Jo Nesbø på nye stier

Med Natthuset har Jo Nesbø beveget seg utenfor og bortenfor det meste han har gjort før. Denne korte romanen later som den er en blanding av fantasy og horror – med hovedvekt på skrekksjangeren.

Forhåndsomtale i mediene og forfatterens egne utsagt i intervjuer peker blant annet på inspirasjon fra Steven King, mens vi i romanen ser jeg-fortelleren og hovedpersonen, Richard, lese Goldings Fluenes herre og Kafkas Forvandlingen. Noe av det skremmende har helt klart sine røtter her; for eksempel når en av klassekameratene blir til et insekt eller når hele klassen femten år etter skoleavslutning blir til en livsfarlig mobb, uten tanker om annet enn blod og hevn. Men romanen undergraver også sine egne skrekkhistorier, både gjennom den nye redselsfortellingen om gjensynet femten år etter i del II, og når den på finurlig og intelligent vis gjør enda en helomvending i den korte del III.

Problemet for en anmelder er at det nesten er umulig å utlegge, forklare og tilby en rimelig tolkning av teksten uten å avsløre altfor mye. Når en skrekkroman om og for unge lesere – hovedpersonen er 14 år – utgjør to tredeler av romanen, for så å bli nøytralisert og gjort til noe helt annet, er både forklaring og vurdering uten å avsløre hva vi til slutt ender med, mer enn vanskelig.

Skrekkroman for ungdom?

Jo Nesbø:
Natthuset

roman
Aschehoug
219 sider

Første del av Natthuset etablerer et sted langt ute på landet, Ballantyne, som uten at det sies, må ligge et sted i USA, selv om det iblant forekommer svært mange norske navn. Men både stedet og menneskene blir ført inn i teksten litt etter litt, for vi starter midt i en samtale mellom jeg-fortelleren, Richard, og skolekameraten Tom, der de går langs en flomstor elv og Richard kaster en Luke Skywalker-figur han har stjålet ut i vannet. Åpningsreplikken «D-d-d-du er gær’n» får også lov til å avslutte romanen, selv om hverken Tom eller vi som lesere aner hva som faktisk skjuler seg i de enkle ordene.

Richard er ny i Ballantyne, bor hos slektningene Frank og Jenny etter at begge foreldre omkom i en brann. Han gjør alt han kom for å være «bølla fra byen» og mener at han og mange av de andre tilhører en piraja-kaste og må oppføre seg deretter. Det hele starter brått og voldsomt etter elvevandringen – Richard får Tom til å ringe et spesielt nummer fra en telefonkiosk – og så blir Tom bokstavelig talt spist opp av et kjøttetende telefonrør. Den Tom ringte til, var en viss Imu Jonassen, som blir helt sentral videre i beretningen for han var direkte ond og ingen vet hvor det ble av ham.

«Fordomskategorier»

Nesbø er i gang, og vi som lesere er i gang, men rister også litt på hodet fordi det som skjer ikke virker altfor skremmende – kanskje fordi det er for uvirkelig. Det mener også lensmann McClelland og etter hvert FBI-agent Dale i sin grønne Pontiac Le Mans 1968, men Richard holder på sitt: Han har sett Tom bli spist opp. Det blir ikke bedre når en annen gutt fra skolen blir til et insekt etter en fabelaktig historie om magicicada, og agent Dale og medhjelpere må ty til løgndetektor der det Richard sier og som ingen tror på, blir funnet å være sant.

I et ungdomsmiljø der de fleste er enkelt karakterisert og fremstår helt i tråd med det en litteraturforsker har kalt «fordomskategorier» – de er til forveksling lik andre ungdommer i mye underholdningslitteratur – er det ei jente som skiller seg ut eller stikker seg fram. Hun heter Karen, er datter av Nils og Astrid, men har Taylor som etternavn, og er litt rebell, men ingen taper, og bryr seg ikke om klasseskillene i ungdomskulturen. Det er hun som får Richard til å lese Golding og Kafka, med god hjelp av fru Zimmer som er biblioteket i Ballantyne. I nye roller og andre forkledninger dukker mange av skikkelsene opp i romanens to siste deler, begge lagt 15 år etter første del, men samtidig med helt ulike løsninger på det som er minst like gåtefull som det kan være skremmende. For Natthuset i Speilskogen er et sentralt symbol og et skrekkens sted i romanen, og det får både lensmann og føderal agent oppleve. Enda sterkere er opplevelsen av Natthuset når Richard må redde seg unna en rasende mobb, men det får leserne selv bedømme.

Livsfarlig tvillingpar

Med to gutter borte på mystisk vis, begge mens de var sammen med Richard, kan han selvsagt ikke få gå fri. Han ender på Lieps, et forbedringshjem for ungdom. Derfra rømmer han sammen med et livsfarlig tvillingpar, og metoden for å komme seg vekk, er helt ut i Nesbøs ånd. De ender på en søppelfylling der en gammel og blind mann tar imot dem. Noen av romanens kosteligste scener følger deretter, mens den blinde mannen får rollen han alltid har hatt i litteraturen: Å se og skjønne mer enn andre, og her gjelder det forståelsen av hvem Richard egentlig er og hva som bor i ham. Her er både underfundigheter og morsomme scener, men også enkle løsninger på vanskelige saker. Når det påstås at noen er «programmert» til å være en annen (IMU: I am you) og kan av-programmeres ved å si (IME: I am me) er det vanskelig annet enn å riste på hodet.

En liten parentes

Å gå tett inn på romanens andre del vil være å avsløre for mye i en anmeldelse. Richard er virkelig ille ute og opplever Natthuset og Speilskogen i marerittaktige scener, før han gir opp alt. Når han ikke drukner ved å komme på frasen «Den drukner ei som henges skal,» har vi et eksempel på noe forfatteren trygt kunne spart seg.

Om romanens siste del er det bare dette å si: Den inneholder en kursivert tekst som skal være noe Richard selv har skrevet, og som til slutt tilbyr en løsning på alt det mystiske, skremmende og uforklarlige vi har lest oss gjennom. Teksten er, nesten selvsagt, romanens høydepunkt. Her har Richard «laget litteratur om hva som faktisk skjedde» – og uten å røpe noe, kunne hele romanprosjektet ha startet her. Men da hadde vi ikke fått Natthuset, som tilbyr lett underholdende lesning med et ekstra alvor til slutt.

I Nesbøs omfattende forfatterskap er Natthuset å betrakte som en liten parentes, men når en forfatter er i stand til å skrive nesten hva som helst, er det kanskje fristende å prøve seg i nye former.

HANS H. SKEI