Kaster vi bort litterære stjerner?

INGEN SAK? Sakprosafestivalen samler store mengder folk, men hvem skal skrive bøkene for dem i fremtiden? Vi tar ikke godt nok vare på sakprosadebutantene, mener Marianne Egerdal i dette innlegget. Foto: Oda Hveem.

Det er én gruppe forfattere som kommer i særklasse dårlig ut: sakprosadebutantene, skriver Marianne Egerdal, markedsansvarlig i Humanist Forlag.

Vi er antakelig skjønt enige om at svært mange, kanskje til og med de fleste, forfattere får mindre oppmerksomhet enn de fortjener. Det gjelder uavhengig av sjanger og uavhengig av hvor mange bøker de har utgitt. Det er trangt om saligheten både i pressen og på bokhandlernes bord, og verden er som kjent et urettferdig sted.

Det er likevel én gruppe forfattere som kommer i særklasse dårlig ut: sakprosadebutantene.

Skjønn får innkjøpene

Også for de skjønnlitterære debutantene er veien til suksess lang. På denne veien finnes det likevel hjelpende hender. Vi er enige om at vi har et kulturpolitisk ansvar. Og vi vet at det blant disse ennå ukjente menneskene befinner seg kommende stjerner, både kunstnerisk og kommersielt. Det kan være en ny Karl Ove Knausgård, en ny Maja Lunde. Derfor vender vi oss mot dem med nysgjerrighet og forventning. De skjønnlitterære debutantene presenteres ofte i artikler som «Dette er høstens nye litterære stemmer». Det eksisterer en egen pris for dem, Tarjei Vesaas’ debutantpris. Også økonomisk er de noe sikret med innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur, der innkjøp er regelen snarere enn unntaket.

Men hva med sakprosadebutantene?

Sak belønnes med stillhet

For dem finnes ingen pris. Ingen presentasjonsartikler. De har ingen tidligere meritter å vise til, og forsvinner i oppmerksomhetskonkurransen med mer erfarne forfattere. Velviljen som deres skjønnlitterære kollegaer møtes med, finnes ikke for dem. I stedet for å feire og løfte fram at også dette er debutanter som har begått en bragd, å skrive sin første bok (tenk på det!), belønnes de med stillhet. Deres manglende erfaring brukes mot dem. På toppen av det hele hører bøkene deres til en innkjøpsordning der budsjettene er mye mindre, og der sannsynligheten for innkjøp er tilsvarende liten.

Men også blant dem finnes det enormt med kunnskap og talent, stilistiske nyvinninger og fortellertalent. De står bak bøker det har tatt år å skrive. Og før de gikk i gang med skriveårene sine, brukte flertallet av dem mange år på å tilegne seg en sjelden fagkunnskap. Det er ikke uvanlig at en sakprosadebutant har en doktorgrad.

Hvem blir den nye Fatland og Strøksnes?

Noen av dem vil bli bestselgende forfattere en dag. En ny Erika Fatland, en ny Morten Strøknes, eller en ny Susan Cain, en ny Carlo Rovelli. Blant sakprosadebutantene våre finnes det mennesker som vil sette spor etter seg for sin formidlingsglede og fortellerkunst, for sin evne til å vise oss verden på en helt ny måte.

Hvorfor løfter vi dem da ikke mer opp og fram?

Er det fremdeles slik at sakprosaen har lavere status enn skjønnlitteraturen?

Er det fremdeles en utbredt oppfatning at det er enklere å skrive en sakprosabok enn en roman?

Noen sakprosadebutanter klarer seg heldigvis uansett. De har noen som ser dem og som heier dem fram. Andre forsvinner. De ser ikke poenget med å skrive bok nummer to. Jeg tør ikke tenke på hvilken kunnskap og hvilke leseopplevelser vi går glipp av.

-- annonse --