Hva er prosjektet deres, Åmås?

–Den frykten enkelte der ute signaliserer er helt ubegrunnet, sier statssekretær i Kulturdepartementet, Knut Olav Åmås. Han synes det er en smule frustrerende at tidenes største norske kulturbudsjett, i hvert fall av de som er vedtatt, blir omtalt i «budsjettkutt»-vendinger.

Knut Olav Åmås påtok seg for noen år siden rollen som nasjonens fastlege, som redaktør for debattboken Norge. En diagnose (Schibsted 2008). Nå er det kulturlivet som skal få nærkontakt med den relativt nybakte statssekretærens stetoskop. Tidligere har det slett ikke sett bra ut for pasienten, skal vi tro Åmås fra hans tid som kultur- og debattredaktør i Aftenposten: «Selv innsidere i kulturlivet har vansker med å skjønne hvorfor Norsk kulturråd er sammensatt slik og hva hensikten er. Ingen snakker lenger om nyskaping eller har forventninger til at det skal komme noe uventet og nytt fra Norsk kulturråd.»

Pil og boge

Mange kan oppleve noen småtrøblete jobbskifter gjennom livet, som gjør det litt ukomfortabelt å falle inn i den nye rollen. De færreste har hatt som levebrød å kritisere sin kommende arbeidsplass. Slik sett har Åmås nå entret indianerland. Da kan det komme godt med å ha «mange års røynsle med pil og boge». Hans kritikerroste Olav H. Hauge-biografi (Mitt liv var ein draum, Samlaget 2004) vil neppe bli brukt mot ham, men som kultur- og debattredaktør i Aftenposten har han sendt mange giftpiler i retning de styrende myndigheter og «makten» i Bok-Norge. Mulighetene til å møte seg selv i døra er formidable.

Hvorfor vil du deg selv så vondt?

–Jeg har jobbet med journalistikk og publisistisk virksomhet siden jeg var femten år gammel. Det har vært ekstremt interessante år, både i forlag og avis. Nå synes jeg det er fascinerende å i en periode få et blikk på Norge fra en annen synsvinkel.

Du har kunnet fremme dine synspunkter i rikt monn som kultur- og debattredaktør i Aftenposten?

– Å jobbe direkte i offentligheten er et utrolig privilegium. Direkte innflytelse er likevel noe annet. Det føles godt å sette ut i livet det man har vært opptatt av tidligere, sier Åmås, og forsikrer at han lever godt med rollebyttet.

«Gråere og gråere»

Du har tidligere skrevet at «det tidligere vitale og selvstendige Kulturrådet er borte», at rådet er blitt gråere og gråere, og at det er blitt «en utfører av oppgaver som ikke anses som store nok til å fortjene plassering i Kulturdepartementet.» Mener du fremdeles at Kulturrådet har en litt grå profil og at rådet i stor grad er overlatt med oppgaver som er «for små» for departementet?

–Som statssekretær ser jeg at Kulturrådet har to typer oppgaver, det er forvaltningsoppgaver delegert fra Kulturdepartementet og skjønnsmessig fordeling av fondsmidler på armlengdes avstand fra departementet. Dette er to ganske ulike typer oppgaver.

Du har i samme åndedrag spurt om «hva i all verden Kulturdepartementet vil med Norsk kulturråd?» og gitt svaret «Jeg greier ikke å finne ut av det.» Hva vil du og kulturministeren med Kulturrådet?

–Vi går nå gjennom hele virksomheten til Norsk kulturråd. Svaret kommer i sommer.

Ingen klare diagnoser der, altså. Pasienten er under utredning.

-Lov ville virket sementerende

Den nybakte kulturminister Thorhild Widvey hadde knapt rukket å sette gratulasjonsbukettene i vann, før det ble gjort uttrykkelig klart at dagene var talte for den varslede bokloven.

Var det innholdet i loven eller prinsippet om en boklov som var problematisk?

–Det var hele ideen om en boklov og hvordan den skulle virke. En lov ville kunne virket sementerende for en bransje som trenger dynamiske politiske rammer. Vi har også ansvaret for å ivareta de 20 prosentene av forlagsbransjen som har valgt å stå utenfor Forleggerforeningen, sier Åmås.

Samme dag som loven ble offisielt begravet under seks fot jord i statsråd – betimelig nok på en fredag den trettende – inviterte den relativt ferske statsråden bokbransjen til vorspiel i Kulturdepartementet, for å markere starten på arbeidet med en bokbransjeavtale:

–Vi ønsker å lytte til stemmene der ute, også de uorganiserte og kritiske. Allerede på møtet fikk vi høre at dette var historisk, at man aldri tidligere hadde blitt invitert til noe slikt. Da var det sannelig på tide.

Arbeiderpartiets kulturpolitiske talskvinne Hege Haukeland Liadal uttaler at en bokavtale ikke er gangbar praksis i EØS?

–Det er vi uenige i. Vi mener dette er gangbar konkurransepolitikk. Eventuelle vanskeligheter utreder vi grundig.

–Alle vil bli hørt

Hva er viktig for dere i en ny bokavtale?

–At den gir vilkår for å skape ny god norsk litteratur, at den peker fremover og at den fremmer konkurranse.

Det er bare Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen som setter seg ved forhandlingsbordet. Ikke forfatterne, ikke bokleserne?

–Slik må det være. Formelt sett er dette en avtale av privatrettslig art, så det er disse foreningene som skal forhandle og bli enige. Men mange fler vil bli hørt, og det er Regjeringen som skal bifalle unntak fra konkurranseloven, sier Åmås og legger til: – Og så er det viktig at bokavtalen er oppdatert med hensyn til e-boksituasjonen.

Hva vil det si?

–Etter ønske fra Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen har vi i flere runder gitt våre innspill til hva slags bokavtale vi mener det er flertall for.

Hvilke innspill?

–De har vi gitt til de som forhandler.

Men hva er din og statsrådens holdning til fast eller fri pris på e-bøker?

–Vi har ikke konkludert her ennå.

Åmås studerer boblene i Farris-flasken, mens vi forsøker å tyde den uleselige resepten vi har fått mellom hendene.

E-ordet

Det nye regimet i Kulturdepartementet har særlig stresset viktigheten av å holde det digitale tempoet oppe.

Hva er en sunn e-bokandel av omsetningen?

–Vanskelig å si. Det er jo i hovedsak de engelskspråklige markedene som har høy e-bokomsetning i dag.

Dere har ikke noe konkret mål for hva som bør være akseptabelt nivå?

–Nei, det har vi ikke. Det er markedets sak, ikke politikernes.

Moms og e-bøker er også flittig debattert. Lik lav moms for nett- og papiraviser er under oppseiling. Er det et sannsynlig scenario også i bøkenes verden?

–Det er selvsagt mulig, men vi har ingen prosess på dette nå.

På begge sider av bordet

Det har vært mye fokus på det vertikale eierskapet i bokbransjen – at de tre største forlagene også eier de største bokhandlerkjedene. I et intervju med BOK365 sier forlegger Arve Juritzen at maktkonsentrasjonen må reduseres og mener det er «pinlig at departementet nå lar de tre store forlagene dominere på begge sider av forhandlingsbordet»?

–Det vertikale eierskapet er et faktum og noe vi må forholde oss til. Her regner vi med at Konkurransetilsynet følger godt med. Vi i Kulturdepartementet er ikke i en situasjon hvor vi har behov for å mene noe om dette. Vår jobb er å legge til rette for at konkurransen er god og skjerpet for alle aktører.

Som gammel redaktør av Hvem er Hvem (Aschehoug 2008), får vi tro at Åmås vet hvem han har med å gjøre her.

Armlengdes avstand

Hvilke visjoner har du og kulturministeren for litteraturfeltet?

–Det er feltet selv som må skape visjonene, vi skal være tilretteleggere. Vi er opptatt av å holde større avstand til innhold enn de rødgrønne. Det gjelder alle felter av kunst- og kulturlivet.

På hvilken måte var de rødgrønne for tett på?

–Ved å drive detaljstyring av institusjoner og ved å legge sterke føringer på tilskudd. Nå har Kulturrådet færre føringer enn noen gang. Ellers blandet de rødgrønne seg inn med veldig konkrete føringer om kjønnsbalanse og etniske minoriteter, og man påla institusjoner å markere statlige jubileer. Vi merker jo konsekvensen av den type tankegang nå: Hvis to av tre fremskutte litteraturpriser går til menn, blir vi bedt konkret om å gripe inn. Det blir helt feil. Departementet må ha armlengdes avstand til slikt.

Det blå-blå prosjektet

Hva er det blå-blå litteraturprosjektet?

–Det er en oppdatert og mer moderne litteraturpolitikk, hvor vi bygger på det beste i det unike systemet vi har – med innkjøpsordninger, vederlagsordninger, stipender og biblioteksektoren.

Mer konkret?

–Det er eksempelvis å styrke lokal kultur. For litteraturens del kan det handle om festivalene og folkebibliotekene. Når vi nå styrker de kommunale folkebibliotekene med 12 mill. kr, er det for å skape enda bedre møteplasser og debattarenaer, som en stimulans til lokalt nivå. Men det er kommunene som må satse, det er de som eier bibliotekene. Det er viktig å utnytte mulighetene på denne arenaen. Det nye biblioteket på Sølvberget i Stavanger er et godt eksempel på at det tenkes veldig riktig der ute. Der er bibliotekarene i praksis kuratorer. På Sølvberget ordner de en del av bøkene tematisk på små «øyer» for å få nye lesere til å oppdage dem, og biblioteket holder åpent til kl. 21 hver eneste kveld. Da blir det enklere å bruke.

Hvor ønsker dere å være om fire år?

–Målet vårt er at forfattere, forlag og andre aktører kan skape en så rik norsk litteratur som mulig. Og å stimulere til boklesing, blant annet ved å styrke nettopp bibliotekene.

Verdens beste system?

Mange hevder vi har bygget opp verdens beste system rundt litteraturen?

–Det er i hvert fall ett av verdens beste – og mest privilegerte.

Hvis vi ser på noen av de viktigste ingrediensene, som fastprisen, innkjøpsordningene, momsfritaket og de mange stipendordningene – hvilket verktøy er viktigst?

–Alle har betydning. I tillegg har vi sterke biblioteker og det jobbes veldig godt med litteratur-eksporten, både gjennom NORLA og forlagenes egen agentvirksomhet, sier Åmås og legger til: – Men også gode ordninger kan forbedres.

Gammel, feit og femti?

Blant ordningene Åmås mener kan forbedres er den berømte innkjøpsordningen, som mange i bokbransjen mener har vært en velsignelse gjennom 49 år. Flere har signalisert frykt for at Widvey & Åmås vil mene at ordningen nå er blitt gammel, feit og femti – og at hvis man først begynner å tukle med denne, så er det mye mer som faller.

–Vi må ha oppdatering og revitalisering. Dette er tanker som også flere av foreningene har vært inne på. Jeg registrerer at man opp gjennom årene har vært påtagelig tilbakeholdne med å kritisere ordningene eller komme med forbedringsforslag. Man vegrer seg for å komme med sine synspunkter av frykt for å velte noe. Det er ikke heldig, sier Åmås, og signaliserer at han verdsetter Verdien av uenighet, for å bruke en av hans egne boktitler (Kagge 2007).

Du har selv et mangfoldig forfatterskap på samvittigheten. Sysler du med noen bokplaner nå?

–Jeg har utgitt 16 bøker – bøker som jeg har skrevet, redigert eller oversatt. Den neste boken blir en som kommer på Cappelen Damm i mai, som jeg tok på meg da jeg var redaktør i Aftenposten. Det er sakprosaparallellen til den skjønnlitterære debutantantologien Signaler. Vi hadde skriveverkested i helgen og gikk gjennom tekster sammen med forfatterne. Blir en spennende bok, med fokus på bredden i den litteratur sakprosa også er.

Drapsforsøk i vintersnø

Etter at Åmås effektivt har likvidert en boklov og vært involvert i drapsforsøk på en sjanger i innkjøpsordningen, er det relevant å drive litt privatetterforskning:

Leser du krim`?

–Ja, jeg leser krim.

Vi aner en krusning i munnviken hans.

– På nyåpningen av det nevnte biblioteket i Stavanger hadde de en «Knut Olav Åmås Spesial»-krimutstilling, forteller han lattermildt. –Jeg leser i det hele tatt mye. Særlig narrativ sakprosa, både norsk og utenlandsk.

Noen norske favoritter?

–Morten Strøksnes er god. Og så er jeg glad i Marit Eikemo. Begge er sterke essayister.

Kulturforbruket generelt?

–Teater, film og konserter. Jeg er på noe nesten hver kveld.

Passer på verdisakene

Det må da være den morsomste statssekretær-posten å inneha?

–Det har du nok rett i. Vi har «verdi-sakene». Det er vi som steller med områdene som former blikket på virkeligheten: kunst, medier og religion.

Straks er han på vei til Sotsji, sammen med statsministeren, for å pleie et av departementets øvrige områder: idretten. Han røper at han ikke er noen stor TV-sportseer, men at han gleder seg til å se sport «live» – som det heter på nynorsk.

Noen favorittgrener?

–Jeg er glad i både alpint og kunstløp. Men jeg gleder meg til det meste med fart og spenning!

Hvilken er den siste kulturopplevelsen du har vært på?

–Musikalen The Five Last Years, med Heidi Gjermundsen Broch og Heine Totland. Det var en fin opplevelse.

For de uinnvidde kan vi røpe at denne musikalen er skrevet av Jason Robert Brown og er basert på hans mislykkede ekteskap, hvorpå hans ekskone truet med å saksøke ham. Enkelte kunne vært fristet til å dra paralleller til Høyre og Fremskrittspartiets ektepakt i regjeringen. Vi lar det ligge.

Så får heller tiden vise om de første fire årene også blir The Four Last Years.

(Foto: Katarina Bakken)