Matias Faldbakkens «Stakkar» handler om en vill unge som kryper ut av skogen. Og om alt som skjer etterpå.
Åpningsscenen i «Stakkar» er nesten sjokkartet. Et lite barn observeres krypende ut fra skogen. Barnet er til de grader ustelt, svært mager og ikledd lasete filler. Med kneledd bredere enn lår piler ungen av gårde – på alle fire.
– Jeg hadde hørt disse historiene om såkalte viltbarn: Gamle europeiske historier om at det plutselig har kommet barn – ville som dyr – ut av dype skoger, sier Matias Faldbakken.
– Det var disse historiene som inspirerte meg til å skrive Stakkar. Jeg ville rett og slett skrive min egen viltbarn-historie.
– Det var en morsom oppgave
Mowgli har dermed fått et nytt søsken, og forfatteren bekrefter at det – på tross av et noe dystert utgangspunkt – ble en veldig underholdende roman å skrive.
– Alle lærebøker om skjønnlitterær fortellerkunst forteller deg at det er uhyre viktig å kjenne karakterens motivasjon og ønsker. Men det jeg hadde her var en karakter helt uten fortid, en karakter det var umulig å vite noe som helst om. Verken jeg, eller de andre karakterene – eller karakteren selv – visste hva vi hadde med å gjøre. Det var en morsom oppgave, og det ble motoren i fortellingen, sier forfatteren.
I boken lar han den ensomme fostergutten Oskar finne den usigelig forsømte ungen i skogen. Han tar barnet til seg.
– Skal jeg si noe om hvilke leserreaksjoner jeg ønsker meg, så blir jeg alltid glad dersom folk merker at jeg hadde det morsomt mens jeg skrev. Men boken stiller også et gravalvorlig spørsmål: Hvordan ser et traume ut?
Eventyr og realisme
Matias Faldbakken var allerede en godt kjent og etablert kunstner da han startet opp forfatterkarrieren under pseudonymet Abo Rasul i 2001. Det kom tre romaner som utgjør trilogien «Skandinavisk misantropi», og her er stikkord opprør mot konformitet og skakke karakterer.
Forfatterskapet tok en ny dreining da han i 2017 slapp romanen The Hills. Her blir vi med til en restaurant hvor tiden har stått stille siden 1800-tallet, og med språklige krumspring og pussige karakterer, tegner han et bilde av den gamle ideen om Europa.
Over Vi er fem (2019) kom eventyrskjæret for alvor inn, når en leirklump – på ekte Frankenstein-vis – får liv. Med årets Stakkar har Faldbakken meislet fram ei ny bok som flørter med både fabel og realisme.
– Jeg bruker ofte medisinske og vitenskapelige begreper som springbrett, det gir et skinn av at dette er noe som kunne ha skjedd. Et eksempel er at jeg i Stakkar lar en lege gi barnet diagnosen «Psychosocial short stature», som betegner en type veksthemming som kommer som følge av psykologisk stress og påkjenninger
– Boken tematiserer absolutt traumer. Det er interessant å lese gamle dagers ofte kjølige framstillinger om viltbarna, for vi aner jo at de bærer med seg fryktelige ting fra sin vitneløse, usynlige barndom, fortsetter forfatteren.
Forrykende utvikling
Faldbakken er kjent for å ikke være særlig sentimental i sine romaner, men nå mener han selv at han har levert en bok som er mye mildere stemt i stilen – ja, på grensen til sentimental – sammenlignet med de andre romanene han har skrevet.
Og jo da, i boken får vi lese at barnet var «et sørgelig syn», og at fostergutten Oskar kom fra en situasjon med «stusslig stell». Når de to knytter bånd blir det rett og slett ganske rørende. For nå er de to – i stedet for én.
Men barnet, som gjennomgår en forrykende utvikling når det vanker både mat og omsorg på bruket, er fortsatt som en vill naturkraft å regne, og snart skal det virkelig skru seg til for duoen.
Det kan være vanskelig å tidfeste Stakkar. Men alt ved livet på bruket får oss til å tenke på forgangne tider. Ikke minst er det faktum at hovedpersonen er plassert på gården, mot kost og losji, en markør da slike ordninger er noe vi kjenner igjen fra historier om gamle dagers fosterbarn.
Men en annen del av boken, som er satt til byen, nevner både neonlys, bygninger i glass og betong samt skjermer, og hinter dermed om en mer morderne tid.
Skaper en forbindelse til 1700-tallet
– Jeg visste at vi skulle til byen etter hvert, viltbarnet må jo ut og se verden. Men den våkne leser vil kanskje også se at jeg skaper en forbindelse til 1700-tallet og opplysningstiden, ganske tidlig i romanen. Det var nemlig tiden da disse fortellingene om viltbarna virkelig hadde gjennomslag, sier forfatteren. Som ser at hans tre siste romaner absolutt har fellestrekk.
Alle tre bøkene beskriver at noen får en omsorgsrolle, og fortellingene har til felles en burlesk tone.
– Bøkene har også et visst mytologisk preg, samtidig som handlingen er satt i realistiske rammer. Jeg vil også si at det er noe nostalgisk over alle tre historiene.
– Og jeg tror leserne kjenner at språket, og fortellingene, kommer fra det samme forrådet, fastslår forfatteren.
– Er det litt prestasjonsangst-preget å skulle følge opp store suksesser som «The Hills» og «Vi er fem», Faldbakken?
– En viss prestasjonsangst vil det alltid være. Men samtidig: Uansett hvordan bøkene blir mottatt, så har jeg jo billedkunsten. Og det gir meg en trygghet og ro slik at jeg ikke tar skrivingen for alvorlig.
LES OGSÅ: Anmeldelse av «Stakkar» – Drømmen om en eik
