Kristin Berget ble i kveld tildelt Triztan Vindtorn poesipris under en festforestilling i Drammenbiblioteket.
For trettende gang ble Triztan Vindtorn poesipris i kveld utdelt i Drammensbiblioteket.
Triztan Vindtorn poesipris ble etablert av Drammen kommune i samarbeid med Aschehoug Forlag og Den norske Forfatterforening. Prisen ble første gang delt ut i 2013.
Målet med prisen er å øke interessen for poesi, og den er etablert i navnet og til minne om poeten Triztan Vindtorn. Prisen har som formål å hedre lyriske forfatterskap av høy litterær kvalitet og skape økt interesse for norsk poesi.
Prisen er på 100.000 kroner. I tillegg utdeles et trykk, en gave fra Vindtorns familie.
Tidligere vinnere har vært
- 2013: Terje Dragseth
- 2014: Stein Mehren
- 2015: Gro Dahle
- 2016: Inger Elisabeth Hansen
- 2017: Erling Kittelsen
- 2018: Tone Hødnebø
- 2019: Eldrid Lunden
- 2020: Cecilie Løveid
- 2021: Øyvind Berg
- 2022: Pedro Carmona-Alvarez
- 2023: Øyvind Rimbereid
- 2024: Jo Eggen
Juryen består i år av
Henning Bergsvåg (juryleder)
Hans Kristian Rustad
Ted Granlund
Katrine Heiberg
Cathrine Strøm
Juryens begrunnelse
Mye står på spill i Kristin Bergets lyriske forfatterskap — kroppslig, materielt og eksistensielt. Diktene tar innover seg en grunnleggende utsatthet og et livsalvor som forankres i et nå, men som også spiller seg ut i fortellende brokker. Bergets hittil åtte utgivelser, bestående av sju diktsamlinger og én miniatyrroman, kretser inn sårbarheten hvert enkelt liv inneholder, og som i tillegg eksisterer på et samfunnsmessig og planetært nivå. Over få linjer kan dette spennet folde seg ut i enkle setninger — her fra samlingen som bærer en av de mest håpefulle titlene i norsk lyrikk, og når det blir lyst blir det helt fantastisk (2017): «Jeg setter en brøddeig ved det åpne vinduet Nå må ingenting forhastes / havet kan reise seg når som helst». Åpningslinja i Bergets siste bok Middelalderen (2024) behandler den eksistensielle utsattheten med et intensivert trykk: «det viser seg nå det ikke går an å fortsette klamre oss til denne forma».
Berget er en poet som søker det grunnleggende. Den pågående utforskningen av grunnvollene vi bygger livene våre og samfunnet vårt på, foregår på ulike nivåer. Et av dem er språket selv, og hvordan det utgjør en linse og et maktmiddel med evne både til å fastlåse og til å åpne nye måter å oppfatte og forstå verden på. Denne særlige språkbevisstheten er til stede allerede i debutboka loosing louise (2007): «jeg kunne ikke kjenne deg igjen / da du skiftet navn louise // du tok tilbake ansiktet / løftet meg ut av synsfeltet». Gjennom forfatterskapets løp knytter denne utforskningen seg også an til kollektive tekster, fra sanger, regler og salmer til Bibelen selv. I boka med den storslåtte tittelen våre sår i hogstflaten / rense overgi blanke trær / blomstre opp i dødsraten / hvis navnet / ut her (2021), hengir diktene seg til noe melodiøst og syngende: «mens leden lider langsomt / lider langsomt hjemve / mens dype tid fossil som nekter / også barnet
senkes ned». I de seneste bøkene har diktene rettet seg tydeligere mot livsvilkårene. Kriger, klimaforandringer og naturtap danner et mørkt bakteppe, som i samlingen Når det blir lyst blir det helt fantastisk, der det eksistensielle veves sammen med planetære tider og et økokritisk perspektiv:
Dette landskapet fanger oss
med sine lange strå
En sprø jord sprekker opp i juli
Vi har valgt å skrape fingrene mot denne jordskorpa
få bakterier under negle
Her holder vi oss fast
Kroppene vokser gir plass til nye kropper
et system utarbeidet gjennom millioner av år
Ta det ikke personlig at det krakellerer
at det fungerer
Det er evolusjonen som snakker
En stemme som påstår det uhyrligste
I debuten festet Berget en utprøvende stemme til papiret: sidene i boka var fotografier av maskinskrevne dikt. Vektleggingen av det materielle og analoge har senere kommet igjen i en annen form. Diktene retter en oppmerksomhet mot hverdagslige gjøremål og praktiske oppgaver som husarbeid, hagearbeid og håndverk. Berget har i flere sammenhenger trukket fram hvordan diktene blir til gjennom et kroppslig arbeid. Dette kan leseren merke på et konkret nivå, som her: «mens brøddeigene settes / mens ovnene fyres opp / mens snøfallene som krever arbeid», fra våre sår i hogstflaten.… Men det kroppslige og praktiske griper også om seg, idet de dagligdagse handlingene forbinder seg til en større sammenheng, en felles virkelighet. Dette kan vi ikke minst se i Middelalderen, hvor en liten familie med en voksen og to barn begir seg ut i skogen, og lar døra til huset stå åpen «så den som trenger et tak / kan finne det».
I en anmeldelse av Middelalderen i Morgenbladet, skrev Carina Beddari at Berget har «etablert seg som en mørkets sangerske», og kalte henne «en Gunvor Hofmo for vår tid». Den språklige autoriteten og det eksistensielle alvoret bærer fram Bergets poesi. Bøkene krever leserens fulle tilstedeværelse, men de er likevel ikke vanskelige, snarere åpne. Stemmen og stemningene i diktene utfoldes i og gjennom det uferdige, det tilblivende. Fra en skrivepraksis jordet i det daglige og i nået, brer diktene seg som akutte og innstendige brev — om de helt nære tingene, om frykt og fellesskap, om en usikker framtid, og om vilkårene for å leve og ivareta verden.
