Den menneskelige dårskapens «greatest hits».
Den populærhistoriske- og/eller vitenskapelige sakprosaboken har gode dager i bokhandelen. Hvor mange nordmenn har ikke lest, eller i det minste kjøpt, Yuval Hararis stolt dystopiske «Sapiens»? Eller en og annen tittel av Jared Diamond og Bill Bryson?
Altså, jeg vet ikke. Men jeg har inntrykk av at det er mange. Derfor, får vi tro, denne atskillig mer lettbeinte avarten av de storstilt sveipende «den korte historien om ditt og datt»-dørstopperne: En forsøksvis vittig bok om hvor galt det er gått og hvor galt det sannsynligvis kommer til å fortsette å gå.
Mennesket, skjønner du, er en skapning prisgitt hybris, ærgjerrighet, griskhet og smålighet. Hver enkelt av oss vet best. Helt til vi skjønner at vi ikke gjorde det – lenge etter at det er for sent.
Tragikomiske anekdoter
Tom Phillips:
Mennesket. En kort historie om hvordan vi føkka det til
Spartacus
248 sider
Den som kommer til Phillips for en stor og forførerisk teori om hvorfor menneskearten så lett trår feil, har kjøpt feil «kort historie». Dette er mer enn bok om hvordan: En samling tragikomiske anekdoter, innhøstet av en mann som verken er historiker eller spesielt intellektuelt anlagt (forfatteren er tidligere journalist i Buzzfeed, og til daglig faktasjekker i det britiske svaret på faktisk.no).
Det Phillips er, er en fyr som har lest de samme bøkene som jeg nevnte innledningsvis, og som er god til å tråle Wikipedia og Google med raske hypertekstfingre. «Mennesket. En kort historie om hvordan vi føkka det til» er underholdning – verken mer eller mindre. Og selv om det var mye i denne boken jeg ikke visste fra før – hei, jeg er heller ingen historiker eller spesielt intellektuelt anlagt – er det sannelig en del kjent stoff også.
For eksempel? For eksempel: Jordbruksrevolusjonens tvilsomme sider leste vi om hos Diamond og Harari. Grisebukta-invasjonen, «Det store spranget» i Kina og den europeiske kolonialismens mange feilslåtte eventyr er gamle klassikere i den menneskelige dårskapens «greatest hits».
Idioti eller uflaks?
Dessuten. Det Phillips vil kalle idioti, er ofte til forveksling likt uflaks. Altså ikke helt det samme. Mot slutten, i kapitlene om teknologi, som mest handler om forskning og vitenskap, blir boken en slags liste over premature spådommer fra folk som burde ha visst bedre. Det eneste som mangler er Leif Osvolds gamle kjenning fra Dagens Næringsliv i 1996: «Internett er en flopp!».
Man kan spørre seg hva det er Phillips yter selv, og svaret er: Fint lite, bortsett fra å katalogisere en rekke dumheter innenfor 10 nokså løse kategorier. Det neste spørsmålet blir så: Skriver han morsomt nok til å komme unna med det?
Mitt svar blir: Nei, ikke helt. Stilen hans er liksom vel insisterende tørrvittig, i slekt med mannen på puben som er akkurat litt for forelsket i sin egen stemme og sitt eget kartotek med velprøvde historier. Det blir mange «bra jobba, folkens!» i løpet av de drøyt 250 sidene, mange overflødige gjentagelser av premisset: Vi mennesker er jammen teite.
Blir trettende
Tonen er muntlig, kvikk og liksomkynisk (Phillips er en god gutt på bunnen) – tabloidjournalistikk anno internettalderen, komplett med lister og småsnacks. Men den blir ganske raskt trettende i bokform.
En brukbar gave til den svartkledde emo-tenåringen som har alt, bortsett fra historiekunnskaper og godt humør. Vi andre får fortsette å slite med Harari.
MORTEN STÅLE NILSEN
