Kafka, pønk og plank

Til nå er det bygget 52 etasjer i Andy Griffiths’ norske trehus. Hjemme i Australia har han og kompisen Terry Denton lagt på enda 13 etasjer. Og ennå er de ikke helt oppe.

Andy Griffiths er halvparten av duoen bak den vanvittige barneboksuksessen Gutta i trehuset, I april lå alle de fire bøkene i serien inne på bestselgerlisten for barnebøker her til lands. Det samlede opplaget er nå på 100.000, og suksessen bare fortsetter.

Forleden besøkte forfatteren Bergen, der BOK365 fikk anledning til å vise ham noen ordentlige trehus. Ikke slike hus som er i trærne. Men hus bygget av tre. Ordentlige trehus! Det likte trehusentusiasten.

Et eventyrland

Den eldste bygningen i Australia er bare drøye to hundre år gammel, så forfatteren fra Melbourne gjør store øyne foran Bryggen i Bergen som ble oppført allerede på 1000-tallet. Han lytter interessert når BOK365 forteller ham om Bryggen og Bergens historie, og sier at for ham å komme hit er som et eventyr.

– Da vi fikk vite at bøkene våre hadde tatt av i Norge kunne de like gjerne fortalt oss at de hadde tatt av i landet til Trollmannen fra Oz. For oss var Norge et fjerntliggende eventyrland med konger og dronninger. Nesten som et fantasiland, sier Andy Griffiths, som fremdeles sliter med å fatte graden av suksess bøkene hans nyter i stadig nye land.

Og nå har han virkelig fått oppleve fantasilandet sitt. Fontini forlag, som satset på trehusgutta og fikk fulltreff, har hatt med forfatteren på en ørliten rundreise i eventyrlandet. Tog over fjellet fra Oslo til Bergen, vandring og gourmetmiddag i vakre omgivelser der, Flåmsbanen, sykling på Rallarveien, RIB-tur på fjorden, buss opp Stalheimskleivene. Kort sagt: Norway in a nutshell. Og Andy elsket hvert minutt. Men hvordan forklarer han suksessen i Norge?

– Det er veldig spesielt, og jeg aner ikke, sier Andy Griffiths. – Men forlegger Lindy (Andersen) i Fontini har australsk mor, og da hun startet Fontini hadde hun lyst til å gi ut noe derfra. Hun fant oss på nettet. Heldigvis, smiler Andy og vandrer gjennom bergenske smau med BOK365 på slep.

– Norge er det motsatte av Australia, slår han fast. – Trebygninger, fjell, elver, vann og grønne områder. Australia er varmt, flatt og brunt, sier forfatteren, og får ikke nok av smauene mellom trehusene på Bryggen.

Inkluderende

Andy Griffiths selger bøker for millioner. I hjemlandet var forrige trehusbok den mestselgende i landets historie i fjor. Serien har tatt av i Norge. Og i Belgia. Og den klatrer i Storbritannia og USA. Men forfatteren er usedvanlig avslappet. Hvordan forklarer han selv suksessen?

– Kanskje det at vi, altså Terry og jeg, inviterer barna inn til oss. Vi har dette trehuset der vi er hovedpersonene, og der stadig nye ting skjer. Og der vi bygger på nye etasjer for hver bok. Vi tenker at det er viktig og riktig å gjøre det slik. Kom til oss. Delta. Vær med!

Terry og Andy har jobbet sammen med andre bøker i en årrekke. Andy forteller og Terry tegner. Andy anslår at samarbeidet er sånn 50-50. De har et helst spesielt samarbeid og skrev en rekke andre bøker sammen før de flyttet inn i treet.

– Men en dag tegnet Terry dette fantastiske trehuset, sier Andy Griffiths. – Det var bedre enn i min villeste fantasi. Så ble det en slags fiktiv selvbiografi. Vi bor i trehuset, vi inviterer folk inn … og så tok det helt av.

Motorsagjonglører og ninjasnegler

Til nå er det altså kommet fire bøker her i Norge. Og forfatterne serverer 13 nye etasjer for hver bok. Etasjene fylles med de villeste ting. I en er det et treningssenter for ninjasnegler. I en annen er det motorsagsjonglering.

– Det å sjonglere med motorsager er fryktelig dumt og selvfølgelig livsfarlig, sier Andy alvorlig og spør om vi husker de gamle tyske fortellingene om Struwwelpeter (Buste-Per på norsk). I boken Struwwelpeter, som er skrevet av Heinrich Hoffmann i 1844 får uskikkelige barn virkelig erfare at det ikke er så lurt å være uskikkelig. Blant annet får en gutt som suger på totten tomlene klippet av.

– Vold og horror i vakre farger. Det hele på rim og rytme, sier Andy.

Så når Heimrich Hoffmann kunne, så kan saktens Andy og Terry også.

Andy Griffiths har barn selv, den yngste er 14 år, men det er ikke henne han skriver for. Med bakgrunn som musiker i pønkeband og som engelsklærer, begynte det med at han skrev for elevene sine. Samtidig som han oppfordret dem til å skrive.

– De fleste skoleungdommer liker jo verken lesing eller skriving, så jeg begynte å finne på ting de kunne ha moro av. Jeg hadde spilt i band. Pønken var jo en slags «gjør det selv»-greie. Så jeg begynte å selvpublisere bøker og oppfordret elevene til å skrive de også. Lot alle lage egne historier og så publisere vi det. Nå skriver jeg for Terry, og forsøker å få ham til å le, smiler Andy Griffith.

Tett samarbeid

Terry Denton og Andy Griffiths jobber svært tett sammen. Tidligere møttes de en kveld i uken og skrev, men nå reiser de bort en uke nå og da i stedet. Leier et strandhus og drodler, tegner og skriver.

Den første store suksessen deres var The Bad Book, som ble omdiskutert og fikk mye kritikk. Inspirert av det gikk de to gærningene løs på oppfølgeren: The Very Bad Book. Siden har de jobbet sammen.

– Når vi har kommet opp med noe tar vi det med hjem til min kone Jill, som er redaktøren vår og sjef for det endelige produktet, sier Andy. – Er dette for dumt, undrer vi? Hun kan finne på å si: «Dere har mistet meg nå.» Så da blir det vår oppgave å få henne tilbake igjen. Samarbeidet funker det. Nå er vi godt i gang med å skrive om 78-etasjershuset. Vi ligger litt foran.

Adny Griffiths er en voksen mann, født i 1961. Og han elsker bøker. Og musikk. Helst fra da han var ung. Det betyr pønk. Sex Pistols, Buzzcocks, Magazine, Iggy & The Stooges. Senere ble det glamrock. Alice Cooper, David Bowie. Han sang selv i band med en viss suksess.

– Vi opptrådte på undergroundscenene i Melbourne på tidlig åttitall, forteller han. – Jeg utviklet en lidenskap for tekster. Skrev mange. Så begynte jeg å skrive mer. Og omtrent samtidig ble jeg engelsklærer på high school. Og møtte Terry.

Så en dag fant vi på at vi kanskje bodde i et tre …

Voksenbøker?

Suksessen med trehusgutta blir bare større og større. Er han fristet til å forsøke seg på voksenbøker igjen?

– Nei, sier Andy Griffiths. – Det fins nok voksenbøker fra før. Kjernegruppen av trehuslesere er 8-11 år, men bøkene leses også av barn ned til 5 og av foreldrene deres igjen. I stedet for å skrive voksenbøker er det bedre å finne nye lesergrupper til barnebøkene, mener Andy.

– Jeg har alltid beundret Lewis Carroll, forfatteren av Alice i Eventyrland, fordi han klarte å gjøre bøkene interessante for alle generasjoner. Jeg vil heller utvide målgruppen oppover enn å skrive bare for voksne.

– Det uunngåelige spørsmålet: Hvor godt kjenner du norsk og nordisk barnelitteratur. Som Astrid Lindgren for eksempel.

– Det er ikke så lenge siden jeg begynte å lese Astrid Lindgren for alvor. Jeg trodde Pippi Langstrømpe var en jentegreie. Nå ser jeg at hun er en opprører, en som bryter alle regler. Som har en hest i stuen og ikke går på skole. A touch of anarchy. Det liker jeg, sier Andy, som også kjenner til de finske Mummitrollene, men ikke nevner Torbjørn Egner.

– Men jeg vet at Knut Hamsun er norsk. Han er stor.

«En slags Holden»

Australia er langt unna, og for folk der kan det saktens være det samme om Astrid Lindgren eller Knut Hamsun er norsk eller svensk. Men slektskapet til britisk kultur kan ingen ta fra dem.

– Vi har samme språk og samme aner, så vi er selvfølgelig påvirket av den. Men også av amerikansk. Britiske Enid Blytons Fem-serie ble lest grundig da Andy Griffiths var liten. Men amerikanske J.D. Salingers fremmedgjorte 16-åring Holden Caulfield fra The Catcher in the Rye er favorittkarakteren.

– Han er så virkelig og levende. Jeg tror og håper at vi i trehusserien tilfeldigvis har fått til en slags Holden. Det står klart for meg at hvis et barn skal blir glad i en bok så må barnet overbevises om at den verdenen som fins i boken fremdeles er der etter at de har lukket den. Når de så åpner boken igjen kommer verdenen der tilbake. Jeg tror vi har laget en slik verden.

Andy Griffiths peker på den foreløpig siste boken i serien og sier:

– Dette er saken: Jeg er Andy – dette er Terry. Dette er treet vårt: Kom inn, kom inn!

—

Neste bok i serien, Gutta i trehuset med 65 etasjer kommer på norsk til høsten. Bøkene er oversatt av Hege Mehren.