En god nok roman, men Ida Hegazi Høyer må også holdes opp mot sitt eget skyhøye nivå.
Ida Hegazi Høyer har et av de mest forbløffende, nye forfatterskapene i Norge. «Nytt» fordi hun debuterte først i 2012, men har siden da gitt ut seks bøker som alle har imponert meg på hver sine vis og hun mottok EUs litteraturpris i 2015.
I fjor kom ENE:skissen og i år kom ENE:barnet. De kan leses uavhengig av hverandre, men det er en del forbindelseslinjer. Det er tydelig at dette er to bøker forfatteren vil skal henge
Ida Hegazi Høyer:
ENE:barnet
Tiden
192 sider
sammen og eventuelt bygges videre på. Hva ENE er, annet enn «alene», tør jeg ikke spekulere i, men alle de hun setter følgelyset på, har en iherdig ensomhet ved seg. Noe eller noen har forlatt dem.
Nedbrytingen 2018-2019
Fjorårets bok dreide rundt den menneskelige nedbrytning, fysisk og mentalt, i et bokollektiv og tematikken fortsetter i årets roman med litt færre personer involvert. En annen person var gravid i fjorårets bok enn den som har fått barn nå, forfatteren A er blitt forfatteren B, men interessen for kampsport og ødeleggelse er tatt med videre. Likeledes nedbrytingen.
Etter å ha født en gutt, er B ute av stand til å arbeide, til å ta verden inn over seg, til å gi seg hen til livsendingen, til å opprettholde rasjonalitet på noen felter. Hun hamstrer, etter myndighetens råd, for en unntakssituasjon, men er uvillig til å la kommunens helsefolk komme på hjemmebesøk, som de gjør til nyfødtes familier. B går ned til grunnen i seg sjøl og begynner å ta omverden inn over seg. Ved siden av har hun den temmelig vellykkede, erfarne nabomammaen Marianne med hennes bestemtheter og overvåkning av Bs elskere. B misliker invitasjonen til et kvinnelig fellesskap i form av både trillegrupper og kvinnelig deling av hemmeligheter og hun skal erfare at en middagsinvitasjon trekkes tilbake når en av elskerne, seileren, ikke er der lenger. B har ikke så mange refleksjoner rundt dette i boka, men det er velkjent problematikk: Det er to som gjelder når man har små barn. Det er to som er familie, som er verd å invitere.
Gutten til B blir ni måneder, men har ikke fått navn ennå. B føler ikke at hun er på frekvensen de andre er på, den som forventes.
Ett pust inn i babybølgebøkene
Tematikken med forventninger til både egenutvikling, partner og tilværelsen som kolliderer med en virkelighet av smokkekoking, nattevåk og manglende voksentid som kjennetegner mange bøker i år. Babybølgen i skjønnlitteraturen. Den er blitt forsøkt stilt ut som noe negativt, men som med alle bølger: Hver bok må bære den litt bedre enn den forrige inn i evigheten.
Innimellom er det helsvart i den flotte sjatteringen Ida Hegazi Høyer kan skape, de plutselige kastene av fortvilelse som tar en avgårde:
…Arbeidet, alt som venta i den fiktive verdenen, det som lå der som et potent stykke jord, men det eneste hun så, det eneste hun kunne se for seg, var barnet. Som et intektbitt gikk det opp for henne, det plutselig stinget av hurtiginjiserende gift. Hun kom aldri til å slippe fri fra dette primitive rammeverket. Barnet eksisterte. Hun måtte holde ham, holde av ham og holde på med ham, kanskje for alltid.
Ligner for mye på de andre
Jeg ser få tegn til at Høyer ønsker å la språket gå i oppløsning parallelt med B, en ikke helt ukjent litterær teknikk. Tvert om, en av de flotteste passasjene, som gir håp om en viss kjærlighet, kommer mot slutten av romanen. Scenen er tett, mangesidig og oppfinnsom og det trenger både B og leseren når morskapet virker så trøstesløst.
Ida Hegazi Høyer holder høyere kvalitet enn mange, men dette er ikke den mest vellykkede boka hennes. I et forfatterskap der både personer, deres forehavender og skrivemåtene er nokså uforlignelige, ligner ENE:barnet for mye på de andre foreldreerfaringene: Det skorter på det magiske, litterære løftet av det tilforlatelige, vanlige. Det som treffer de fleste av oss i noen år av livet.
VIDAR KVALSHAUG
