Kolbein Falkeid (1933 -2021)

MESTERMØTE: Havnelangs i Haugesund 22. januar 2020 før verden gikk i Covid-19-lås, Kjartan Fløgstad Band på tur og der kom jaggu meg selveste Kolbein Falkeid gående. Takk, mester. Foto: Tom Stalsberg

Tom Stalsberg, mannen bak "Dikters, et sted for poesi på Facebook", har skrevet dette minneordet om Kolbein Falkeid, som døde i dag, 27. juni 2021.

Jeg finner nok frem

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg  var glad i

har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.

Kolbein Falkeid i 1978 fra diktsamlinga, ”Opp- og utbrudd”.

Kolbein sovnet stille inn denne 27. dagen i juni. Han ble 87 år gammel.

Dikters tror kanskje bølgene stoppet å bølge i noen sekunder/måkene seilte lydløst, vinge etter vinge/svabergene ble nok en stakket stund passe mjuke/et sted langt bortenfor hørtes det kanskje et velourdrønn da Falkeid pakket ned alle konkylier av dyr og ordi den vesle sekken, og dro fra oss. Forventet, men like fullt.

Kolbein, på denne trykkende og stille søndagen i juni, må du igjen vise oss kaffekjelens vinger. Okay?

Okke som. God ferd videre. Med ustø kurs i gråskjegget under skipperlua. Med et falmet atlas i lomma. Ved siden av rullingspakka.

Svipper han innom Tir n’a Noir? Som refererer til Tír na nÓg, dette mytiske landet nedfelt i den irske mytologi, og som kjent en av bandet Vamps mest kjente sanger fra 1993, melodi Øyvind Staveland:

Når min rustne kropp går i bakkane tungt
Hørr’eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.

For bak horisontar,
Så forvitra og glir
E eg di,
Di Mary McKear.

 

Menneskedikteren

Falkeid debuterte i 1962 med samlinga ”Gjennom et glass-skår” og etter det har han vært en trofast og viktig samtidspoesileverandør. Falkeid var ingen ihuga tilhenger av såpeserier, klikk og krim og i det siste ei heller instapoesi. Han var som de beste fra den fiktive verden, god mot de gode og frittalende mot dem som han mente ikke holdt mål.

Falkeid hadde kanter og mothaker, flukt og sorg, vidd og utsyn. Humanitet og hjertet på den rette siden.

Han hadde et språk som kunne få alfabetet til å føle seg som den viktigste oppfinnelsen i hele universet, og det neste.  Helt sant, banna bein, kors på himmelen.

Falkeid må ikke puttes i den skuffen som heter havets dikter, like lite som Børli skal inn i låven som skogens dikter. Begge var menneskediktere.

Dette har jeg ikke funnet på selv, men hentet fra ”Uvisshetens land” (Utvalgte dikt fra 2011) med et perspektivfylt etterord av lyriker Torgeir Schjerven:

Om man forsøker å stille Kolbein Falkeid i bås, åpner det seg hele tiden nye rom å gå inn i. Han sier det er feil å kalle ham Havets dikter, liksom han er kollegialt brydd over at hans Børli blir kalt Skogens dikter. ”Vi er Menneskediktere”.

Hedersmann med hederspris

Kolbein Falkeid, (hvis det er av interesse, så var Dikters så fordømt heldig å treffe ham tre ganger, i tillegg fått brev og oppmuntrende telefoner i fra ham, og delt scene også), fikk i 2011 Brages hederspris for sitt forfatterskap.

I juryens begrunnelse ble det blant annet trukket fram hans folkelighet. En hedersbetegnelse? Sjekk ut hva Lars Saabye Christensens sier om dette i forordet, ”Samlede dikt” 2003:

Kolbeins Falkeid er på mange måter en folkekjær poet og det er en triumf. Man kan rett og slett hygge seg med et dikt av ham, enten det er Do-diktet eller generøse poetiske hilsener til kolleger og kunstnere. Men Falkeid er ikke og har aldri vært hyggens dikter….//

Hvis ingenting er eller var

annet enn skygger, hvorfor hører jeg

latteren din bak første sving på en sommervei?

Jeg lager en ropert av hendene,

Hauker og håper du hører meg:

Nå kommer jeg!

 

(Hentet fra ”En annen sol”, 1989).

Kresen gjendikter 

Falkeid var også en meget kresen gjendikter, og ei av de mest slitte bøkene i heimens bokhylle stammer fra  1998, ”Dikt og Antidikt”, av chilenske Nicanor Parra (1914-2018).

Dikters aner sjølsagt ikke om hva annet enn lønn som venter på den andre siden , men jeg er temmelig dikterisk sikker på at det er rom for natta, og i glasset, til Kolbein i den store sivbåten.

Kanskje på babord. Styrbord. I øst, finner vi en trøst. Ved siden av Børli, Kate Næss, Olav H., Moren Vesaas og Harald Sverdrup, mens Parra er lesende klar med en bukett solnedganger:

 ”Jeg foreslår møtet hevet”:

Mine damer og herrer,

jeg har bare ett spørsmål:

Er vi barn av sola eller jorda?

For hvis vi bare er jord,

ser jeg ingen grunn

til å knipse videre på dette motivet.

Jeg foreslår møtet hevet.

 

Diktets vesen

Tom Stalsberg. Foto: Atle Nielsen

PS: Sammen med fotograf Tom Martinsen dro vi oss i 2003 over tjern, melk, honning og vidde, så fort vi vi maktet, fordi vi hadde fått audiens med pulverkaffe og mye tobakk i stua til Kolbein og hans hyggelig kone, Sigrid Laurantzon (Siggen).

Vi satt sammen i timevis etter at Falkeid hadde hvilt lunsj. Vi pratet. Dro ut fra kaia, ut mot åpent hav. Diktets vesen. Stillhet. Latter. En liggende Falkeid på svabergs salte oktoberseng. Martinsen knuste et Nikon-kamera.

Inn igjen til Haugesund by. Tok et glass rødvin av simpleste sort, og ett til, og det var det sikkert helt feil av denne kruttlapprevolverjournalist å ha med seg Falkeids ”Samlede dikt” for å få en signatur, men pytt.

I dag er jeg vemodig glad for dette:

 Kjære Tom!

Det var flott å prate med deg – og møte deg.

Vær alltid velkommen igjen.

Varm hilsen fra Kolbein

  1. oktober 2003.

 

Kontrast

Albatross, stormfugl.

Verdens fineste svever.

 

Over sørhavene

uten vingeslag

og som jevn temperatur

glir skyenes prins.

 

Poeten derimot

hakker horisontene

til feberkurver.

 

 ***

Les også: Kolbein Falkeid er død

106 Delinger