FRAMSNAKKING: Annette Orre vil hente den oversatte litteraturen lenger frem i køen.
Vi nærmer oss målsnøret med årets Framsnakker-spalte, hvor vi utfordrer en rekke forlagsfolk til A) å løfte frem en bok fra eget forlag (og kun én) som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener, og B) å velge en bok fra et konkurrerende forlag. I dag Annette Orre, redaktør for oversatt litteratur i Aschehoug.
Og det er nettopp den oversatte litteraturen den skal handle om i dag:
– Selv i en vidunderlig, norsk bokhøst som denne, vil jeg gjerne slå et slag for den oversatte litteraturen, fordi den starter enda lengre bak i køen om spalteplass og anmeldelser. De to bøkene jeg vil trekke fram har begge vakt himmelstormende jubel ute i verden, og har også fått et par svært gode anmeldelser her hjemme, men fortjener enda større oppmerksomhet!
Ulmende raseri
Fra egen bokhøst velger hun en irsk forfatter:
– Claire Keegans bittelille roman Småting som dette, om en familie rundt juletider en gang på 1980-tallet, er noe av det fineste som er utgitt i år. Forfatteren skriver så presist og så vakkert at det kan ta et øyeblikk før man får øye på den brutale realismen og det ulmende raseriet mellom linjene. Dette er rykende fersk verdenslitteratur, en kritiker i Washington Post sammenlignet nylig forfatteren med Charles Dickens og Colson Whitehead. Og historien handler om handler om noe av det enkleste og aller vanskeligste, nemlig å gjøre godt.
Merkelig og berusende
Anbefalingen fra et annet forlag henter hun på sine gamle hjemtrakter, i Rogaland, hos Pelikanen:
– Claire-Louise Bennetts romaner kan ikke oppsummeres, de må oppleves, og jeg anbefaler alle å gjøre det. La meg nøye meg med å si at hennes Kasse 19 er en vill, merkelig og berusende leseropplevelse, en bok full av andre bøker, som kan få deg til å tenke nye tanker om å lese, skrive og tenke, forteller Annette Orre, og legger til: – Om jeg kan slenge på en anbefaling jeg alt for sjelden etterlever selv, er det å unne seg den luksusen og store opplevelsen det er å lese en bok i både norsk oversettelse og på originalspråket. For Merete Alfsen og Bjørn Herrmanns oversettelser av henholdsvis Keegan og Bennett er lysende gode. Ja da, jeg vet at noen rister på hodet nå. Men dette er to skikkelig korte romaner, og har vi ikke alle sammen plutselig fått mye bedre tid på kveldene?
