Giuseppe Catozzellas bok om løperen og båtflyktningen Samia Yusuf Omar har gjort inntrykk på lesere verden over.
–Jeg visste at jeg måtte skrive denne historien, forteller Giuseppe Catozzella til BOK365. Det er litt over fem år siden han hørte Samias navn for første gang. Siden da har han drevet research og skrevet den prisbelønte boken som så langt er under utgivelse i 21 land. En filmversjon er også under planlegging.
–Det som skjer med boken overgår alle mine forventninger, og jeg håper at den kan bidra til forandringer. Jeg tror på bøkenes kraft, og at bøker kan endre verden. Alle forandringer i verden har skjedd gjennom litteraturen, sier Catozzella.
Humanistisk prosjekt
Den italienske forfatteren er opptatt av mennesker, og han ser på sin skriving som en måte å kartlegge den menneskelige natur. I tidligere bøker har han fordypet seg i mafiaen, og han blir ofte nevnt når man snakker om den nye generasjonen italienske forfattere. Romanen Ikke si at du er redd representerte noe helt nytt for ham.
–Jeg hadde behov for å fortelle en historie om frihet og mot. Jeg hadde vært så dypt inne i historiene om mafiaen over så lang tid, så jeg hadde behov for å fortelle om noe helt motsatt. Jeg liker historier som er ekstraordinære, som allerede skinner og som inneholder symboler om noe universelt, forklarer han.
Våknet av Italia-referanse
Det hele startet i 2011. Det var august, OL i London var avsluttet og Catozzella befant seg på et hotellrom på grensen mellom Kenya og Somalia. På fjernsynskanalen Al Jazeera ble navnet til den somaliske sprintløperen Samia nevnt, og i den samme forbindelse også Italia. –Da jeg hørte at landet mitt ble nevnt våknet jeg, og i det øyeblikket visste jeg at jeg måtte skrive hennes historie, forteller Catozzella.
Samia, som 16 år gammel hadde løpt i sitt første OL i Beijing, var et stort sprinttalent. Nå var hun forsvunnet etter en 18 måneders lang reise hvor hun hadde forsøkt å komme seg til Italia, og det var snakk om at hun hadde druknet sammen med flere båtflyktninger rett utenfor Italias kyst.
Skriver fra Samias synsvinkel
Gjennom mange og lange samtaler med familie og andre mennesker som kjente Samia, kartla Catozzella hennes liv. Da han så skrev ut romanen, valgte han å gjøre det i Samias stemme. Vi følger hennes harde hverdag i et krigsrammet Somalia, får innblikk i hennes tanker og følelser skildret i forfatterens penn.
–Jeg hadde tenkt å skrive fortellingen i tredje person. Det ville vært mye enklere, men etter en tid fant jeg ut at det ble galt å gjøre det slik. For at leseren skal kunne bli tatt av historien, må forfatteren være der som henne og føle gjennom henne, mener Catozzella.
–Litteraturen er fri
–I Norge har vi hatt en del debatt rundt forfattere som har skildret tanker og følelser til virkelige mennesker i sine tekster. Følte du ikke at du tok deg friheter ved å sette deg inn i Samias sted? Hvorfor ikke skrive en ren dokumentar om henne?
–I Frankrike likte de ikke at jeg fortalte historien med Samias stemme, og de viste til hvordan det ville blitt opplevd om noen hadde gjort det samme med Anne Frank. Jeg mener at det ikke er galt. Litteraturen er fri, og jeg er veldig respektfull overfor kildene mine og virkeligheten. Jeg forsøker å ta historien til et annet plan. En dokumentar ville heller ikke nådd ut i verden. Det er leserne som må avgjøre om de liker det eller ikke. Min største frykt er at folk ikke skal kjenne seg igjen i det jeg skriver, men jeg har fått flere tilbakemeldinger fra somaliere som takker meg og sier at boken brakte dem tilbake til deres hjemland, forklarer Catozzella.
Må gjøre noe
Boken har skapt engasjement på flere plan. Konserter og teaterstykker er blitt oppført i Samias navn, og FN har innstiftet et årlig løp gjennom Mogadishu. –Det synes jeg er det mest fantastiske som har skjedd. Tenk deg, hundrevis av mennesker som løper i frihetens navn og navnet til en pike i et land rammet av krig, sier Catozzella. I Italia har romanen skapt debatt om båtflyktninger, og Catozzella har blitt invitert til å snakke for det italienske parlamentet. – Det foregår en liten holocaust utenfor kysten vår hver neste dag, men i Italia diskuterer man fortsatt dette på et veldig overfladisk plan. Man er nødt til å gå mye dypere inn i fenomenet. Jeg frykter at man i fremtiden vil spørre hvorfor vi ikke gjorde mer? Hvorfor løftet vi ikke en finger for å hjelpe? spør Catozzella.
