… er seg selv lik i denne lettleste, men ikke veldig substansielle debutromanen.
Mannen som snakker i boken med den omstendelige, men relativt minneverdige og lettere dagsolstadske tittelen, blir kalt Wessel, og er ingen sympatisk fyr.
Lett å kjenne seg igjen i, dessverre. Men en sleip opportunist allerede i 10. klasse på Midtstuen ungdomsskole i 1998, og ikke stort bedre nå som han henvender seg i brevs form til sitt ufødte barn. Som han ikke vil få anledning til å oppdra i sitt eget, narsissistiske bilde.
Wessel er døende, og denne romanen er et langt brev til det han både håper og frykter at vil bli en sønn. Håper, fordi gutter er nå en gang gutter, og lettere for en mann som ham å forholde seg til. Frykter, fordi han har merket seg en tiltagende tynnhudet krenkbarhet i samtiden, som han er redd for at vil stikke kjepper i hjulene for fremtidens ærgjerrige guttebarn.
Livet har alltid vært en kamp, men den kan alltids bli enda hardere. Også for de som er som flinkest til å sno seg. Dessuten: Dersom det blir en jente, vil hun aldri få gleden av å lese dette brevet, Wessels siste nedtegnelser til allmenheten.
Etterlatte på slagmarken
For å forberede avkommet på krigen som venter, vil Wessel bruke egne erfaringer. Nærmere bestemt episoder fra en fortettet periode på ungdomsskolen. Tiden da det virkelig gikk opp for ham at det å komme seg opp og frem her i verden, krever at man er villig til etterlate andre på slagmarken.
Jonas Hansen Meyer:
Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998
Tiden
172 sider
Den 15 år gamle Wessel er en lat gutt. Langt mer interessert i å spise frokostblanding, ligge på sofaen og spille spill enn å skrive naturfagsrapport om «arbeid og tyngde». Men reptilhjernen hans fungerer, blodtilførelsen til underlivet er det heller ingen ting å si på, og han er sosialt ambisiøs. Han er smart nok til å se tvers gjennom de glatte pappaguttene- og jentene i dyre, glinsende italienske boblejakker. Dum nok til å likevel ønske å være én av dem.
Vi er på Oslos ypperst vestkant, nærmere bestemt i Holmenkollen, der det er nærliggende å tenke at det sosiale spillet er enda mer spisset, at jaget etter status er enda mer akutt, enn noe annet sted i den nyrike nasjonen Norge. Det som utspiller seg i Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 kunne ganske sikkert utspilt seg hvor som helst der folk er 15 år og hjemmefester skal finne sted. Men settingen er likevel liksom klargjørende, om du skjønner.
Sykt drita
Wessel har en bestevenn, Georg Brakstad, som er en nerd. Med briller og turtleneck, før turtleneck, briller og nerder ble kult (takket være Steve Jobs). Wessel selv befinner seg omtrent midt i hierarkiet, og er fullt klar over det. Han har levd sitt ungdomsskole-liv som en «nesten-populær», liggende på lur som gjedda i sivet.
Nå, helt på tampen av 10. klasse, har han oppdrift etter å ha vært på et nachspiel sammen med skolens konger: Holck og Ålen, og dronninger: Ulrikke og Michaela. Nå må han smi mens jernet er varmt og mulighetsrommet åpent.
Ikke nok med at han var på nachspiel – han klinte der også. Ikke med Ulrikke eller Michaela riktignok, noe som helt sikkert ville medført et umiddelbart syvmilsskritt på rangstigen. Nei, «bare» med den nesten-populære Lisa S., som henger sammen med den grå Frida F., og som, dersom lyset faller nådeløst, ser litt blubbete ut. Wessel husker ikke selv begivenheten. Han var nemlig sykt drita. Men skolekameratene er mer enn villige til å minne ham om den. Og kanskje kan han bruke det til noe?
Tittelens nachspiel, bokens tredje, blir det endelige, mytiske målet for Wessels sosiale klatre-ekspedisjon. Så er spørsmålet hva og hvem han er villig til å ofre for å 1. få en invitasjon dit (ingen selvfølgelighet), 2. gå seirende ut av slaget. Kommer Georg, som en gang ga Wessel den «kriblende, sitrende følelsen av å ha fått en venn», og Lisa S., som han både har sjans på, og når lyset faller flatterende: har lyst på, til å overleve det endelige bykset hans mot toppen?
- annonse -
For hvem?
Jonas Hansen Meyer, som er litteraturkritiker i NRK, har lagt debutromanen til et arketypisk miljø som har vært – og alltid vil forbli – en hyppig benyttet kulisse ikke bare i romaner, men i høyeste grad i filmer og TV-serier også. Ungdomsskolen, high school; yngleplass for utenforskap, hormoner, opprør, gryende selverkjennelse og syk drita-het.
Så må jeg si at jeg er usikker på hvem Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 er skrevet for. For en ung mann, á la han Hansen Meyers romankarakter henvender seg direkte til, vil fortellingen kanskje fremstå som en horror-historie, Michel Houellebecq for kids: Forlat alt håp, du som trer inn på en ungdomsskole. For en voksen blir den det jeg tror den er ment å være: En nedslående satire, full av en 15-årings genuint elendige «drøye» vitser, uten særlig håp i sikte.
Den voksne Wessel, han som skriver brev og snart skal dø, har nemlig ikke rikket seg stort i løpet av de 20+ årene siden epoken romanen skildrer. Han har ikke modnet. Han er blitt en «Norwegian psycho», en sånn fyr som synes det er på sin plass å meddele sønnen at moren en gang var en 8 på en skala til 10 (ikke nå lenger, selvsagt), at livet er blind biologi og mennesket et uhell, og at det kan være en god idé å dø før forfallet setter inn og krigen i kroppen stilner.
Han låter, kort sagt, som en rollefigur i den fjerde sesongen av «Exit» som har sett for mange «mannosfære»-foredrag på YouTube. Hansen Meyer lar ham snakke uavbrutt, og faller ikke for fristelsen det må ha vært å gå i rette med ham. Fett nok, som de sa i Holmenkollen på 1990-tallet.
Boken har fandenivoldsk energi, den er lettlest, språket er skarpt og morsomt, gjenkjennelses-potensialet er høyt for alle som har kreket seg gjennom en ungdomsskoletid. Men helt sikker på hva det er Jonas Hansen Meyer vil med den, er jeg ikke.
MORTEN STÅLE NILSEN
- annonse -
