Himmelsk slåttekar

Vidunderlig roman om Edvard Hoems oldefar og hans samtid.

Da denne anmelder var veldig ung leste han Vilhelm Mobergs storslagne og bindsterke utvandrerepos, og har siden vært merket av det. Aldri senere har jeg vært borti skildringer av nybyggere i den nye verden som har vært i nærheten av det. Før nå.

For Edvard Hoems fortelling om utvandrerne fra Romsdal i 1880-årene i denne boken er helt der oppe. Selv om utvandrerhistorien bare er en liten del av Hoems diktverk om oldefaren Knut Hansen Nesje og hans samtid. Med sparsomme kilder, men likevel en del navn og datoer å forholde seg til skrider Hoem til sitt verk: «Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi,» skriver han.

Og heldigvis er kildene spinkle, for da blir det stor dikting av dem. Om slåttekaren Nesje og hans piperøykende hustru Serianna. Om godseierbrødrene Gørvell, om livet på Nordvestlandet i siste halvdel av 1800-tallet. Om gårdsdrift, gryende industri og brytningstid. Om gudsfrykt og nestekjærlighet. Av dette stiger fantastiske personer frem. Som de overnevnte. Og kanskje aller mest som bokens andre hovedperson Gjertine, Seriannas lillesøster, som opponerer mot presten og må stå langt bak under konfirmasjonen.


Edvard Hoem:
Slåttekar i himmelen

Skjønnlitteratur
Oktober
352 sider

For en vidunderlig karakter! En ung, sanselig kvinne med ufattelig mye kjærlighet i seg. Med tro, men likevel tvil. Med så stor tiltrekningskraft at vi aner gnistene som tennes også hos sindige Nesje når han er i nærheten av henne.

 

Den store reisen

Gjertine er dypt religiøs, men er ikke helt sikker på om presten og de andre rettroende har rett i sin tolkning av Guds kjærlighet. Hun har vilje og evne til oppofrelse. Og hun kan noe andre ikke kan. Noe som gir henne en magisk aura: Hun kan stemme blod!

Men er det hekseri eller religiøse krefter som opptrer når Gjertine ved å si de riktige ordene faktisk stanser blod? Tja, si det … Sikkert er det imidlertid at Gjertine tar makten også over skjørtejegeren Ole salmaker, og tvinger ham til å være avholdende i to år før hun gifter seg med ham. Og vel gift presser hun ham til å bryte opp og utvandre til Amerika …

Stakkars Ole salmaker. Han er besatt av Gjertine, og sier til slutt ja til den store reisen. Vel i havn i Sør-Dakota blir han en bilde på den gamle tidens sammenbrudd. Arbeidet han er så stolt av og så dyktig i, blir raskt priset ut av industrialisert masseproduksjon. Seletøy og saler kommer på samlebånd i USA, og Oles priser kan aldri komme så lavt om hos kjøpmannen i byen Webster.

Slitet i den nye verden er svært troverdig beskrevet. Det viser seg at det ikke bare er å forsyne seg i landet av melk og honning. Det er beinhardt slit fra første dag. Slit for å få tak over hodet før vinterstormene setter inn. For å skaffe penger til utstyr, korn og poteter. Og så er det lengselen hjem til fjord og fjell fra en endeløs prærie veldig langt fra sjøen de alle kjenner og er vant med hjemme.

Men selv om vi forelsker oss i Gjertine og følger henne over havet og langt inn i det nye landet, er det slåttekaren Nesje som er hovedpersonen i Hoems verk. Og denne praktfulle mannen er virkelig diktet ut av regnet som falt på markene og menneskene, i hans tid og i vår …

 

Gørvells Carson
Nesje bruker, som millioner av husmenn og leilendinger gjennom historien, livet sitt til å jobbe for andre. Med et ørlite håp om selv å komme ovenpå og få en smule avkastning på sitt eget lille jordstykke. Men hovedgeskjeften er i systemet til storbonden. Som Carson i Downton Abbey har Nesje en yrkesstolthet som gjør at han vier livet sitt til godseieren. Nesje er førsteslåer hos Gørvell, og stoltheten han føler ved det gjør at han fortrenger alt annet. Som at maskinelt jordbruk snart vil gjøre jobben hans overflødig. Som at han gir sine beste år, ja hele sitt yrkesliv, for å øke rikdommen til en annen. Men ett vet denne flotte mannen Edvard Hoem har diktet ut av kirkebøkene og regnet som faller på markene: Når hans tid er inne – og det skal slås i Vårherres åker – så skal det godt gjøres å komme utenom Knut Hansen Nesje når det skal velges førsteslåer i himmelen …

Jeg leser Slåttekar i himmelen med et smil om munnen og en indre fryd, slik jeg i sin tid leste Prøvetid og Tid for klage, tid for dans av samme forfatter. Edvard Hoem rører meg både med sitt vakre språk, med sine karakterer og situasjonene han tegner ut for oss. Vi ser for oss Serianna med pipen. Vi blir forelsket i Gjertine med den sterke viljen og føler hennes sensualitet nesten på kroppen. Og Nesje, slåttekaren Nesje, forrest i rekken av slåere … Sakte kommer han mot deg med ljåen hevet. Ikke for å ta deg, men for å sørge for at jobben blir skikkelig og forsvarlig gjort. Med seige, rytmiske bevegelser legger han det høye gresset for sine føtter. Selvfølgelig er det han som blir første slåttekar i himmelen.

 

ATLE NIELSEN

 

-- annonse --