Katie Kitamura om empatiens problem

SKRIVER OM UØNSKET INTIMITET: Katie Kitamura (foto: katiekitamura.com)

Det lille mennesket i en usikker verden – og språkets makt. Det er noen stikkord for romanen «Fortrolighet», som utkom nylig.

Vårt Lands anmelder beskriver boken som «En thriller om en tolk i Den internasjonale domstolen i Haag», og her heter det videre at romanen «beskriver oversettelsesproblemer i mange fasetter».

Morgenbladets kritiker kvitterer med at «Kitamura skaper et voldsomt trykk og dyp uro med sin fortelling».



Katie Kitamura

Født i 1979. Bosatt i Brooklyn, New York, med forfattermannen Hari Kunzru og deres to barn. Bakgrunn: Studier i litteratur, og ved siden av forfattervirket er hun også kritiker, journalist og foreleser. Bøker på norsk: Fortrolighet, Seperasjon og Inn i skogen, utgitt av Pelikanen Forlag.

Og da er vi ved bokens kjerne. For vår hovedperson beveger seg med vaklende steg gjennom verden. Tilstanden synes å uttrykke hele den usikre verdenen vi alle plutselig befinner oss i.

– Ja, 100 prosent. Boken handler om en tilstand av kognitive dissonans som mange kan kjenne på i denne tiden med ekstreme historiske hendelser, der vi går fra krise til krise. Hvordan finne mening i en verden der vi er på vei mot en klimakatastrofe, mens vi samtidig tenker «hva skal jeg lage til lunsj til barna mine».

Det er nettopp i spagaten mellom hverdagsbekymringer og dramatisk verdenspolitikk Kitamura liker seg når hun skriver, en spagat hun synes har preget tilværelsen i USA de siste årene.

– Det kan gjøre deg gal, sier hun med et smil.

Nærhet som trussel

Hun er datter av japanske foreldre, men Katie Kitamura er født i USA. Tidlig merket hun seg at ikke alt lar seg oversette på enkelt vis. Hun innså også at den som behersker språk, har makt. Noen av disse erfaringene er blitt med inn i romanen Fortrolighet, der vi følger en ung kvinne som jobber som tolk i Haag. Det oppstår spenning når hun hyres inn som tolk for en tidligere president som stilles for retten, anklaget for krigsforbrytelser.

– Innledningsvis henviser hun til seg selv som en bevissthetsfri sone, en kanal språket bare kan passere igjennom. Men hun ser etter hvert at hun blir forandret av språkene som strømmer igjennom henne, sier forfatteren.

Ideen til Fortrolighet fikk Kitamura for flere år siden, da hun hørte en av Liberias tidligere presidenter, Charles Taylor, uttale seg på radio om krigsforbrytelser. Under radiolyttingen fikk forfatteren en aha-opplevelse hva gjelder språklig manipulasjon.

Les BOK365s anmeldelse her: Underfundig og intens

I romanen sin ville hun beskrive en slik skikkelse som en tilsynelatende vanlig person. Gjennom språket oppstår det en intimitet mellom denne og tolken, en intimitet han bruker i et forsøk på å gjøre henne til sin fortrolige.

– I USA er intimitet og empati ord man tenker på som positivt ladet. Men i romanen oppstår det mye uønsket intimitet, som blir et verktøy for å forsterke makt, sier Kitamura – og utdyper:

– Empati i skjønnlitteratur er interessant, folk snakker ofte om det å identifisere seg med karakterene i boken som noe ønskelig. Men jeg vil stille spørsmål som: «Kan empati gjøre deg ukomfortabel» – og «er den empatiske impulsen alltid av det gode?»

Ble personlig
I forbindelse med Ukraina-krigen diskuteres krigsforbrytelser for fullt igjen, og det er mange sider ved senere tids hendelser som gjør Kitamuras bok svært aktuell.

Men da hun skrev romanen, var det uroen rundt brexit som omga henne.

– Følelsen av at Europas ideal var under angrep farget hele atmosfæren rundt meg. Det ble også personlig for meg, ettersom mannen min er britisk og barna mine har britisk pass, sier hun.

Den moderne tids kommunikasjonsform er også noe hun tematiserer i romanen, der karakteren går rundt og venter på en SMS fra en mann som aldri svarer.

– Romanen handler ikke om teknologi, men jeg ville skrive om fenomenet «ghosting» – og den merkelige, ukroppslige kommunikasjonen vi driver med, sier forfatteren – som har gjort godt med research i forbindelse med boken.

– Jeg intervjuet flere tolker, der den ene var hovedtolk for en siktet hvis rettssak varte i årevis. Da mannen så ble frifunnet, var det et utrolig komplisert øyeblikk for tolken, som mente mannen var skyldig – men samtidig følte på lettelse.

– Det ga meg innsikt i det sammensatte ved en slik situasjon, sier Katie Kitamura avslutningsvis.

 

0 Shares