Hun går på Samlaget og Minotenks nye forfatterskole for skrivende med minoritetserfaring, men hva er egentlig en minoritet? Det var spørsmålet som meldte seg da Christina Violeta Thrane Storsve møtte resten av gjengen forrige helg.
– Det var intenst, sier Storsve om den første samlingen på skolen. Hun er én av elleve elever som dette året skal gå på Samlaget og Minotenks forfatterskole. Den siste helgen i januar møttes hun og ti andre skriveskolestudenter på Samlagets kontorer i Oslo.
Eksotifisering
Under den første skrivehelgen på skolen fikk studentene besøk av forfatterne Bjørn Hatterud, Mona Høvring og Camara Lundestad Joof. Storsve syntes det var spesielt interessant å høre Joof snakke om eksotifisering: når minoriteter reduseres til karikerte representanter for sin identitet.
– Hun snakket om at det er viktig at vi ikke eksotiseres, vi skal ikke selge annerledesheten vår, men utforske den sammen med andre minoriteter. Hun sa også hvor viktig det var å ivareta seg selv i skriveprosessen, og tenke over hva man er klar for å dele.
Selv om skolen er opprettet som et tiltak for å få flere ulike stemmer i den litterære offentligheten, betyr ikke det at skriveskolestudentene må skrive om minoritetserfaringen sin, dette understreker Sigmund Løvåsen som er prosjektleder for Forfattarskulen.
– Studentene kan skrive om hva som helst. Det er ikke noe mål for oss å kun få litteratur om å være minoritet, litt av tanken om mangfold i litteraturen er at uansett hvilken bakgrunn og ståsted du har, vil det prege det du skriver uansett hva du skriver om, sier Løvåsen.
Minoritetsbegrepet
Skolen har tre krav. Du må være over 18 år, ennå ikke ha debutert som forfatter og du må ha minoritetserfaring.
– Vi gikk bredt ut i utlysningen, sier Løvåsen. – Alle deler av befolkningen som kan defineres som en minoritet var velkomne til å søke, det være seg nasjonale minoriteter, seksuelle minoriteter, urfolk, flerkulturelle, adopterte, og de med funksjonsnedsettelser.
Skolen fikk over 50 søknader, hvorav elleve kvalifiserte søkere fikk plass.
– At vi alle har minoritetserfaring, fikk meg til å undre meg over hva det egentlig vil si å være en minoritet, sier Storsve etter å ha møtt de andre studentene.
Selv er hun født i Guatemala og ble adoptert av norske foreldre som ettåring i 1979. Hun har dermed erfaringer som mange kan kjenne seg igjen i, men som det er lite av i den norske samtidslitteraturen.
– Da jeg vokste opp var det veldig lite mangfold representert i tv og bøker, men det har blitt bedre de siste ti årene, særlig i Sverige og Danmark, sier hun. – De fleste med adoptivbakgrunn som skriver i Norden er adoptert fra Asia selv om det er mange som adopteres fra andre deler av verden, det er viktig at deres historier også kommer frem.
Flere stemmer
Nå skal det bli bredere representasjon, det er i hvert fall bakgrunnen for samarbeidet mellom Samlaget og Minotenk.
Storsve er audovisuell oversetter og tekster spansk- og engelskspråklig film og tv-programmer. Ved siden av jobben driver hun og en kollega ressurssenteret Adopsjon i endring, der de vil skape et tilbud til utenlandsadopterte. Det var gjennom dette engasjementet at hun fikk nyss om Minotenk og Samlagets skriveskole.
– Ulike erfaringer påvirker hvordan vi opplever den samme verdenen, og skolen vil åpne for flere stemmer. Sammen kan vi skape et fellesskap og utforske minoritetserfaringene våre, sier Storsve.
Selv har hun jobbet med et skriveprosjekt i tjue år, skolen gir henne mulighet til å drøfte teksten med andre og finne ut hva det kan bli. Hun er glad for at Samlaget samarbeider med Minotenk.
– De vet mye om hvordan det er å være en minoritet i Norge. Sammen med Samlaget vil de skape et rom der vi med ulike minoritetserfaringer kan utforske våre egne og andres erfaringer.
Nynorsk
Selv om Storsve har jobbet med tekst i mange år, har hun ikke skrevet på nynorsk siden videregående. Det var ikke et hinder for å søke på den nye skolen.
– Vi må skrive på nynorsk, og det er uvant, men nynorsken har gitt meg mulighet til å se meg selv litt på nytt. I 20 år har jeg skrevet på en personlig historie om hvordan det er å være annerledes, nynorsken gir meg mer frihet og større distanse til det jeg skriver om, og det føles fint. På en annen måte enn før er jeg nødt til å tenke over hvilke ord jeg faktisk vil bruke.
Neste gang klassen skal møtes er i mars, frem til da arbeider de med skriveprosjekter i samarbeid med en etablert forfatter.
– Hva forventer du å få ut av skolen?
– Å bli utfordret, særlig sjangermessig. Vi skal få prøve oss i mange ulike sjangere, og hvem vet, kanskje det bor en barnebok i meg uten at jeg vet det, sier Storsve.
