Krigens lange skygger

For å ta terningkastet først: På æren løs er ei bok hvor de forskjellige delene holder svært ujevn kvalitet. Etter å ha summert, regnet meg frem til et gjennomsnitt, og rundet opp, landet terningen på en treer.

Som barn satt jeg på gulvet foran fjernsynet og fulgte fascinert lørdagsunderholdningen med Harald Tusberg og hans finurlige venn André Bjerke. Sistnevnte kunne det meste. Bjerke løste krimgåter, han var litterær, spilte sjakk og kunne fortelle historier fra det overnaturlige. Han kunne sikkert også trylle?

Fra salongen bak oss, hvor de voksne satt, husker jeg at det en kveld, foraktfullt ble kommentert at Bjerke «han var jo stripete under krigen». Dette visste jeg ikke, men det gjorde meg trist å høre. Med ett ble det avstand mellom Bjerke og patrioten som bodde i meg – sønn av en marineoffiser som jeg er.

På samme tid gledet jeg meg storveis over Herman Wildenveys erindringsbok, En lykkelig tid som stod i bokhylla hjemme. Igjen for å bli møtt av det samme: Wildenvey var visstnok også stripete under krigen.

Jeg fikk aldri noen forklaring, verken på skolen, eller hjemme om hva «stripetheten» til Bjerke, eller Wildenvey, hadde bestått i. Her er det gjerne å tilføye for eventuelt yngre lesere, at det å være «stripete» var betegnelse på det fåtall nordmenn, ble vi fortalt, som ikke hadde gjort den sedvanlige heltemodige innsats mot tyskerne, men snarere gått tyskerne til hende. De som var «stripete» var de som under krigsårene red to hester.

Fortid og nåtid

Her hopper vi til Corona-tid og den nylige utkomne På Æren løs – Krigen, litteraturen og Æresretten, skrevet av tre av landets fremste penneknekter: Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad. Forfatterne selv skriver:

«Historie er ikke noe som hører fortiden til, noe som tilhører et «før» som bare perifert angår vårt «nå». Det er ingen gitt å trekke absolutte skiller mellom fortid og nåtid. Diskusjonen om Æresretten, vil vi mene, demonstrerer dette med all mulig tydelighet. Fortiden og samtiden er begge til stede som realiteter, og diskusjonene i fortiden om rett og galt, politikk og kunst, hvem som har rett til å straffe, og hvem som har rett til å tilgi eller å be om unnskyldning, skjerper vår moralske og politiske beredskap til å hanskes med framtidens vanskelige valgsituasjoner.»

Boka, opprinnelig tenkt som en pamflett, åpner med en oppsummerende redegjørelse for fjorårets store litteraturdebatt, rundt Forfatterforeningens unnskyldning til medlemmer som etter krigen ble dømt av foreningens selvutnevnte og utenomrettslige «folkedomstol», Æresretten.

Alle NS-medlemmer – så mange som 27 av totalt 175 medlemmer i foreningen, ble først ekskludert, av gjenværende var det ytterligere 17 forfattere som fikk til dels betydelige bøter, samt forbud mot å publisere bøker over ulike tidsperioder. Blant de 17 finner vi selv i dag kjente, navn som Ejlert og André Bjerke, Johan Bojer, Alf Larsen og Herman Wildenvey.

Fløgstad-bomben

Forfatterforeningens beklagelse, framført i samband med foreningens 125 års-jubileum, ble godt mottatt av en samlet norsk presse. Først på foreningens årsmøte smalt bomben: Kjartan Fløgstad gikk på talerstolen med beskjed om at han nå ville melde seg ut av foreningen han hadde stått som medlem av i femti år. Dette i protest mot unnskyldningen til de 17.

På Æren løs er skrevet som klargjøring og begrunnelse av Fløgstads dramatiske og kontroversielle standpunkt.

De tre skriver: «Vi har aldri påstått at det ikke fantes mangler i eller svakheter ved Æresrettens prosedyrer, eller at det ikke ble gjort feil. Men vi har stilt oss kritiske til hvordan Forfatterforeningens unnskyldning ble begrunnet, presentert og brukt.»

De tre forfatterne vil ikke støtte Forfatterforeningens forsøk på «revisjonisme».

Interessant og velskrevet

Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad:
På æren løs

Sakprosa
Forlaget Press
392 sider

Bokas mest fortjenestefulle del redegjør for hvor viktig det var for okkupantene å ta kontroll over litteraturen. Noe av det første som skjedde etter invasjonen var at tyskerne gjorde beslag hos Aschehoug, dernest gikk det i morgentimene soldater fra bokhandel til bokhandel i Oslo.

Okkupasjonen ledet samtidig til en bokboom. Forlagene reklamerte med at «Bøkene er det beste tilfluktsrom», og da forbudet mot radioapparater kom tidlig på høsten i 1941, økte salget ytterligere. Ved Drammen Folkebibliotek steg utlånene fra litt under 9000 bind i 1939 -1940 til over 190 000 i 1944 -1945.

Det er spennende å lese om bøkenes, forfatterne og forlagenes vandring under krigsårene. Interessant og godt skrevet, kunne denne del av boka gjerne vært ekspandert og utvidet til ei hel bok i seg selv.

Mye plass er viet NS-forlegger Gunnar Stenersen, sønn av forlagskjempen JM Stenersen. Junior ble den i forlags-Norge som skodde seg suverent mest på okkupasjonsmakten. Ikke bare ved å trykke norske bøker om og av Adolf Hitler og Vidkun Quisling, men også ved å trykke tysk litteratur og håndbøker til den nær 500 000 mann store okkupasjonsstyrken som stod i landet. Landssvikoppgjøret resulterte i lang fengselsdom for Gunnar Stenersen.

Ondsinnet skittentøyvask

De tre forfatterne må kunne sies å besitte en materialistisk livsanskuelse og historieforståelse. Svermere, åndsaristokrater og mystikere som mange av antroposofene kan regnes til, har de lite til overs for. Bokas drøftinger av den ideologisk forvirrede Tjøme-antroposofen Alf Larsens politiske ståsted er et trettende og ganske så uforståelig kapittel, spesielt i relasjon til Æresrettens virke. Larsen ble da ikke dømt for anti-semitiske holdninger!

Bokas svakeste del er imidlertid uforståelige forsøk på å «Hitle» André Bjerke. Bjerke ble først dømt, men fikk selv av Æresretten en form for oppreisning da Forfatterforeningens ankenemnd opphevet boten og skriveforbudet på ett år som Bjerke opprinnelig var ilagt. Nemden skrev sågar at forfatteren hadde utvist «en i øvrig utmerket holdning under okkupasjonen». Avgjørelsen kom imidlertid først ett år etter den opprinnelige dommen, en dom som hadde hatt umiddelbar ikraftsettelse.

Med inkvisitorisk nidkjærhet endevender, vrir og flisespikker de tre forfatterne på det mest private innad i Bjerke-familien. Alt i hensikt av å ville kaste mørke skygger over spesielt André Bjerkes ettermæle.

Forsøket på skittentøyvask må nesten kunne karakteriseres som ondsinnet. Nidkjære forsøk til tross, boka gjør det på ingen måte klart at Bjerke var annet enn på riktig side. At de tre forfatterne, 75 år senere, bruker ressurser og stor del av boka til å ville brunbeise Bjerke framstår som noe av en gåte.

Ble forbudt av okkupantene

Okkupasjonstiden var ikke lett for de frie yrker. Enebarnet André Bjerkes foreldre Ejlert (f. 1887) og Karin var begge forfattere, far hadde ikke utgitt en bok siden et hørespill i 1937.  Under de første årene av okkupasjonen lokkes han derfor, gjerne pengelens, til anonymt å oversette tyske romaner, ikke politiske kampskrift, for Stenersen forlag. I ett av prosjektene, oversettelsen av det finske nasjonaldikteren Runebergs Fänrik Ståls sägner – hvorfra blant annet den finske nasjonalsangen er hentet og et verk som inspirerte Bjørnson til å skrive vår egen nasjonalsang – fikk han hjelp av sin sønn. Den ved krigsutbruddet 22 år gamle André holdt seg i lange perioder borte fra Oslo under de siste krigsårene av frykt for å bli innrullert, og hadde dermed hatt liten mulighet til å hjelpe sine gamle.

For sitt oversettervirke hevet Ejlert noe slikt som, i dagens kroneverdi, 180 000 årlig gjennom fire år under okkupasjonen. At boka sidestiller Bjerke med de såkalte brakkebaronene som profitterte stort under krigsårene er lite annet enn smålig. Folk måtte ha til livets opphold, selv under krigen.

Man må gjerne rette en kritiserende merknad til far som til sønn, men saken har på ingen måte krav på stor plass i norsk litteratur- eller krigshistorie. Arbeidet var dessuten apolitisk og anonymt utført, og Fenrik Stål  ble sågar forbudt av okkupantene, kort tid etter publisering.

Hobby-jurister

Relativt uforståelig framstår også de tre forfatternes forsøk som hobby-jurister. Uten videre kompetanse i faget, forsøker trioen å legge et juridisk rettskaffent grunnlag for Æresrettens virke og legitimitet. Analysen er byråkratisk konstruert og haltende, grundig tilbakevist i den juridiske Woxholth-rapporten som uavhengig kom få dager etter boka. I sistnevnte konkluderer et utvalg av landets fremste jurister om kjernen i en Kafka-prosess. Utvalget fant ikke historiske omstendigheter som tilsier at man måtte sette rettsstatsgarantier til side fremfor å sette de anklagede i stand til å ivareta sine interesser i prosessen.

Stort klokere blir man ikke av bokas gjennomgang av Æresrettens dommer. Bjerke har vi vært innom. Hva Wildenvey hadde gjort seg skyldig i, annet enn ikke å ha gjort seg fortjent til et opphold på Grini, er for meg fortsatt uklart, selv etter å ha lest boka. I ettertid er det enkelt å se kontrasten mellom Nordahl Grieg, Arnulf Øverland, Ingrid Hagerup – mot de mange som ikke hadde nerver, eller mot, til å yte større motstand. Sistnevnte gjaldt den store majoriteten av landets befolkning. Vi skal være takknemlige for dem som satt seg til motverge, men vi skal være forsiktig med å felle dom over de andre.

Minst én av forfatterne av På Æren løs har i moden alder politisk fortid som tilhenger av totalitarisme. Det har jeg ikke tenkt å bruke mot ham, men det framstår som smålig å spa fram tilfeldige og korte, uheldige politiske brytninger fra en i 1933 femten år gammel André Bjerke. Dette i ei bok så lenge etter.

Men i ett er boka viktig: Vi lever i en vev av fortid, samtid og framtid.

ANDERS NERAAL