LØRDAG: Janneken Øverland om Ahmet Altans roman "Som et sverdsår".
”Om hundre år er allting glemt,” sier vi. Når jeg rydder loftet og finner sepiafargede bilder i vakre rammer med fjes jeg ikke kan navnet på, er jeg enig. Men når jeg tømmer en gammel kommode som skal få et nytt hjem, i en ny generasjon, ombestemmer jeg meg. Jeg husker at kommoden, som har ulike innlagte tresorter på lokk og skuffer, er fra 1880-årene, og kommer fra det mormor kalte Saude, innerst i Ryfylke. Den er hel ved, bare holdt sammen av stifter av tre, og kommer til å overleve meg.
For hvor langt tilbake er egentlig hundre år? Mormor lærte meg Margrete Munthe-sangen om prins Olav som kom til Norge på sin fars arm i 1903. Det husket hun godt. Via henne og min svartkledde oldemor laget jeg meg tidlig et bilde av ”for hundre år siden”. Alle senere bøker, av Ibsen og Kielland og alle de andre, beriket og fargela bildet. Minner, gjenstander, bilder, musikk, men ikke minst skjønnlitterære forfattere kan hjelpe oss å se fortiden, men hva kan vi bruke den til?
Ottomansk kvartett
Disse, mine vestlandske og erkenorske hundreårstanker, dukket ironisk nok opp fordi jeg nylig gjenleste en intens roman, fra en helt annen kultur, fra et helt annet land. Men den foregår for hundre år siden. Og den lager et ekko mellom den gang og nå.
På norsk kom den i 2004 i Alf Storruds oversettelse med tittelen Som et sverdsår. Den tyrkiske originalen, Kılıç Yarası Gibi, kom i 1998. Forfatteren er Ahmet Altan. Boka er den første i Ahmet Altans ”Ottomanske kvartett”. Takket være den offensive italienske forleggeren Sandro Ferri – Elena Ferrantes forlegger – vil hele kvartetten nå bli spredd til et stort internasjonalt publikum. Han har kjøpt rettigheter til de engelske og italienske utgavene. Hvis de skulle bli oversatt til norsk kan andre og tredje bok komme til å hete Kjærlighet i opprørets tid og Å dø er enklere enn å elske. Forhåpentligvis kommer også en fjerde, ennå ikke ferdig bok, som etter sigende vil berøre slaget om Gallipoli og det armenske folkemordet, to svært brennbare historiske hendelser.
Ahmet Altan selv sitter fengslet med en livstidsdom, uten ankerett, i Silivrifengselet i Istanbul, dømt for å ha støttet 2016-kuppet mot Tayyip Erdogan. Sandro Ferri har utgitt Ahmet Altans skarpe og polemiske forsvarsskrift i bokform på italiensk.
Fakta og fiksjon
Som et sverdsår er en bredt anlagt, prisbelønnet roman som har hentet inspirasjon fra hans bestefars liv. Boka rommer en sammensatt familiehistorie, følger flere generasjoner og er fortalt på livlig og innlevende vis. Kjærlighet og begjær, giftermål og utroskap, sjalusi, politisk maktkamp og rivalisering utgjør noen av omdreiningspunktene. Den viser det dekadente livet de angstbiterske makthavere fører i et korrupt, nederlagsdømt samfunn. Byen Istanbul – ”lykksalighetens sted” som araberne døpte byen – er fargerikt og farerikt portrettert. I mangt kan bybildet måle seg med landsmannen Orhan Pamuks. Boka er utgitt i flere land og trykket i minst hundre utgaver.
Selv bedyrer Ahmet Altan at han er forfatter og ikke historiker. Men i denne romanen veves det historiske tett sammen med det fiktive. Her skildres – innenfor romanformatet – starten på en av regionens viktigste historiske endringer, overgangen fra det fem hundreår lange ottomanske herredømmet til den dramatiske oppsplittelsen i tiåret etter, som i 1923 gjorde Tyrkia til en republikk. I boka beskrives de første angrepene mot det korrupte sultan-, sjeik- og pasjastyrte samfunnet, blant annet starten på det tidlige såkalte Ungtyrker-opprøret, i nord-regionene, Bulgaria og Thessaloniki. På et tidspunkt under lesningen sjekket jeg, og fant ut at et sabotert skip i den nord-greske havnen i april 1903 var fakta, ikke fiksjon, men effektfullt innplassert i handlingen, med noen av bokas personer som tilskuere.
Hjemsøkes av de døde
Likevel er romanen er ikke en rett-fram, fiksjonalisert skildring fra disse historisk viktige årene. Den rommer også en interessant perspektivforskyvning. I en beskjeden, men skarpt innskåret rammefortelling reflekterer Osman, en av storfamiliens etterkommere, et oldebarn, i vår tid, over hva som egentlig skjedde i de dramatiske årene. Også han sitter i Istanbul, men til forskjell fra sine bedrestilte aner, i et forfallent hus, fylt til randen av slektas gamle og for lengst glemte gjenstander, et hus fylt av støv, hermetikkbokser og kravlende maur. Og med få illusjoner.
Med et grep som hentet fra en type litterær magisk realisme lar forfatteren Osman stadig hjemsøkes av romanens fortidsaktører. De er døde, de har nesten gjennomsiktige legemer, men er likevel i stand til å fortelle ham hver sin engasjerte historie, sett fra hvert sitt ståsted, i munnen på hverandre, hevngjerrige, selvrettferdige og belærende. Og ikke uventet svært ulikt: ”Det én person hadde sagt, var alltid forskjellig fra hva andre kunne fortelle.(…) Denne byens historie, sannheten om huset og dette værelset med alle sine gjenstander, varierte etter hvem som fortalte.”
Uhygge under svovelgule skyer
Det de døde forteller Osman starter alltid i et tilsynelatende romantisk tonefall ”den besynderlige dagen da sjeiken giftet seg”. Men de svovelgule skyene over byen samme dag varsler uhyggen som vil legge seg over det umake brudeparet: Sjeik Yusuf Efendi, glødende av begjær etter sin unge, vakre hustru, og Mephare Hanim, tolldirektørens sytten år gamle, yppige datter. Hun vil heller fortsette den tradisjonelle bryllupsfesten i kvinnerommet med de heftig dervisjdansende, enn med den eldre sjeiken i svart kappe og sort sylindrisk turban, som liknet ”en statue av ibenholt der han satt urørlig på et blodrødt teppe.”
Mephare Hanims første ekteskap varer svært kort, mens hennes neste, med Hüsein Hikmet Bey, sønnen til en pasja, fyller mange av romanens sider. Mellom disse to bølger begjær, trekant-erotikk og oppturer, og siden sjalusi og nedturer. Legesønnen Hikmet er en moderne mann, han har delvis vokst opp i Paris, hos sin fraskilte mor, og føler seg dradd mot det overskridende og opprørske, ikke bare på erotikkens, men etter hvert også på det politiske området. Den første ektemannens intense kvinnehat og den andres store toleranse settes opp mot hverandre, og mot noen av de egenrådige kvinnefigurenes jeg-styrke. Ahmet Altans dype interesse for, og litterære forelskelse i sterke kvinner og ”kvinnelighet” viser seg i romanen, med bilder av det nærmeste man kommer feminister i den ottomanske perioden.
Levende og lidende
I sin aller nyeste bok, sakboka Eg får aldri sjå verda igjen, smuglet ut fra fengselet i Istanbul, sier forfatteren direkte at for ham er skildringen av menneskenes følelser i romaner det viktigste, og at han setter 1800-tallsforfattere som Balzac og Tolstoj høyt. Disse forfatterne løfter fram romanenes personer, og formidler tankestoffet i romanene gjennom dem: ”Anna Karenina (kjem) føre Tolstoj, madame Bovary føre Flaubert.” heter det i boka, oversatt av Gunvald Ims. Som et sverdsår kan leses i forlengelsen av disse tankene. Det er bildet av de kjempende, levende og lidende menn og kvinner som sitter igjen i leseren fra det berusende og blodige lerretet boka holder opp.
Men til slutt er det Osmans desillusjonerte nåtidsblikk som etablerer bokas viktig perspektiv. På bokas siste side konfronteres lettelse og begeistring over det gamle regimets fall, med vår tids beske viten om hvordan det gikk videre, i landet. Hundreårsavstanden blir farlig krympet. Parallellene til dagens krampaktige styre og en ny leder med sultan- og diktator-trekk blir åpenbare.
Det er skremmende lett å høre ekkoet mellom Ahmet Altans opposisjonelle, regimekritiske stemme – slik den høres ut i den nyeste boka, og fra en høyst virkelig tyrkisk rettssal – og det forfatteren i en tjue år gammel roman, om en hundre år gammel hendelse, lot den fiktive Osman tenke:
”Han tenkte på hvordan dette folket som gledet seg over at undertrykkelsens tid var forbi (…) ikke ante at undertrykkelsen aldri kom til å ta slutt, at straks et tyranni gikk under, ville et nytt oppstå, og at kun despoti og undertrykkelse kunne gro i denne jorden.”
JANNEKEN ØVERLAND
