– Hva mener han egentlig?

I en kommentar i Aftenposten lørdag etterlyser bokanmelder og forfatter Pål Gerhard Olsen mer samfunnskritiske krimforfattere. Krimforfatter Hanne Kristin Rohde lurer på hva han egentlig mener? 

– Mine bøker er sterkt samfunnskritiske, og tar opp temaer som menneskehandel, trakassering på jobb, asylbarn som forsvinner fra norske asylmottak og derved ikke har den rettssikkerhet på norsk jord som burde være en selvfølge, og ledere som setter egne interesser foran samfunnsoppdraget, sier Hanne Kristin Rohde, som har skrevet tre krimbøker så langt.

– Ingen konstruktiv nytenkning

– «Konfliktsky krimkollektiv» kaller han dere krimforfattere. Kommentar til det?

– Hva mener han egentlig?, spør Rohde. – Hvis han tror at verden går fremover ved å hisse til «krig», har han noe vesentlig å lære: Dialog, som handler om å lytte – og gjennom intensjonskanalen lære noe nytt. Det eneste seriøse poenget jeg klarer å trekke ut av det han skriver, er at alt kan bli bedre.

Men slik har det jo vært bestandig uansett hvilken arena vi befinner oss på, og slik vil det fortsette å være. Han bringer altså ikke inn noe som helst av konstruktiv nytenkning. Jeg har overhodet ingen tro på at hverken forfattere eller bøker blir bedre ved at krimforfattere innbyrdes skal krige med hverandre. En slik metode for fremgang minner mest om en urgammel alfa-hann-teknikk, som neppe vil ha gunstig effekt i et moderne samfunn.

Dessuten har jeg i min kronikk i Aftenposten nylig gitt uttrykk for at jeg ikke er ubetinget tilhenger av kritikerkorpset slik det praktiseres og fremstår i dag. Det falt flere kritikere svært tungt for bringen. Flere krimforfattere enn jeg har opp gjennom årene snakket klart og tydelig. Så kanskje burde Olsen foretatt en grundigere faktasjekk? Vi er mange som sier fra.

 – Gjelder all litteratur

Gunnar Staalesen krimdebeuterte i 1975, samme år som Maj Sjöwall og Per Wahlöö satte strek for sine ti bøker med fellesbetegnelsen «Roman om en forbrytelse». Han er utvilsomt en av dem som har faktisk har utøvd, og fortsatt utøver, samfunnskritikk i sine bøker. Staalesen mener at både kriminallitteratur og annen litteratur har en samfunnskritisk funksjon:

– I de årene som har gått siden Sjöwall & Wahlöö, er det vel også en markant tradisjon innenfor moderne kriminallitteratur å forholde seg kritisk til samfunnet, eller i alle fall tendenser i samfunnet og samtiden. Men at dette skal være noe større krav til krimforfattere enn til alle andre som ytrer seg med ord, kan jeg ikke nødvendigvis se, sier Gunnar Staalesen.

Har et poeng

Jan Mehlum har 17 krimromaner bak seg og har også ord på seg for å skrive samfunnskritiske bøker:

– Svært mange pynter seg med betegnelsen «samfunnskritisk», antakelig mye fordi det er comme il faut innenfor den skandinaviske crime noir tradisjonen, sier han. – Nordic noir skal være en smule depressiv og betrakte samfunnsutviklingen med en smule oppgitthet. Men det er ikke ensbetydende med reell og sviende samfunnskritikk.

–Så Olsen har et poeng i sin kritikk av kriminallitteraturen?  

– Jeg mener at han har det. Siden krimlitteraturen i omfang er blitt så betydelig som den faktisk er, både i Norge og i sammenlignbare land, innebærer det at krimforfattere ikke bare blir mye lest, men også at de gjennom kjendisstatus som naturlig følger av høye salgstall oppnår en viktig stemme i offentligheten. Dermed har de en plattform som ikke brukes mye, med enkelte unntak.

Mest seriemordere

Ørjan Nordhus Karlsson har skrevet en rekke bøker i flere sjangere, deriblant krim. I en NRK-blogg fra to år tilbake skrev han blant annet dette:

«I velkomponert krim går samfunnskritikk og underholdning hånd i hånd, og heldigvis er det fremdeles noen forfattere som mestrer dette. Men er disse i ferd med å befolke en sær, liten nisje? I så fall står den nordiske krimmen i fare for å miste noe av sin egenart og bevege seg fra genuin til generisk. Nordic noir, om begrepet i det hele tatt har noe for seg, er tross alt noe mer enn et bilde av en elg på omslaget og et par setninger om nordisk tungsinn underveis.»

Overfor BOK365 utdyper han:

– Kort fortalt elsker vi (krimforfattere) å trekke navn som Sjöwall & Wahlöö opp av hatten og peke på linjene tilbake til denne samfunnskritiske krimmen, mens det meste i dag går i seriemordere.

 «Selvgratulerende laugsvesen»?

I tillegg til å etterlyse mer samfunnskritikk spør Pål Gerhard Olsen om norske krimforfattere er et «selvgratulerende og gjensidig bekreftende laugsvesen som tilslører latente uoverensstemmelser». Er dere det?

– Det han primært etterlyser er en diskusjon om kriminallitteraturens rolle, og han inviterer krimforfatterne til en friskere debatt seg imellom, sier Gunnar Staalesen. – Jeg er ikke sikker på om han treffer blink her. Nå er det egentlig et sjarmerende trekk ved krimforfattere i internasjonal sammenheng at de er påfallende gemyttlige seg imellom. Dette har jeg erfart fra krimfestivaler i øst og vest, nord og syd. Det er ikke det samme krybbebiteriet som man av og til kan oppleve blant andre forfattere.

– Bør heller utfordre leserne

Den debatten han etterlyser, ikke minst med kritikk av det man kan kalle en brutalisering av krimlitteraturen med tanke på detaljerte voldsskildringer (en internasjonal trend), har jeg da faktisk selv opplevd og noen ganger deltatt i, sier Staalesen. – Ikke minst Jan Mehlum har ved flere anledninger uttalt seg meget kritisk i denne sammenheng, med opplesning av eksempler. Men rammen rundt det har nok kanskje vært mer av typen “bokbad” eller panelsamtale enn regulær debatt. Ser man på bestselgerlistene, er det jo faktisk også slik at de bøkene som ofte havner på toppen der, representerer nettopp denne delen av sjangeren. Er det ikke da leserne man bør utfordre i like stor grad som krimforfatterstanden generelt? Hvorfor foretrekker de Nesbø, Kepler og Adler-Olsen?

Truffet?

Men tilbake til den samfunnskritikken Olsen etterlyser. Føler du deg truffet på noen måte, Gunnar Staalesen?

– Overhodet ikke. Leser man min til nå 18-bøkers romanserie om Varg Veum, vil man se at en gjennomgående tendens i hele den er en samfunnskritisk grunnholdning. Det ser enhver skoleelev som intervjuer meg i forbindelse med særemner eller andre skoleoppgaver. Jeg tror heller ikke Pål Gerhard Olsen har meg spesielt i tankene når han formulerer denne kritikken.

– Hva med deg, Mehlum?

Ikke når det gjelder min litterære produksjon. I alle mine 17 krimromaner har jeg temmelig konsekvent inntatt et perspektiv de jeg betrakter virkeligheten nedenfra og oppover, med dertil hørende kritisk blikk på maktutøvelse og overgrep. Jeg har dessuten anstrengt meg for å bruke virkelige historier, ikke bare som bakteppe, men også som en del av handlingen, som jeg gjorde med Wiborg-saken i 2016.

Når det gjelder min stemme i offentligheten har den ikke vært veldig høy, blant annet fordi jeg ikke tilhører kjendisaristrokatiet og dermed ustoppelig eksponeres i mediene. Helt greit, spør du meg. Men jeg har i et langt yrkesliv kunnet bruke min posisjon som samfunnsviter og akademiker i møter med unge mennnesker i utdanningssituasjoner. Og siden jeg er en mye brukt foredragsholder, blant annet i norske biblioteker bruker jeg min posisjon og innflytelse der til å utøve den samfunnskritikk jeg mener vårt samfunn trenger.

– Føler du deg truffet, Hanne Kristin Rohde?

– Overhodet ikke. Jeg har faktisk store problemer med å se om Olsen i det hele tatt har noen konstruktiv agenda.

-Er det noe av det Olsen sier du er enig i?

– Ut over at alt og alle kan bli bedre: Nei.

Les også: Sløve og konfliktsky?

.