Holt om Wilhelmsen: Tolv, jaffal!

ÅRETS FESTIVALFORFATTER PÅ KRIMFESTIVALEN: Anne Holt (foto: Anna-Lena Ahlström)

Anne Holt synes det er en stor glede og ære å være årets festivalforfatter. Men det innebærer også stor skrekk. For som festivalforfatter må hun på festival. Fysisk.

Pandemien har vært en tid der min livsform ble normaltilstand for alle: Den isolerte tilværelsen. Jeg har nok derfor hatt et slags lønnlig håp om at det hele måtte foregå digitalt. Men jeg skal prøve!

Og kanskje er hun i bedre selskap enn normalt under årets festival. For etter fjorårets heldigitale festival skal vi nå alle komme krypende ut av hulene våre og igjen samles fysisk i Akersgata. Det kan bli mye for noen hver. Men nå er vi i alle fall mange i samme båt.

Og kanskje kan Anne Holt hente inspirasjon hos en av sine egne. For selv Hanne Wilhelmsen har våget seg ut. Riktignok mest på nattestid og med munnbind av det sikreste slag. Men etter en fem år lang pause kom altså boken vi ikke trodde skulle komme. Det skal vi komme tilbake til. Først må vi skru tiden tilbake.

Lesing overalt og alltid

Det var ikke forfatter hun skulle bli. Som lite barn drømte Anne Holt om å bli linedanser på sirkus. Som større barn ville hun bli veterinær. Det første mener hun verden skal være glad ikke skjedde, det siste har hun fremdeles ikke slått fra seg.

Men det var jurist hun ble, utdannet ved universitetet i Bergen, og hun arbeidet etter hvert som politifullmektig, advokat og journalist. Likevel var det var noe annet der, et frø som kanskje ble sådd allerede i oppveksten. For hjemme hos familien Holt var Anne omringet av litteratur.

– Både mine foreldre og besteforeldre var storkonsumenter av skjønnlitteratur og annet lesestoff. Det var lesing overalt og alltid. Jeg var en så ivrig besøkende på skolebiblioteket at jeg fikk egen nøkkel. Folk pleier å si at unger er kresne, men det er jo helt feil. Jeg leste alt. Absolutt alt.

Faren hennes elsket Tove Jansson og Elsa Beskow, og da Anne var liten og ble lest for, ble Mummi-universet og Putte i Blåbærskogen lest i fillebiter. Så, i februar 1972, da Anne var litt over tretten år, kom moren med første bind i serien som for alvor skulle trekke Anne Holt inn i bøkenes verden.

– Den store aha-opplevelsen ble Wilhelm Mobergs storslåtte serie om Karl Oskar og Kristinas liv som utvandrere til USA og nybyggere der. Opplevelsen av det storslåtte, bevegende eposet fikk meg til å se med nye øyne på den svære boksamlingen vi hadde. Alt dette kunne jeg nå lese. Voksenbøker!

Sa du Anne Holt?

Og ett eller annet sted på veien, med hodet ned i voksenbøkene, må det ha vokst frem et ønske om å selv skape historiene. For selv om hun ikke husker nøyaktig hvordan det var da hun startet på sitt første bokmanus, husker hun godt sitt første møte med forlagsbransjen på begynnelsen av 90-tallet.

– Jeg var allerede litt kjent på den tiden, for jeg hadde jobbet i Dagsrevyen da NRK var alene i eteren. Litt pinlig berørt hadde jeg ringt Cappelen og sagt at jeg gjerne ville ha en vurdering av et krim-manus. Svaret var en tanke avmålt og tørt. Så gikk det to timer. Redaktøren ringte opp igjen og spurte om navnet mitt enda en gang. Jeg kunne deretter bare komme og levere samme dag.

Imponerende forfatterskap

Det hun leverte, må ha imponert forlagshuset i Mariboes gate, for i 1993 forfatterdebuterte Anne Holt med boka Blind gudinne. Den introduserte verden for politibetjenten Hanne Wilhelmsen, og ble en formidabel suksess. Den ble også startskuddet for det som skulle bli et av de mest suksessrike og populære forfatterskapene innen norsk krimlitteratur.

Siden debuten i 1993 har Anne Holt solgt nærmere ti millioner bøker på verdensbasis. Hun har skrevet barnebøker, kjærlighetsroman, fotballbok og et tjuetalls kriminalromaner, både alene og sammen med andre. Hun har mottatt Rivertonprisen og Bokhandlerprisen, og har, som én av bare tre skandinaver i historien, vært nominert til den prestisjetunge amerikanske The Edgar Award. Flere av bøkene hennes har også blitt filmatisert, sist i den svenske tv-serien Modus, basert på Pengemannen, en av bøkene i serien om Inger Johanne Vik.

Nytt sted

Nå nærmer Anne Holt seg 30 års-jubileum som forfatter, og har dermed også hatt mange år på å finne ut hva som funker best for henne i arbeidet med ny bok. Tidligere har hun opplevd å reise vekk for å skrive, for så ikke å få noe som helst gjort. Hun aner rett og slett ikke om hun kan skrive et sted, før hun har forsøkt, forteller hun. Og fremover skal et nytt sted testes ut.

– Jeg skriver best i Larvik, i konas og mitt hus der. Det er min fars barndomshjem, og min egen historie er så nær der. Og så er det fredelig. Inntil 2021 var Oslo-boligen vår en enebolig med hage, der jeg hadde egen skrivestue. Det var et fantastisk sted å jobbe. Nå har vi flyttet til sentrum, og for første gang på over tjue år sitter jeg hjemme og skriver.

Uten småbarn, og med en ektefelle i samme bransje og derfor stor forståelse for hva jeg driver med, ser også det ut til å kunne gå bra.

Som et komplisert strikketøy

En del av rutinene er også arbeidet med forlaget. Og Holt sammenligner jobben sin med en aktivitet nesten like populær i de norske hjem som å lese krimlitteratur.

– Å skrive en krim er litt som å strikke en genser med komplisert mønster. Om noe blir feil langt nede på bolen, må alt rekkes opp igjen.

Derfor foretrekker Anne en grundig kontroll og redigering underveis, ved at redaktøren får femti sider i slengen gjennom hele våren. Da de startet samarbeidet, var det en ny måte å jobbe på for redaktøren. For Anne var det viktig å gjøre det sånn. Nå er det hennes tur til å prøve noe nytt.

– Vanligvis jobber jeg om høsten med plot- og karakterutvikling, samt research. Januar til juli skriver jeg. Nå har jeg tatt meg et år fri fra bokhøsten, ikke minst i et forsøk på å snu det årshjulet litt. Det er mer ideelt, både for meg og forlaget, om jeg kan bli ferdig tidlig på våren. Om det går, aner jeg ikke. Heldigvis har jeg en snill og offervillig redaktør, som ikke protesterer på å jobbe litt i sommerferien.

Men uansett, vår eller høst, før ordene i det hele tatt tar form ved tastaturet, har historien allerede vært lenge med Anne, som inspireres av alt hun leser, ser og hører. Når en ny idé dukker opp, tenker hun på den. Lenge. Så videreutvikler hun. Så snakker hun med sine nærmeste fortrolige om den. Om den holder etter alt det, utvikler hun videre. Men det er én ting som alltid må være på plass for at historien skal være interessant for Anne Holt å jobbe med:

– Den må rett og slett handle om noe jeg syns er morsomt eller viktig. Helst begge deler.

Fra 3 til 10

Det har vært flere hovedpersoner i Holts bøker opp gjennom årene, både tidligere nevnte Inger Johanne Vik og de senere års bøkers gjennomgangsfigur; tidligere håndballstjerne og kjendisadvokat Selma Falck.

Men det startet med Hanne Wilhelmsen. Og planen for serien om henne var opprinnelig 3 bøker. Det var ikke engang meningen at hun skulle ha en hovedrolle, i det som begynte som kollektivromaner. Men leserne ville det annerledes.

– Hun var den folk ble mest fascinert av. Rett og slett. Jeg var selv mest opptatt av Billy T, som er blant mine egne favoritter av alle jeg har skapt. Han ble litt fortrengt, stakkar, av all oppmerksomheten rundt Hanne.

Forfatteren selv ble heldigvis ikke satt ut av oppmerksomheten rundt Hanne, og etter noen år høynet hun like godt antallet bøker hun så for seg i serien, fra tre til ti. Og sånn ble det.

Da den tiende boken kom i 2016, ble Hanne Wilhelmsen pensjonert, og Selma Falck fikk overta scenen.

Ikke ferdig med dama

Men så skjer det altså, i 2021. Og nå er vi tilbake der dette intervjuet startet, med boken vi ikke trodde skulle komme. Boken som likevel kom, fem år etter at siste punktum tilsynelatende var satt for den populære politibetjenten Hanne Wilhelmsen. Den ellevte boken med henne i hovedrollen, treffende nok med tittelen Det ellevte manus.

At det skjedde, kan tilskrives en viss pandemi, og en kommentar fra kona, Tine Kjær, forteller Anne Holt.

– Det var den første lockdownen. Kona sa en kveld: «Denne tilværelsen hadde Hanne Wilhelmsen elsket.» Den setningen gikk rundt i hodet mitt noen uker. Og så innså jeg at jeg ikke var ferdig med dama likevel.

Og jammen var det flere enn forfatteren selv som ikke var ferdig med Hanne Wilhelmsen. Da boken kom i salg høsten 2021, øste leserne ut sin begeistring. Det ble skrevet innlegg på innlegg i sosiale medier om det gledelige gjensynet med Wilhelmsen. Og anmelderne fulgte etter. VGs anmelder kastet en sekser på terningen, og i flere av landets aviser ble det konstatert at Holt hadde levert en av sine beste krimromaner noensinne.

Lettelse og latter

Sånne tilbakemeldinger berører selv en etablert og prisbelønt forfatter med langt over tjue utgivelser på merittlisten.

– Jeg ble ekstremt lettet. Det er vel det man først og fremst føler når man har holdt på så lenge som meg: Lettelse. Og så ble jeg glad, selvsagt. Det er morsomt at dette endelig skjer også i Norge. Jeg har fått liknende mottakelser hele veien i andre land, men det er selvsagt enda morsommere å få godord her hjemme, sier Holt og bekrefter at hun har kost seg like mye med arbeidet med ny bok om Hanne Wilhelmsen som leserne har gjort med resultatet.

– Jeg elsket det. Hun har virkelig blitt en sann antihelt, og antihelter er vanskelige å få til. Jeg føler vel at jeg har fått til Hanne Wilhelmsen. I Det ellevte manus våget jeg å slippe løs litt mer humor også. Det ga mersmak, særlig fordi jeg får så mye fine tilbakemeldinger på at leserne har syntes humoren fungerte. Jeg liker faktisk best av alt å le. Jeg ler mye.

Ingen har lest

Kanskje får vi høre latteren under Krimfestivalen. Kanskje får vi der også lokket ut av henne hva som er planene for den neste boken om Hanne Wilhelmsen. For allerede nå lover hun at det kommer mer. Tre ble til ti og ti ble til elleve. Og elleve blir til …

– Tolv, jaffal. Og så kanskje 13. Eller femten? Vi får se. Den neste boken er i god gang, men skal altså få vente til neste år. Foreløpig har ingen fått lese det jeg har, men jeg har likevel en god følelse.

En ting røper hun likevel om det som blir den tolvte boka om en av norsk krimlitteraturs mest populære karakterer. I Det ellevte manus dukker et nytt bekjentskap opp i form av den unge forlagsredaktøren Ebba Braut, en karakter Holt forteller at bare dukket opp, på et vis. Og det kommer hun til å gjøre igjen. – Hun er en ny litt Billy T-aktig figur, egentlig. Jeg digger henne så veldig at hun også har en svært viktig rolle i neste bok. ■

 

(Intervjuet er også publisert i Krimfestivalens Krimmagasinet)

 

 

 

16 Delinger