Historier som holder vann

David er en ung far som kjemper for livet i år 2041. Han og den lille datteren er på strupetørr flukt fra et Sør-Europa som er blitt til ørken.  Hvor kona Anna og den lille sønnen er blitt av, vet de ikke.

Signe er en godt voksen norsk kvinne, som i år 2017 seiler til hjembygda mellom fjord og bre. Der hun bestemmer seg for å kjempe en siste kamp, for både sin egen del og planetens fremtidshåp.

En medrivende malstrøm

Tre bøker skal etter planen følge opp den internasjonale bestselgeren Bienes historie, og denne gangen fokuserer Maja Lunde på temaet vann. De to skjebnefortellingene om David og Signe er bunnsolide. På sitt beste skaper forfatteren et dypt sug i teksten, en medrivende malstrøm. Men nervepirrende er det for en leser, Lunde setter sin kurs farlig nær Klisjéskjæret og den beryktede Politisk Korrekt-odden, der så mange fortellinger forliser. Heldigvis klarer hun faktisk å formidle dypet som gjemmer seg bak det banale i blå is, blått vann, blå himmel – og den oppgitthet og melankoli som ligger i det engelske begrepet «the blues».

Maja Lunde:
Blå

roman
Aschehoug
370 sider

Trett heltinne søker havn

Signe er forfatter, miljøaktivist, journalist og en ensom seiler når hun vender tilbake til barndommens rike. Hun elsker ikke mange mennesker, men forholder seg til den krympende breen som om den var et stort, såret dyr. Folk med motorsager skjærer is som skal selges dyrt og transporteres over halve kloden for å kjøle sjeikers drinker. For Signe er denne voldtekten av miljøet ekstra vond, fordi hennes egen ungdomskjærlighet Magnus er blant maktfolkene som tjener penger på misbruk av naturens ressurser.  Derfor har hun lenge elsket bare vannet og naturen. Hun kjenner en personlig smerte ved plastforurensningen i havet, isen som ikke lenger fryser til, både i polare hav og lokale vestlandsbreer. Den aldrende kvinnens strev med å sortere minnene sine, hvordan hun velger på nytt hva som er viktig i livet, er gripende og innsiktsfullt skildret. Heldigvis brytes alt føleriet tidvis med glimt av tørr ironi og vestlandsk, fandenivoldsk humor.

Skjebnemøter

Signes skjebne knyttes selvsagt til den andre hovedperson og forteller, spanske David. Han er 25 år og kjenner selv på barnets hjelpeløshet, men når kona er borte må han alene ta ansvar for sin lille datter. De siste biene er forsvunnet fra kontinentet, nå er det lange køer for en bit av ynkelige frukt- og grønnsaksrasjoner i det sørlige Europa. Den unge mannen er muligens tildelt litt for lettvinte sosio-språklige markører. Han snakker om å ha svelga, om såpa, og han tenker ofte i avhugde setninger uten subjekt. Intensjonen er nok å gi fortellerstemmen en slags røff ungdommelighet, og grepet fungerer, men kunne kanskje vært noe mer avdempet. Det samme gjelder skildringene av selve dystopien og flyktningenes lidelser. Menneskene er magre, slanking er noe folk på Davids unge alder bare har hørt rykter om. Havene har steget, tørken rammer et Europa i oppløsning, der statene kjemper mot drikkevannsmangelen ved å panikkbygge avsaltingsanlegg som ikke fungerer.  Hundretusener av mennesker, særlig eldre og barn, har mistet livet de siste åra på grunn av hete og vannmangel. Borgerkriger bryter ut. I Spania vil folk ved Ebro-elven ha drikkevannet for seg selv, samtidig som hele Europa kritiserer de nye supermaktene: «vann-rikene» i nord.

Skriver seg varm

I den første delen av boka virker teksten noe støl og distansert. Det tar litt tid før forfatteren skriver seg varm, og personene blir mer enn flate arketyper og plakatbærere. Men når fortellingen og språket først tiner, kan det lignes med bokens hovedtema, vann: Her sildrer vakre skildringer av forholdet mellom far og datter. Som mange små bekker av alle menneskelige følelser danner de til sammen en mektig flom av kjærlighet. Når Signe kjemper mot havkreftene, raser hennes egne stormer like trassige og umedgjørlige som været. Hun kjemper en kamp mange kaller fånyttes, hun satser livet sitt for å bli en hørbar stemme i koret av enkeltmennesker som taler miljøets og planetens sak. Forfatteren har solide kunnskaper, og klarer å skrive detaljert og praktisk om så vel truede biotoper som seilerkunst. Dermed får de mer poetiske og mer sentimentale sekvensene solid ankerfeste i tunge fakta.

Nær litterært forlis

Det er riktignok med et lite nødskrik Lunde skjærer klar og unngår et melodramatisk litterært havari. Denne leser holder pusten av flere grunner når tapre Signe gjenopplever barndommens kastevinder mellom faren hun elsket og den distanserte moren, samtidig som hun kjemper for sitt eget liv og båten Blå i en overraskende og heftig storm: «Men jeg har klart det, seilene er revet, båt og drivanker jobber sammen, jeg sitter her, jeg har klart det, jeg trenger ingen nødhavn, for jeg er min egen, og båten er også min, hun ga den til meg da jeg fylte 18, den var hennes utstrakte hender, og jeg tok imot, klarte ikke la være, og hun forventet noe tilbake, jeg visste jo det, hun forventet mye tilbake, et helt liv, men det ga jeg henne aldri.»  Også i selve slutten på boken gynger det faretruende søtladent mot en hollywoodsk happy ending – men den solid konstruerte roman-skuta bærer helt i havn.

Imponerende godt konstruert

Totalt sett preges boken av et utsøkt samspill mellom de to fortellerstemmene Signe og David, og deres historier. Språket er bevisst og variert. Det understøtter og speiler fortellingens stadige temposkiftninger og kontraster, når forfatteren musikalsk veksler mellom korthugde setninger og lange, kommarike perioder. Boken er kløktig konstruert for å tilfredsstille et svært bredt publikum, fra elskere av ren romantisk/emosjonell underholdning til faglig oppleste folk på begge sider av debatten om menneskeskapte klimaendringer. Når Lunde faktisk greier denne nesten umulige forfattertekniske balansegangen, er det et solid bevis på ekte fortellertalent. Det er all grunn til å stille på kaia med norske flagg og vinke oppfølgeren etter Bienes historie en minst like god tur ut i hele verden.

MAY GRETHE LERUM

(Foto: Oda Berby / Aschehoug)