DAGENS SOMMERGJEST: Sommeren er over oss. Med dette går startskuddet for vår tradisjonelle sommergjest spalte. Førstemann ut er ingen ringere enn fargerike Christian Kjelstrup. I høst tiltrer han som sakprosaredaktør i Vigmostad&Bjørke.
Kjelstrup kommer fra stillingen som redaktør i Samtiden, som ble kåret til Norges beste tidsskrift i 2021. Han har tidligere vært redaktør for skjønnlitteratur i Aschehoug og har stått bak en rekke litteraturformidlingstiltak som har fått bred oppmerksomhet. I 2014 fikk han bransjeprisen Gullboken for «årets markedsføringstiltak» for pop-up bokhandelen Uroens bokhandel.
– Hvor tilbringer du ferien i år, Christian?
I Danmark og Norge. I Danmark på et pensjonat Hans Olav Brenner anbefalte meg i fjor, og der ungene trivdes så godt at vi vender tilbake nå. Håper han ikke har anbefalt det til så veldig mange andre.
– Hva må en god sommerferie inneholde?
Jeg er egentlig ikke så vant til å ha ferie. Ferien er liksom alltid fylt opp med noe, enten et journalistisk prosjekt, eller en strabasiøs – men villet – reise, eller selvfølgelig unger, som jo er gøy og stas. Kanskje jeg burde prøve å ha mer ferie denne ferien. Men noe ferien må inneholde, er bading. Å ikke bade om sommeren er litt som ikke å gå på ski om vinteren. Å bade er på samme tid veldig kroppslig og veldig spirituelt for meg, er det mulig å si det uten å høres helt fjern ut? Og å bade med barn og leke i vann med dem må være noe av det fineste som finnes.
– Hvilken bok er den beste du har lest så langt i år? Og hvilken ligger øverst i bokbunken i ferien?
I forbindelse med at jeg intervjuet Serhii Plokhy, professor i ukrainsk historie ved University of Harvard, tidligere i år, leste jeg hans The Gates of Europe. A History of Ukraine. Den er muligens ikke den beste boken, men kanskje den mest innsiktsgivende jeg har lest i år, og kan anbefales alle som ønsker å forstå Ukraina-krigens dype historiske røtter.
Jeg har en kolossalt høy bunke med bøker og dermed dårlig samvittighet som tårner seg opp på nattbordet, så høy at jeg ikke på langt nær husker hvilke titler den inneholder. Man akkurat nå, øverst i hierarkiet for dårlig samvittighet, er Carl Frode Tillers roman Flukt. Jeg var Carl Frodes redaktør på Aschehoug før jeg begynte med Samtiden, men den siste romanen hans har jeg faktisk ikke lest. Nå må jeg skjerpe meg.
– Hva ville vært tittelen på boken om ditt liv?
hehe… Hva er det slike klisjéaktige politikerbiografier pleier å ha som undertittel? «Litt av et liv»? Den setningen kan jo leses på i hvert fall to måter.
– Automatisk fraværsmelding eller litt mailsjekking fra stranden?
Denne sommeren skal jeg dyrke absolutt fravær.
– Hva står på bordet hvis du får velge ditt perfekte sommermåltid?
Champagne. Hvitvin. Rødvin. Rosevin. Øl. Drinker. Gjerne en stor salat og noen paier. Og kanskje jeg kunne flytte over det svaiende boktårnet fra nattbordet, og plukke ut en av bøkene og begynne å lese i den.
– Hvem ville du invitert til bords, hvis du ikke kunne velge familie eller kjæreste?
Hvis jeg kunne valgt fullstendig fritt, i fantasien? Fra et helt panteon i tid og rom? De gamle grekerne, Sokrates og gjengen, skulle jeg gjerne ha hengt med. De var jo kjent for sine symposier. Skulle gjerne ha delt en flaske vin med Oscar Wilde også, jeg tror han og jeg ville ha funnet tonen. Fernando Pessoa er en av forfatterne som har betydd aller mest for meg, men ham tror jeg ikke at jeg ville fått så mye ut av. Noen forfattere er best å lese, andre å møte.
– Ditt beste ferieminne?
Minnene er mange. Men tror jeg velger meg sommeren 1990, da jeg dro på interrail for første gang. Jeg var seksten, Berlinmuren hadde akkurat falt, verden åpnet seg, og følelsen av forventning da toget satte seg i bevegelse ut fra Oslo S kan jeg fortsatt gjenfremkalle. At interrail ikke lenge finnes, i hvert fall ikke på samme måte som før, er litt nedslående. Interrail var et glimrende integrerende tiltak for alle som ville gjøre seg kjent med Europa, før man eventuelt bega seg enda lenger ut i verden. Å dele kupé med østtyskere, polakker, tsjekkere og ungarere den sommeren var øyeåpnende.
– Hvem i Bok-Norge vil du helst gi en blomsterbukett?
Det må bli gjengen i Vigmostad & Bjørke! Jeg begynner å jobbe der i høst, men de har tatt meg veldig godt imot allerede. Det er alltid hyggelig å møte nye mennesker med blomster.
– Hvis du fikk være kulturminister for en høst – hva er det første du ville gjort?
Siden jeg er avtroppende tidsskriftredaktør, la meg benytte anledningen til å slå et slag for tidsskriftene. «Jeg elsker Samtiden», skrev nylig kulturministeren i kommentarfeltet mitt på Facebook. Det er hyggelig. Jeg håper kjærligheten kan omsettes i økt støtte til Samtiden og tidsskriftene generelt. Mens det i dag er nokså risikofritt å gi ut for eksempel en diktsamling av gjennomsnittlig kvalitet, er det et gap mellom på den ene siden den profesjonelle innsatsen som nedlegges i arbeidet med en god del norske tidsskrifter, og rikdommen av tekster og perspektiver som kan finnes i dem, og på den andre siden økonomien som skal sikre driften. I dag er ikke tidsskriftene engang garantert innkjøp til bibliotekene. Da glemmer man at de er del av en (litterær) økologi, og som kjent – hvis ett ledd i et økologisk kretsløp svekkes, kan andre ta skade av det. Da jeg for eksempel rekrutterte min første debutant i Aschehoug – Tyra Teodora Tronstad – var det etter å ha lest to dikt av henne i Vinduet.
– Hvilken overskrift håper du å se på BOK365 til høsten?
Hm. Jeg vet ikke. Jo: «Ukrainske og russiske forfattere samarbeider». Jeg hadde ansvaret for et arrangement med ukrainske forfattere under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer tidligere i år. Tanken var å introdusere et norsk publikum for ukrainsk samtidslitteratur, og lytte til forfatternes erfaringer fra krigen. Men da de fikk vite at også russere var invitert til festivalen, takket de nei, og vi måtte avlyse. Slikt er forståelig på et emosjonelt plan på grunn av den forferdelige krigen ukrainerne utsettes for, men det var synd. For jeg opplever at de på sett og vis har overtatt fiendens dehumaniserende logikk: All krig er nasjonalistisk, maler verden i svart-hvitt, og deler mennesker inn i «oss» og «dem». All god litteratur, derimot, er universell, overskrider grenser, og kan ikke tas til inntekt for noe eller noen.
– Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg? Og hva ville du ha svart?
Kanskje «Hva er meningen med livet?»? Men jeg ville ikke ha klart å svare.
