Tore Aurstad tar grøsserromanen inn i en ny tidsalder og slipper løs hyttelektyre som byr på en avveksling fra mer tradisjonell politikrim.
Med skrekkforbilder som Stephen King, Peter Straub, Clive Barker og André Bjerke har Tore Aurstad, godt kjent for de fleste norske krimlesere, nå begått en grøsser.
Forfatteren, som ofte skriver krim i tospann med samboer Carina Westberg, er imidlertid ingen nykommer på grøsserarenaen. Tidligere har han skrevet mangt et skummelt epos for barn- og unge, men for første gang har han levert en voksenroman i skrekk-segmentet.
– Norsk-skrevne grøssere for voksne er en sjeldenhet, kanskje sjangeren er litt underkjent her til lands? Selv har jeg lenge hatt lyst til å prøve meg som grøsserforfatter, men jeg har vært usikker på om markedet er der, sier Aurstad – som slipper Nattreise i disse dager. Boken beskriver han som en slags hyllest til skumle fortellinger han vokste opp med.
– Da tenker jeg ikke på splatterfilmene på 90-tallet, de har jeg ikke særlig sansen for. Nei, gi meg heller «The Omen» (1976) og «Rosemary’s baby» (1968) – for ikke å snakke om 80-tallets grøsserutbud. Da var det bare å komme seg nei i videosjappa på fredager for å sjekke ut VHS-nyhetene på skrekkfilm-hylla.
Ondt hus
Nattreise beskrives av forlaget som en psykologisk thriller med overnaturlige elementer, og det er ikke fritt for at tankene streifer «Åndenes makt», all den tid boken handler om innspillingen av et TV-program der hensikten er å nettopp jakte på overnaturlige fenomener.
– Nå har jeg sett lite på akkurat «Åndenes makt», men desto mer på ulike skrekk-konsepter på History Channel, som «Skinwalker Ranch» og «Ancient Aliens». Da jeg skrev denne romanen kom plutselig alle disse timene med guilty pleasure-serier til nytte, ler forfatteren.
I boken lar han oss møte Thomas, en tidligere rockestjerner med skandalebefengt bakgrunn, som prøver seg med TV-produksjon – på Youtube. Han og makkeren Heidi velger å dra til Flagdøy for å se nærmere på ryktene om hjemsøkelse, mystiske ulykker, en spooky sekt, djevelske ritualer og et ondt hus.
– Flagdøy er et fiktivt sted i Nord-Norge, men jeg har forsøkt å gjøre det til ei bygd alle kan kjenne igjen, sier forfatteren.
I boken leser vi hvordan TV-teamet rigger seg til i et forlatt hus, og snart begynner mystiske ting å skje.
– Men jeg har prøvd å holde litt igjen, jeg har vært opptatt av å ikke pøse på med skrekkelementer slik at jeg forhåpentligvis beholder det realistiske preget utover i handlingen, framholder forfatteren.
Stor idébank
Sammen med Carina Westberg er Aurstad kanskje mest kjent for Kristiania-bøkene, som har krimhandlingen satt til slutten av 1800-tallet. Her får vi også innimellom lese om folk som befatter seg med okkultisme og spiritisme, og Aurstad sier:
– Det gotiske har alltid appellert til meg, jeg har en ganske stor idébank å øse av dersom det viser seg at grøsserromanen blir godt mottatt.
Han legger til at det allerede har vanket mange positive reaksjoner.
– Interessen fra både lesere, bloggere og bokhandel er stor, og det kan jo handle om noe så enkelt som at dette er ei bok som fyller et tomrom, fortsetter forfatteren – som altså mer enn gjerne skriver mer grøss.
– Jeg hadde det definitivt veldig moro da jeg skrev Nattreise, det hele ble veldig virkelig for meg. Enkelte har også gitt meg tilbakemeldinger på at storyen nok ganske enkelt kan la seg smi om til film, og personlig kan jeg godt se for meg en av «Exit»-gutta i rollen som plagede Thomas.
Må by på seg selv
På spørsmål om vi virkelig trenger skrekkelige fortellinger i en verden som er så mørk fra før, svarer forfatteren:
– Jeg ser helt klart på krim og skrekk som en måte å avreagere på. Bøker og filmer i denne sjangeren lar deg møte dine største frykter – og komme litt «renset» ut på andre siden. Skumle historier har helt klart en funksjon.
– Noen sier at TV-serien er den nye romanen, er du enig i dette, Aurstad?
– Jeg forstår hva som ligger i utsagnet, og jeg tror spesielt det vil bli utfordrende for ungdomsbokforfattere framover, konkurransen fra skjermer og digitale flater er så stor. Men samtidig må vi ikke gi opp, bøkene har jo dette ekstra ved seg at de inviterer til kreativitet og til at vi skaper våre egne bilder og stemninger. Det er noe med å ikke få alt ferdig servert, det tror jeg vi har veldig godt av.
– Og helt til slutt, Aurstad, stemmer det at forfattere må by mer på seg selv nå enn de gjorde før, for å få oppmerksomhet rundt sine bøker?
– Det tror jeg nok, det er så mange som kjemper om plassen, så det gjelder å stikke seg fram. Jeg har reist mye med Den kulturelle skolesekken og kjenner verdien av å møte publikum live. Så jeg tvinger meg til å være en litt mer utadvendt forfatter enn det jeg egentlig er.
