ting som egentlig er kriminalsaken uvedkommende. Fossum utstyrer sine hovedpersoner med problematisk oppvekst og ødeleggende familieforhold; bl.a. har Annies kjæreste, Halvor, en forferdelig bakgrunnshistorie. Spor, tråder, mistanker – en hel flokk mistenkte – og en enda større mengde forklaringer gjør dette til en detaljert, tett og velskrevet bok der det ikke er lett å tenke seg hvilken retning saken vil ta. Etter hvert tetner saken til, nettet snører seg sammen om én mistenkt; løgn og forstillelse erstattes av nye og overraskende fakta. Noen opplysninger som fører saken på riktig spor, kommer lovlig sent for leseren, men ellers topper saken seg i et dramatisk kappløp om hvem som når fram til morderen først – der liv igjen står på spill. Se deg ikke tilbake er en spennende bok, en langsom beretning, med utsettelse og digresjoner og spenningsstigning, og med god tid til å gjøre mye annet ved siden av intrigens utvikling og gåtens løsning. Lenge blir mørket tettere rundt politiets arbeid og rundt leserens spekulasjoner. Men så letter tåken, og vi puster lettet ut – og begynner å tenke. Mer kan vi ikke forlange av en kriminalroman, eller av en hvilken som helst roman for den saks skyld.

 

En utspekulert struktur

I Djevelen holder lyset har Fossum skrevet en uhyggelig psykologisk roman ved å blande elementer fra kriminalromanen og forbryterromanens urovekkende nattsider. Kriminalromanen med forbrytelse og etterforskning i sentrum tilbyr et fast mønster og en nærmest formel-aktig struktur. Dette gjør at sjangeren nærmest garanterer leselighet og en form for trygghet, til tross for all voldelighet og grusomhet som avdekkes. Men sjangeren kan varieres og tøyes i mange retninger, og det er nettopp i yttergrensene av det velkjente mønster vi finner de mest spennende kriminalromaner i dag.

Djevelen holder lyset kan som Fossums fjerde krimroman bruke faste politietterforskere og et gjenkjennelig miljø og utnytter det faste og trygge som et fast punkt i en roman der det skremmende, avskyelige, nattsvarte dominerer over de dagklare forbrytelser som lar seg etterforske og forstå. Djevelen holder lyset har en utspekulert struktur. Den er en vanlig tredjepersons-fortelling som skifter fokus mellom de to ungguttene Andreas og Zipp og politiet med Sejer og Skarre, men den er også i store deler en intens, svart og ravgal meddelelse fra Irma Funder til en verden som aldri har forstått henne. Irma forteller i førsteperson. Mye av det som skal skje i romanens øvrige beretninger, har allerede hendt når vi møter henne første gang. Likevel holdes spenningen ved like. Irma følger med i det som skjer rundt seg og våker over sin fryktelige hemmelighet. Leseren vet hvor den forsvunne og etterlyste er, lenge før han forsvinner og blir etterlyst, og spenningen knytter seg lenge til selve hendelsesforløpet frem mot det punktet hvor Irmas fortelling og romanens øvrige handling møtes, og vi kan følge en parallellutvikling mot en grufull og uunngåelig slutt.

 

Usikker ungdom

På et ytre handlingsplan forteller Djevelen holder lyset om rotløse og usikre ungdommer som driver omkring, leier videofilmer, drikker øl, og som nesten uten å tenke over det plager andre, gjør småkriminelle ting, og ser ikke hvor grensen går eller når de kan gå over den. Historien om den billedskjønne Andreas og vennen Zipp er svært godt og tilforlatelig motivert i sosiale forhold så vel som psykologiske spenninger. Det er en uavvendelig krise i vennskapet som indirekte fører til at Andreas blir borte i sammenheng med at de forsøker å rane en gammel dame (Irma). Andreas og Zipp hører til i en ungdomskultur hvor mange ser ut til å mangle feste i virkeligheten og uklar forståelse for grenser og grensesetting. En innmontert historie om et hagledrap på en ungdomsfest viser dette i klartekst, og gir også Fossum anledning til å skrive noe av den mest intense og skarpsindige dialogen i hele romanen når Sejer samtaler med drapsmannen som sitter fengslet. Samfunnet straffer forbryterne, Sejer og Skarre etterforsker og forhører og pusler mysterienes biter sammen, men når det gjelder å oppklare og straffe for forsvinningen av Andreas, kommer de til kort. Irma ser at det er Djevelen som holder det lys hun ser seg selv i, og med triumferende og djevelsk galskap utnytter hun den kontroll hun endelig en gang har over et menneske. Vi ser ned i dypet av en sjel med plager og hemmeligheter fra et langt og tilnærmet usynlig liv, og vi får uklare fornemmelser av hva hun har mistet og hevnet før. At mor til Andreas har forsøkt å være venninne for henne, kompliserer bildet av Irma enda mer. Mental forstyrrelse kobles med kroppslig forfall hos en stakkar av et menneske som slår helt over i en galskap som formidles til oss via glassklar, forvridd logikk.

 

Grotesk understrøm i fortellingen

Med bruken av flere fortellere, kursivert og uthevet skrift for å markere skillet i teksten, og med en urovekkende og grotesk understrøm i fortellingen, slutter Fossum seg til de få kriminalforfattere som har innsett at det vel nok finnes ting som er upassende for en kvinne, men at jobben likevel må gjøres. Fossum står i en særstilling blant våre krimforfattere når det gjelder å forstå og beskrive forvridde sinn, innestengte følelser, annerledes og farlige tanker, fastlåste mennesker som tilsynelatende lever normale liv i rolige nabolag. Fortellerstemmen i bøkene er som oftest på nivå med de mange avvikerne, uten å se dem ovenfra og ned, uten å fordømme. Fossum er i stand til å undersøke, utlevere, forstå – og slik skape psykologiske thrillere heller enn tradisjonelle krimromaner, selv om etterforskerne så langt alltid har dukket opp.

Det er bare å minne om andre bøker som Elskede Poona (2000) – en kriminalroman, men også en vakker kjærlighetsroman, med en vri mot slutten som i noen grad skaper tvil om skyldspørsmålet, men har gitt andre innsikter.

Drapet på Harriet Krohn lar oss følge forbryteren eller gjerningsmannen, før Sejer ankommer og etterforskning settes i gang. Den som elsker noe annet beskriver voldsomt sterke følelser, og en type ensomhet som fører til galskap på grunn av avvik man ikke kan vedkjenne seg. Den onde viljen utfordrer også grensene for kriminalromanen, ved at det er helt andre spørsmål enn hvem som gjorde det, som står i sentrum. Men etterforskning og oppklaring er viktig også i de seneste bøkene – Carmen Zita og døden (2013) og Helvetesilden (2014). Disse bøkene og hele Fossums krimforfatterskap skal jeg gå grundigere inn på i et foredrag under Krimfestivalen 2014.œ

 

 

Hans H. Skei er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og president i Rivertonklubben. Han har skrevet en rekke artikler om kriminallitteratur, mange av dem samlet i boken Blodig alvor (2008).

 

(Gjengitt med tillatelse fra Krimfestivalen/Krimmagasinet. Foto: Cappelen Damm / Arild Sønstrød)

 

 

 

 

0 Delinger