– Hytta er et grelt bilde på velstandsgap

Agnes Ravatn (Foto: Marius Viken)

Agnes Ravatn lot et stadig økende velstandsjag sette henne på sporet av den nye romanen, «Gjestene».

Gjestene ble skrevet etter en erkjennelse av at statusjaget bare øker på, og parallelt med det, følelsen av mislykkethet for mange, forklarer forfatteren til NTB.

– Sosiale medier gjør at vi sammenligner oss selv med andre i enda større grad enn før, og da oppstår også følelsen av å komme til kort hyppigere, utdyper hun.

I sin nye roman har hun tryllet fram et par høyst ulike karakterer. Iris og Karin har kjent hverandre siden barndommen, men sistnevnte kan ikke utstå venninnens divaaktige, selvopptatte vesen. Når hun blir tilbudt å låne sin velbeslåtte venns hytte ved en vakker skjærgård, slår hun likevel til. Og der ute, blant yachter og fancy hvitviner, skjer det noe med henne. Hun serverer sine hyttenaboer en stor løgn – og snart seiler det opp forviklinger på den sommerrøde horisonten.

LES OGSÅ: Vellykket kammerspill

Foreslår misunnelsesdag

Man kan saktens spørre seg om Karins handlinger i boken er preget av mindreverd og misunnelse.

– Misunnelse er en slags ulovlig følelse i vår kultur, et tegn på svakhet og sårbarhet. Men å vise fram egne usikkerheter, sårbarheter og nedrige følelser kan være like mye demonstrasjon av styrke, sier forfatteren – og legger til:

– Jeg synes vi burde innføre en egen årlig misunnelsesdag, der alle må avsløre sin dypeste misunnelse!

Hva er viktig?

Iris og Karin blir et bilde på samfunnet generelt. For selv om hyttelivets gleder framstilles med den største selvfølge i glansede magasiner, er dette med fritidsbolig – særlig i luksusklassen – veldig delt.

– Jeg har fulgt det norske hyttemarkedet med interesse i flere år. Ikke fordi jeg er på hyttejakt, men fordi transformasjonen den norske hytta har vært gjennom de seneste tiårene – fra et enkelt, nøkternt, naturnært pusterom, til overdådig statussymbol – er et fascinerende grelt bilde på det økende gapet i velstand her til lands, sier Ravatn. Som ikke vil legge føringer for hva folk skal tenke om verken Iris eller Karin.

– Men jeg håper leserne vil stanse opp og reflektere over sine egne liv, og hvilke verdier som faktisk er viktige, hva som gir mening. Samtidig som jeg ønsker å gi dem en såpass medrivende opplevelse at de glemmer å sjekke sosiale medier underveis i lesingen.

På spørsmål om hvilke lesere hun ønsker seg, svarer hun:

– Jeg ønsker alle lesere velkommen! Men kanskje særlig noen som bruker veldig mye tid og krefter på å opprettholde en fasade av vellykkethet, og som kjenner at dette begynner å tære på livskvaliteten.

Overaktiv selvrefleksjon

Agnes Ravatn har stått for et variert forfatterskap etter gjennombruddet med Fugletribunalet i 2013. Hun har skrevet selvhjelpsbøker, en bok om filosofi, mange essays og en bok som flørter med spenningssjangeren.

Gjestene beskrives av forlaget som et intenst drama, som med både humor og skarphet tematiserer klasse og hierarki i vår tid – og hvordan vi forholder oss til hverandre i det sosiale spillet.

– Ser du noen rød tråd, noe som ligger dypt i deg og som du vil formidle når du ser igjennom bøkene du har skrevet til nå, Ravatn?

– En ting de fleste hovedpersonene mine har til felles er en overaktiv selvrefleksjon, og et analyserende blikk på situasjonene de befinner seg i, og på menneskene de omgås. De ville nok hatt mindre kompliserte liv dersom de greide å dempe dette analytiske blikket på seg selv og andre. Men det er også en naturlig del av det å være menneske. Vi er flokkdyr, og tilhørighet er livsviktig for oss.

– Situasjonene kom «gratis»

At hun skriver så alle kan kjenne seg igjen, tror forfatteren beror på at hun ofte tar utgangspunkt i følelser hun selv kan kjenne på.

– Et utgangspunkt kan være: Hvorfor reagerer jeg slik, hvorfor lar jeg dette påvirke meg? Å skrive er en måte å bli bedre kjent både med meg selv og med samfunnet, utdyper forfatteren. Som hadde det moro da hun skrev Gjestene.

– Historien vokste fram og situasjonene kom «gratis» etter hvert som karakterene ble tydeligere for meg. Jeg vet aldri helt hva som skal skje eller hvor historien skal ende når jeg skriver. Nysgjerrigheten er den viktigste drivkraften min. Det er en nysgjerrighet jeg håper smitter over på leseren.