"Mitt varsko er dette: visuell skjønnlitteratur for barn er det eneste som vil overleve hvis ikke ordningene for tegneserier og sakprosa styrkes umiddelbart", skriver Grafill-leder Lene Renneflott.
Her kommer et varsko for den visuelle litteraturen. Hvorfor? Fordi vi risikerer å miste noe av det mest fengende, spennende og sjangeroverskridende som har skjedd i norsk litteraturhistorie i dette århundre!
Norsk visuell litteratur er i verdensklasse. Den er kompleks, interessant, holder kunstnerisk høyt nivå og på sitt aller beste tar den for seg temaer som bygger innsikt og kunnskap hos store og små. Noen ganger er den rent underholdene, men hva er galt med det? Da fremmer den også lesing. Og leseglede er noe av det det jaktes mest på om dagen. Kort og godt bidrar den visuelle litteraturen med alt det litteratur på sitt beste skal bidra med – både som skjønnlitteratur og sakprosa.
La meg stoppe opp et øyeblikk, for hva mener jeg egentlig med visuell litteratur? Jeg mener all litteratur der selve bildene eller tegningene er et integrert og bærende element i historiefortellingen. Jeg kunne brukt begrepet tegneserier, men det favner ikke helt bredt nok og i tillegg så ville jeg risikert å miste de som da kun ser for seg de krøllete gamle Fantomet- og Donald-bladene som arves i generasjoner på hytta. De som tenker at visuell litteratur er noe man vokser fra. Vel, dagens lesertall viser noe annet. Flere og flere vokser inn i tegneserier, ikke ut av dem.
Det leses nemlig stadig mer visuell litteratur i Norge. Det være seg bildebøker for barn, grafiske romaner for både unge voksne og andre voksne, tilrettelagt litteratur for de som strever med ord eller aldersoverskridende fantasy- og mangaserier og demokratifremmende sakprosa. Tenk på Anna Fiskes bøker for de minste om kropp, følelser og fødsler eller grafiske romaner som Nora Dåsnes samtidsportrett «Ubesvart anrop» og Steffen Kvernelands selvbiografiske «En frivillig død» eller Dina Norlund, Odin Helgheim og Malin Falchs bestsellende fantasyromaner, for ikke å snakke om gripende krigshistorier som «Rigel» av Ida Larmo og «Gulosten» av Kristian Krohg-Sørensen.
Så hvorfor roper jeg et varsko når norsk visuell litteratur er så mangfoldig og så bra!?
Fordi de økonomiske ordningene for visuell litteratur må på plass. Fordi ingen kan jobbe for knapper og glansbilder. Kulturministeren har gjort en kjempeinnsats for å inkludere illustratører i den nylig vedtatte og bejublede bokloven, men hun MÅ også sørge for mer midler til både produksjons- og innkjøpsordningene i Kulturrådet. Hvis ikke vil ingen våge å satse på visuell litteratur i Norge. Dette er ikke sutring, selv om jeg gråter for min egen syke mor, dette er fakta som har blitt backet opp gang på gang av hele det norske bokfeltet de siste årene. Illustratørene, forfatterne og tegneserieskaperne vil ikke ha råd til å satse på å lage disse bøkene hvis det ikke kommer flere midler. Og det er fordi risikoen til forlagene blir for stor når det er som å spille bingo å melde på titler til de underfinansierte ordningene. Og dette er et felt med flere sårbare små idealistforlag. Men, det aller viktigste argumentet er alltid at vi risikerer å miste lesere som vi ikke når med annen litteratur hvis vi lar den visuelle litteraturen gå tapt nå. Da fratar vi rett og slett lesere i biblioteker og bokhandler viktig visuell samtidslitteratur som de kjenner seg igjen i.
Så mitt varsko er dette: visuell skjønnlitteratur for barn er det eneste som vil overleve hvis ikke ordningene for sakprosa og tegneserier styrkes umiddelbart og varig.
Og for de som skulle ønske å sette seg mer inn i den visuelle samtidslitteraturen anbefaler jeg disse to artiklene i Grafills magasin på nett av Walter Wehus Tegneserier for voksne og Tegneserier for barn og unge.
LENE RENNEFLOTT
Daglig leder Grafill
