Martin Ernstsen, Bragepris-vinner i klassen "Bildebøker for barn og voksne", er tro mot opphavet samtidig som han kommer seg på innsiden av romanfortellingen.
Sult en roman som så mange har et forhold til at det trolig er like mange forventninger og håp om hva og hvordan en adapsjon 130 år etter skal være. Martin Ernstsen vant Brageprisen i forrige uke for sitt arbeide. Juryen lot seg imponere, og det er lett å følge deres begeistring, men noen innvendinger finnes.
Knut Hamsun/ Martin Ernstsen:
Sult
Minuskel
220 sider
Ta for eksempel i den svært kjente åpningssetningen «Det var i den Tid jeg gik omkring og sulted i Christiania, denne forunderlige by, som ingen forlader, før han har faaet Mærker af den.» Martin Ernstsen har selvsagt oppdatert både tegnsetting og språk slik utallige revisjoner av Hamsuns modernistiske klassiker fra 1890 har gjort, men jeg tar meg i å tenke: Hva om Ernstsen våget å sette foten hardere ned, hva om han hadde en twist på dette refrenget, hva om han hadde plassert den et annet sted, skapt noe nytt for å markere at han tok medeierskap i verket?
Romanen blir selvsagt klippet opp og tegnefortalt, men flere steder sier tekst og bilde det samme. Da stopper handlingen, svimlingen, deliriene og drømmeriene noe opp. Det er når både ruta og teksten driver hverandre frem at dette fungerer best. Kanskje er tegneserieromanen hakket for ærbødig, men på den andre siden av virkeligheten har vi Lars Fiske og Steffen Kvernelands gjenskapinger og herjinger med Hamsun. Martin Ernstsen benytter Kvernelands effektfulle innzoomingsteknikk ved to tilfeller. Rute på rute zoomer inn detaljer og skaper til slutt en større betydning i det små.
Flere litterære referanser
Som omslaget antyder, er dette en svart roman. Illustratøren benytter seg av en palett av svart, gråtoner og hvitt som blir virkelig effektfull når fargene dukker opp. Fargene er glorien over kvinnen og feberdrømmen Ylajali. Fargene er ham selv som bikkje, som en annen herre, fellesskapene han drømmer om å være en del av og ikke minst drømmene/forestillingene om Ylajali og hennes slott. Dette er scener som nikker heftig til romanen Pan og løytnant Glahns eskapader i India. Andre litterære henvisninger er når jeg-personen står utenfor Ylajalis hjem, han nedenfor og hun på balkongen. Riktig: Romeo og Julie av Shakespeare. Piken med svovelstikkene av H.C. Andersen er også mulig å finne.
Styrken i boka ligger der Martin Ernstsen sprenger seg ut av rutene og går innover i fortellerens sinn og hode. At hjernen koker, er ingen underdrivelse. Betydelige nedsmeltinger finner sted. Desperasjonen ligger utenpå ham, i holdning, uttrykk, kroppsvæsker og det er inderlig og ekte på (s)innsiden av Sult.
Påkostet – og en fin start
Denne utgivelsen er påkostet med godt papir og spotlakk og det er flott å se at vesle Minuskel har har satset nådeløst på kvalitet. Den tegnede Sult er en utmerket julegave til yngre generasjoner som skal stifte bekjentskap med Hamsun. Legg også ved en pocket av originalen, for bøkene gir to forskjellige opplevelser.
Martin Ernstsen tar hensyn til de forskjellige betydningene av «sult» som kan tolkes inn i romanen. Selve hungeren som får tarmene til å skrike, sulten etter fellesskap og andre mennesker, sulten etter læring, dybde og å finne sitt eget språk i artiklene den unge Hamsun-figuren leverer til avisene. En ting er også sikkert: Hele boka fremstår som en eneste stor advarsel om frilanstilværelsen og Den nye økonomien.
Det også.
VIDAR KVALSHAUG
