I dag slippes bok nummer 20 med Jan Mehlums krimhelt, advokat Svend Foyn. Hvilke bøker har satt spor i forfatterens liv?
Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian.
Denne uka har vi spurt Jan Mehlum, som i dag kommer med sin 20. bok med krimhelten Svend Foyn: Ut av tiden. Advokaten fra Tønsberg har de siste 25 årene tatt på seg en rekke oppdrag, og alle bøkene til Mehlum er basert på virkelige hendelser. Mehlum er selv sosiolog, og har mange ganger intervjuet drapsmenn og forbrytere, i tillegg til ofre for kriminelle handlinger. Hans erfaring er at dømte forbrytere er ganske så like mennesker som ikke har fengselssoning bak seg.
Boka jeg leser nå?
– Atle Næss: Munch – En biografi. Jeg har – som mange andre – fra jeg var en ung mann vært opptatt av Munch; hans bilder, selvsagt. Men også av hans liv, kamp mot demoner og mot samfunnets forståsegpåere. Og hans problematiske forhold til kvinner. Og døden. Et nylig besøk på det nye Munchmuseet fikk meg til å hente fram biografien. Og mitt forhold til Kragerø. Sporene fra den underlige lille kystbyen er skrevet inn i mange av hans bilder.
Boka som forandret livet mitt?
– Det må bli Agnar Mykles Sangen om den røde Rubin. Ikke bare et litterært mesterverk. Men også en innføring i vårt trange og forstokkede syn på seksualitet dokumentert ved prosessen mot forfatteren. Det satte meg i stand til å forstå hvorfor så mye har gått galt i vår verden.
Boka jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet?
– James Joyce: Ulysses. Ikke veldig originalt. Selv om jeg har besøkt fyrtårnet utenfor Dublin og kjent på skrivebordet der han satt og skrev de første linjene hjalp det ikke. Noe mesterverk greide jeg ikke å produsere.
Boka som har påvirket min skriving og mitt forfatterskap mest?
– Et vanskelig valg. Men Sjöwall og Wahlöö kommer høyt på denne listen. Mannen på taket. Serien førte meg inn i et nytt univers, som etter hvert ga meg smaken på de amerikanske klassikerne og videre til våre egne litterære krimforfattere; Gunnar Staalesen og Jon Michelet. Og senere mange andre.
Boka jeg synes er mest undervurdert?
– The last Dance; nummer femti i pseudonymet Ed McBains lange serie fra 87. politidistrikt i New York City. Og den beste. Steve Carella og hans partner Meyer Meyer ruller ut den gamle mannens dramatiske liv. Et lite mesterverk. Jeg har til og med en gang stjålet tittelen; Den siste Dansen (2003).
Den siste boka som fikk meg til å gråte?
– Jeg gråter ikke ofte av bøker. Men en ny lesing av dagbladjournalisten Per Hanssons fortelling om sjøfolkenes drama under annen verdenskrig bør få hvem som helst til å felle tårer i sorg og forbannelse. Hver tiende mann måtte dø. Hvordan kunne det norske samfunnet etter krigen tillate seg å behandle dem som de var verdiløse? En tung skam.
Den siste boka som fikk meg til å le?
– Her må jeg støtte meg til en av mine absolutte yndlingsforfattere. Ragnar Hovlands Stille natt skaper alt en god bok er til for; blandingen av humor, ironi og tristesse, framført i en litterær stil, unik for denne forfatteren. Løp og kjøp!
Boka jeg skammer meg for ikke å ha lest?
– Listen er uendelig lang. Og hva verre er; den blir stadig lengre. Men en som ligger der og truer meg, egentlig tre bøker, men de henger sammen og danner så vidt jeg har forstått en helhet; det er Jon Fosses trilogi Andvake, Olavsdraumen, Kveldsævd. Jeg vet at jeg bør lese. Og å skrive disse linjene må bli det avgjørende skrittet. Ser fram til det.
Boka om mitt liv – tittel?
– En slik bok kommer nok ikke. Jeg skal spare leserne. Men hvis noe sånt skulle skje – fri og bevare meg vel for det – ville jeg forsøkt å gå i Dylans fotspor; Don’t look back.
