Klassereise med heis

I kjølvannet av den Pulitzerprisvinnende salgssuksessen Den underjordiske jernbanen kommer flere av forfatterens tidligere bøker ut i flere land, og debutromanen er nå ferskvare på norsk. Også den har sterke elementer av afrikansk-amerikansk historie, uten at resten av fortellingen kan beskyldes for å være historisk korrekt – eller ha slike ambisjoner.

Romanen fører oss i glimt tilbake til tiden da det lå en perfekt kopi av Englands krystallpalass der Times Square nå ligger, den gang en viss her Otis demonstrerer den første «sikkerhetsheisen» på verdensutstillingen i 1853. Forfatterens mål er nok å henrykke leseren bortenfor tid og rom, og lykkes med dette. Man kan aldri være sikker på om Manhattan er Manhattan, eller om det hovedpersonen betror oss er sant.

Colson Whitehead:
Intuisjonisten

roman
Kagge
Oversatt av Knut Johansen

Leseren informeres i alle fall om at afrikansk-amerikanske Lila Mae er født i sørstatene, men klarer å karre seg inn på skolen med det famøse navn Institutt for vertikal transport. Bare en eneste farget person går der fra før, og han har tatt rollen som de hvite kollegaenes husklovn.  Men dette er ikke bare en historie om rasekamp, klassekamp eller kjønnskamp, for Lila Mae er en klassisk og universell «underdog» og sannhetsøsker.  Den nerdete unge kvinne kan alt om heiser og heisens historie, men en dag går det galt. Hun får skylden for en skandaløs ulykke, brått jakter alle på henne, og hun innser at hun kanskje sitter på kunnskap om heisfolkets hellige gral – kunnskapen som en dag skal gjøre menneskene i stand til å konstruere heiser for nesten uendelig høye bygninger.

Filosofisk opp og ned

Eller handler det hele egentlig om den endelige oppstiging, den reisen som bringer oss til det mange kaller himmelen? Her kjempes i alle fall mellom gamle og nye trosretninger innen heiskontrollør-faget, helt siden noen utbrytere begynte å snakke om at det var viktigere å fornemme heisen enn å utføre de tradisjonelle nitide målinger og inspeksjoner.  Lila Mae og andre intuisjonistiske frafalne, blir kalt med mørke og svartsmuskede navn, de er voodoomenn, jujuhoder, heksedoktorer, Harry Houdini-er. Konservative kolleger omtales slik: «… jorden er flat-folk, jævla mekanikere, belastningsfriker (siden «se etter tegn på belastningsskader» er et ofte ytret uttrykk når de empirisk opplærte er ute på oppdrag), spissborgere, kontrollanter (dette siste ordet skal helst hveses for å uttrykke optimal forakt). Ingen kan helt forklare hvorfor intuisjonistene har en ti prosent høyere nøyaktighetsrate enn empiristene.»

Romanen inspirerer til litt sommerdoven filosofisk refleksjon om det høye og det lave – i alle mulige former. Rent konkret er heisen er faktisk en av den moderne tids oppfinnelser som virkelig har revolusjonert menneskehetens levevis. Uten den, ville vi ikke kunne bo så tett som vi nå gjør i storbyene. Uten den var til og med tredje etasje et krevende sted å bo, og ulikt dagens situasjon var menneskene fattigere jo høyere opp i bygningen man kom. Kanskje var det derfor de første heisene ble utsmykket som behagelige komfortsoner, der myke sofaer og vakker kunst kunne nytes selv på en tur på tretti sekunder. Slik snudde heisen bokstavlig talt opp-ned på klassesystemet, brått ble de øverste etasjene, med sin vide utsikt og renere luft, invadert av de bedrestilte. Det er slike refleksjoner forfatteren ønsker å inspirere, samtidig som han leker seg med klassiske filosofiske og religiøse spørsmål, alt pakket inn i mer eller mindre vellykkede heis-metaforer. «Når gjenlyden av en total heisulykke stiger opp i sjakten, lignes det med sjelen som stiger opp etter et menneskes endelige fall: døden» Forskning og filosofi smelter sammen, så mye at heisens mysterium lignes med Schrødingers katt, og ikke rommet katten eventuelt skulle tenkes plassert i.

Herlig finurlig

Dette er en debutroman med mye glød og intensitet, men fremstår også som et møysommelig og kanskje litt for grundig grundig brodert verk.  Bruken av fremmedord som solipisme krasjer litt med både kontekst og fortellerstemme, det virker som påklistret moralfilosofisk jåleri. Men språket er herlig finurlig, et lekent eng elsk med mange ordspill og subtile vendinger. Derfor er det en sterk prestasjon når oversetter Knut Johansen leverer en så språklig sprellevende norsk tekst. Den lett høystemte tonen er beholdt, overraskende metaforer er godt formidlet, og selv de særeste og mest filigranspregede setninger lever overraskende godt på norsk. Det er derfor fristende å, sammen med dette lille hyllingskvad, advare oversetteren ved å gjengi følgende sitat om hva en oppløftende anmeldelse kan initiere:

«Fra den anmeldelsens gesims ristet gargouillen i hans mytologi de stive, spettete vingene sine og erobret by etter by, idet den hvisket kjetteri og slapp avføring på den gamle ordenens robuste byggverk. Ikke rart at han lo.»

MAY GRETHE LERUM

(Foto: Madeline Whitehead / Kagge Forlag)