ANMELDT: Som underholdningsroman svikter dette verket på flere punkt. Men med genuin interesse for gresk etterkrigshistorie er boken likevel fin sommerlektyre å ta med seg – særlig hvis man skal til Kreta eller også Pireus.
Reiselivsjournalisten Victoria Hislop sjarmerte millioner av lesere over hele verden da hun i 2006 debuterte med romanen Øya, der hun skildrer hvordan leprasmittede ble forvist til en egen koloni på øya Spinalonga utenfor Kreta. I denne oppfølgeren får leseren gjense noen av hovedpersonene og deres familie, og følge dem i dramaet som starter den dagen en kur er funnet og alle de isolerte kan leve fritt igjen.
Blod, svette og tårer
Victoria Hislop:
August
Vigmostad & Bjørke
313 sider
Oversatt av Lene Stokseth
25. august 1957 kunne en liten armada av båter dra til øya og hente sine kjære hjem til fastlandet. Akkurat som i forrige roman skjer det noe grusomt en kveld da det egentlig skulle være bare fest, glede og feiring. Hovedpersonen i forrige bok, Maria, er ikke direkte involvert i noen av de voldsomme hendelsene som nå følger. Men søskensjalusien, den gamle familiefeiden og lidenskapen til hennes ungdomskjæreste blusser opp og skaper nye arnesteder for drama.
Boken vil nok kunne skuffe flere forventningsfulle Øya-lesere enn denne. Der dannet de historiske hendelsene et interessant og effektivt bakteppe til et sterkt persongalleri og troverdig menneskelig drama. Her virker forfatteren å ha samlet godbiter fra all sin nitide og utvilsomt spennende research i en stor gryte – og så bare tilsatt en håndfull blod, svette og tårer i form av tilfeldig drama og usammenhengende tablåer.
Som i et dukketeater
Håndverksmessig er boken preget av at forfatteren har valgt tell foran show, som vanligvis er tilrådelig innen sjangeren historisk underholdning. Klassekamp, religion, storpolitikk, og nasjonal tidsånd spilles sterkt komprimert ut. Personer popper opp og forsvinner brått av fortellingen igjen, som i et dukketeater. De aller fleste mangler indre psykologisk logikk, de er omskiftelige og lite forankrede i både tanker og handlinger.
Særlig savnes nyanser og mer dybde når vi endelig møter Maria igjen. I hennes stadige fravær er det heldigvis en pensjonatvertinne som luner leserhjertene litt i denne ellers ganske fragmenterte og faktapunkterte fortellingen. Førsteelskeren Manolis er selvsagt nesten to meter høy, atletisk, gudevakker og attpåtil en virtuos på lyre. Ellers er hans rival også “utrolig kjekk, med markerte kinnbein, lange øye vipper og ufattelig mørke øyne.”
Begge blir representanter for oppbyggingen av nye næringer, særlig skipsfart og verft i Pireus, på 50- og 60-tallet.
Gresk æresborger
Språket er generelt ganske matt, denne leser har ikke originalen og kan ikke bedømme jobben oversetteren har gjort. Men det er rart at ingen redaktør har ryddet mer i gjentagelser og underligheter. For eksempel skildres en tradisjonell gresk-ortodoks dåpsseremoni, der barnets hår blir klippet og hodet oljet. På neste side stimler folk sammen utenfor kirken og beundrer spedbarnets lovende hårkvalitet: “Ja, se, hun har krøller allerede!”
Selv om underholdningsverdien ikke er like stor som i romanen Øya, er det likevel svært forståelig at den greske presidenten etter denne utgivelsen gjorde Hislop til æresborger. Hun har gjennom både bøkene sine og annen kunstnerisk aktivitet fremmet moderne gresk historie og kultur, også ut over den som omhandler leprakolonien Spinalonga.
MAY GRETHE LERUM
