Bok365-kritikernes 2021-favoritter

Hvilke bøker var det kritikerkorpset vårt festet seg ved i 2021? Her er får du servert 37 anbefalinger fra 11 anmeldere. Merk at vi publiserer barne- og ungdomsbokanbefalinger i morgen og lyrikk søndag.

Her er årets kritikerfavoritter på BOK365;

MAREN KLEPPEN:

Marieke Lucas Rijneveld: Kveldens ubehag (Solum Bokvennen)

Med årets mest treffende tittel bør denne dunkle romanen – fjorårets Bookerpris-vinner – få en bred i vintermørket. Sjelden har jeg blitt tvunget til å være så til stede som jeg har vært i lesningen av denne romanen.  Kveldens ubehag stirrer deg ned, utfordrer deg til å se vekk slik alle andre gjør. Ikke gjør det, du vil ikke gå glipp av denne romanen. (Oversatt av Hedda Vormeland)

Vanessa Springora: Samtykket (Oktober)

Vanessa Springora, en 48 år gammel redaktør og serieskaper, har snudd hele Frankrike på hodet etter utgivelsen av Samtykket (Le Consentement) i fjor. Debatten som fulgte søkelyset mot virkelighetens G. (Gabriel Matzneff) har ført til at to andre kvinner har stått frem med sine historier, Matzneff har blitt anklaget for å fremme pedofili i sine bøker, blitt fratatt livstidsstipend for lavtlønnede kunstnere. Sammen med Camille Kouchners bok La familia grande som kom tidligere i år, og nettopp er utgitt på norsk hos Gyldendal, har den vært pådriver til å sette en seksuell lavalder i Frankrike. Vansessa Springoras debut balanserer på grensen mellom memoar, kamprop og et oppgjør med litteraturens vesen. Den balansen holder hun hele veien, med stor dyktighet.

LEIF GJERSTAD:

Lydia Sandgren: Samlede verker (Strawberry)

Da Lydia Sandgrens debutroman «Samlade verk» kom i fjor ble den i hjemlandet møtt med hyllest og superlativer. Boka ble både snakkis og bestselger, før den endte året med å få Augustprisen for årets beste skjønnlitterære bok I Samlede verker møter vi forleggeren Martin Berg, maleren Gustav Becker og akademikeren Cecilia Wikner, i en handling som spenner over tre tiår og veksler mellom nåtid og datid. Og dermed også mellom ungdommelige drømmer og brustne illusjoner.. Det er berikende å lese en bok som rommer så mye og som så smertefritt beveger seg mellom ulike plan. (Oversatt av Trude Marstein)

Lina Wolff: Kjøttets tid (Oktober)

For sin forrige bok De polyglotte elskerne fikk svenske Lina Wolff Augustprisen. For sin nye roman Kjøttets tid ble det «bare» nominasjon, men ikke la deg lure. Denne burlesk ekspanderende fortellingen er en perle! Brå kast, absurd fantasi og medrivende fortellerglede om kjærlighet, makt og begjær var noen ingredienser som gjorde De polyglotte elskerne til så god lesing. De samme elementene sikrer at Kjøttets tid – tittelen henspiller til et realityshow med samme navn på det skjulte, mørke nettet – byr på en fascinerende reise på mange plan. (Oversatt av Bodil Engen)

Zora Neale Hurston: Blikket var vendt mot Gud (Cappelen Damm)

Mens Black Lives Matter setter fokus på rasisme i dagens samfunn, skildrer Blikket var vendt mot Gud de svartes kår og frihetslengsel i de amerikanske sørstatene for hundre år siden. Zora Neale Hurstons fargerike roman fra 1937 inngår i den nye Cappelen Damm-serien, der de har hentet fram og oversatt «glemte klassikere» som tidligere ikke har vært tilgjengelige på norsk. Og da kan Blikket var vendt mot Gud være et utmerket startpunkt.  (Oversatt av Aase Gjerdrum)

Simon Stranger: 304 dager (Aschehoug)

Bare drøye måneden etter at Taliban inntok Kabul stiller Simon Stranger i sin nye roman spørsmål ved nødvendigheten av krigen, samtidig som han belyser den psykiske uhelsen som krigen kan påføre hjemvendte soldater. De kan godt overleve krigen på fremmed jord, for så å tape freden på hjemmebane. 304 dager balanserer mellom det faktiske og fiktive på en måte som gjør romanen like leseverdig som relevant.

Kim Leine: Etter åndemaneren (Cappelen Damm)

Åtte år etter at Kim Leine innledet sin Grønlands-trilogi setter han et imponerende punktum med det avsluttende bindet Etter åndemaneren. Med rutinert og sikker hånd kryssklipper Kim Leine seg mellom kapitler om de ulike fiktive personene med rapporter hentet fra den høyst reelle ekspedisjonen på Grønlands østkyst som fikk navnet «koneekspedisjonen». Grepet med å plassere fiktive personer i faktiske historiske hendelser bidrar med å gi det historiske aspektet i Etter åndemaneren mere liv.

Lars Saabye Christensen: En tilfeldig nordmann (Cappelen Damm)

Etter det store episke løftet med Byens spor-trilogi og dypdykket i familiehistorien i Min kinesiske farmor senker forfatteren skuldrene litt i årets roman En tilfeldig mann. Den er språklig leken med en satirisk-humoristisk undertone. Bokas tilfeldige nordmann – den anonyme byråkraten Gordon Mo – utfører sine plikter uten å gjøre noe vesen av seg. Inntil han en dag eksploderer og lar det gå utover sine omgivelser. Etter det blir ingenting det samme.

KJELL SOLEM:

Hege Ulstein: Tillitsmannen Martin Kolberg (Aschehoug)

En av de best fortalte politiske memoarbøkene på lange tider. Ulstein/Kolberg er ikke mye opptatt av hverdagspolitikken, og det er et godt valg, dermed blir dette nesten en rendyrket bok om personer, politikk og posisjoner.  Den som tror at politikk dreier seg om å være sitt partis tjener, er naiv. Politikkens persongalleri består i utstrakt grad av personer som sterkt ønsker å være i posisjon og som ikke unnser seg renkespill for å komme dit.

Thorbjørn Jagland: År i fred og ufred (Cappelen Damm)

Jagland er på hjemmebane når han er utenriks, og ex-politikeren drøfter de store spørsmålene i vår tid. Da er han en arbeider-intellektuell. Han byr på lange resonnementer og har spennende perspektiver. En biografi er et partsinnlegg. Forfatteren har ordet. Selvinnsikt og sjølkritikk er ikke det som kjennetegner sjangeren. Jagland er heller ikke blant dem som har blikk for egne svakheter.

Ketil Gjølme Andersen: Hitlers byggherrer. Fritz Todt og Albert Speer i Norge (Fagbokforlaget)

Nazi-Tyskland gjorde Europa til en krigsskueplass, men også en anleggsplass, er en av historiker Ketil Gjølme Andersen mange treffende karakteristikker i boken om okkupasjonsmaktens frenetiske byggevirksomhet i krigsårene. Andersen har viet et tiår av sitt forsker- og forskningsformidlingsliv til dette suverene bidraget til å forklare hvordan hele det store tyske okkupasjonsmaskineriet fungerte.

Bjørn Stærk: Togeventyret. De fineste reisene går på skinner (Res Publica)

Et hyggelig gjensyn med skinnegående reiser. Stærk penser fra reise til politikk, fra interessante historiske utlegninger til klimautslipp og teknologi. Flyet er skyggefortellingen. Han har liten tro på Avinors ambisjoner om å elektrifisere deler av kortbanenettet. Flyreisen blir ikke miljøvennlig i overskuelig framtid.

Erik Thomassen: De valgte å slåss Vestlandshæren i krig 9. april til 1. mai 1940 (Vigmostad & Bjørke)

Erik Thomassen tar krigslitteraturen tilbake til start, til invasjonsdagen og felttoget i Norge. Han har puslet fram mange brikker til det intense, men kortvarige krigsspillet fra Vestlandet til Valdres. Historiens om Vestlandsbataljons motstand mot den tyske invasjonen kan leses med lærstøvlene på. Vi kommer nær krigens gru og vanvidd.

KRISTIN HARTVEDT:

Maggie O’Farrell: Hamnet (Gursli Berg)

En levende og gripende historie om det ukjente livet til Shakespeares sønn Hamnet, som døde da han var bare 11 år gammel.  En vidunderlig bok, rik på detaljer og troverdige hendelser, skildret i et solid språk, godt ivaretatt av oversetter Kirsti Vogt. Anbefales på det varmeste.

Ingvild H. Rishøi: Stargate – en julefortelling (Gyldendal)

Magisk, tragisk og virkelighetsnært. Det er rett og slett intet å utsette på romandebuten til Rishøi. Stargate er en vakker historie om julen, kjærlighet og håp, som vil få deg til å gripe etter både lommetørkleet og pepperkakene.

Bergsveinn Birgisson: Kolbeinsøy (Vigmostad & Bjørke)

Om livet og hvordan vi lever med de demonene vi ikke klarer å kvitte oss med. Bergsveinn Birgissons Kolbeinsøy er blitt en vakker, liten roman om å leve med depresjon og angst, som krever en god del av leseren. Det lille persongalleriet i Kolbeinsøy er i en klasse for seg.

ANDERS NERAAL:

Rune Slagstad: Mine dannelsesagenter – En politisk idéhistorie (Dreyers forlag)

Noen bøker sluker man. Dette er ikke en slik. Denne boka er ikke en du setter deg ned og leser fra perm til perm, om du da ikke har helt spesiell interesse. Dette er ei bok du stadig kan hente fram og glede deg over i små ettertenksomme doser.

Professor Rune Slagstad har markert seg som en nyskaper av norsk akademisk og politisk agenda siden begynnelsen av 70-tallet, og er utvilsomt blant landets ledende intellektuelle fyrtårn. Han er kunnskapsrik og kan derfor tillate seg å skrive pedagogisk og lettfattelig selv om vanskelige begrep og spørsmålsstillinger innen europeisk idéhistorie. En av årets mest berikende bøker.

Arne Vestbø: Brummenæs & Torgersen. Verdens første kvinnelige skipsredere (Cappelen Damm)

Ikke alle Askeladder må være maskuline. Boka om de to entreprenørene Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen – som fra fire tomme hender bygde opp betydelige formuer og anseelse, er lite annet enn eventyrlig. Faktamengden underlettes ved at Arne Vestbø skriver lett, presis og likefrem norsk. Forfatteren fristes heller ikke til forsøk på dyneløfting. Spørsmål om seksualitet og samliv lar han i det store hvile. Det som får skinne og som blir gitt fokus er hvordan de to kvinnelige partnerne kunne skape sine egne frie liv med uendelige muligheter, uten beskrankninger fra kontrollerende ektemenn.  Boka bidrar med dette til forfriskende kvinnehistorie.

MAY GRETHE LERUM:

Mona Høvring: SOGA OM FRÅID – HANS MEININGAR OG LIVSKJENSLE som også inneheld somme salige stunder (Samlaget)

Prosapoeten Mona Høvring leikar med livet og lesaren når ho i nynorsk språkdrakt byr på ei sjeldan fargesterk fabel. Sjølvsagt må ei slik raljerande og hemningslaus hurra-meg-rundt-forteljing ha klangbotn av stort alvor. I denne forteljinga er det ikkje vanskeleg å sjå drøftinga av kor grensa bør dragas når valet står mellom foreldre sine behov og barna sine behov, når desse ikkje let seg kombinere.

Johan Ehn: Hesteguttene (Mangschou)

Svenske Johan Ehn har lagt mye arbeid i å kartlegge og dikte sammen detaljer fra vår nære europeiske historie, med søkelys på hvordan mannlige homofile og transpersoner ble behandlet i tiden før og under 2. verdenskrig. Det sier seg selv at dette ikke er en lystig fortelling, men som motvekt har Ehn tilført teksten mye varme og kjærlighet – i ulike farger og fasonger. I noen nydelige øyeblikk glitrer språket i Ehns roman. (Oversatt av Morten Hansen)

Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (Samlaget)

Det er overraskande lett å få sympati for forteljaren i boka, åleinefaren Nicolas, sjølv om me på dei aller først sidene får vita at han er nekrofil – og at han har skumle planar for barna sine. Forfattaren byr på ei familiesoge av den mest bisarre, morosame, vemmelege, sjokkerande, fargesterke og opplysande sorten, med start frå tidleg 1800-tal. I eit tid der få har kjent særleg verre stank enn partnaren sin dynepromp, og nesten ingen har sett ein død og naken menneskekropp på nært hald, greier Maren Uthaug å senda sjokkbølgjer gjennom alle sanseapparata til lesaren. (Omsett av Ingvild Holvik)

VEBJØRN ROGNE:

Abid Q. Raja: Min skyld – En historie om frigjøring (Cappelen Damm)

I sannhet en helt annerledes politiker-biografi. Og takk for det. I politiske biografier er det vanlig at avsenderen pynter på fortiden. Det gjør ikke Abid Raja, noe som styrker denne boken vesentlig. Beskrivelsen av hvordan den unge, idealistiske og romantiske Abid ikke fikset krysspresset og forvandlet seg til en kontrollerende ektemann er svært god og troverdig. Raja føler seg knust og kvernet under en gigantisk morter, hvor hans holdninger og verdier blir «malt og malt til de lignet pakistansk steinmalt mel.» En bok med mål og mening, som er både velskrevet og engasjerende – og med en åpenhet som må ha kostet ham mye.

Kiley Reid: Litt av en tid (Aschehoug)

Med ett eksploderte det, og denne romanen ble en av fjorårets mest aktuelle bøker i USA. Bokens styrke er satiren Kiley Reid klarer å veve av rasefordommer, velvillige handlinger, og møter på tvers av rase og klasse. Småbarnsmoren Alix strever for å vise seg som den åpne og fargeblinde kvinnen hun selv mener å være. Med humor og ironi beskriver Kiley Reid en kvinne som prøver mer enn hardt med sine nærmest besettende show-off-øvelser for å signalisere sin fordomsfrihet, spesielt overfor datteren Briars svarte barnepike Emira. (Oversatt av Vibeke Saugestad)

Alex Schulman: Overleverne (Gyldendal)

Alex Schulman snurrer filmen både forlengs og baklengs i hudløs roman om tre brødre og en dysfunksjonell familie. Beretningen om familien – de tre brødrene, den stadig mer alkoholiserte moren, faren som flyter inn og ut – er blitt en slags kammerdrama på torpet, etter hvert vekslende med livet i byleiligheten. Det et vondt og det er knugende tett, hele tiden er det noe som truer med å knuse det hele i tusen biter. Eller rettere sagt noen: moren eller faren, de som skal beskytte deg her i livet. Det er blitt en forjævlig, vidunderlig roman av dette – og en usedvanlig god norsk oversettelse av Andreas E. Østby, som yter Alex Schulmans språk og vakre bilder all mulig rett

MAREN DAHL KELLER:

Carl Frode Tiller: Flukt (Aschehoug)

Spennet mellom de levende og de døde krymper i Carl Frode Tillers nye roman. Virkelighetens grenser bøyes, men smerten over et dødt barn forblir. Med en strålende utført sirkelkomposisjon dras man inn, fascinert av historien og måten den fortelles på. Når du er ferdig med siste side – gå tilbake og les første kapittel igjen. Å tematisere et barns død er et risikabelt prosjekt. Tiller løser det elegant med sensitivitet og omsorg overfor karakterene og gjør med det Flukt til en av de vakreste utgivelsene i høst.

ATLE NIELSEN:

Tore Renberg: Assalamu alaikum (Oktober)

Denne anmelder har elsket bøkene om den fromme gangsteren Jan Inge Haraldsen og hans bisarre verden. Persongalleriet i huset hans i Hillevåg er så far out at det nesten er parodisk, men det har funket. Herregud så det har funket. Siste bok i Teksas-serien er dyster lesing, og historien om Hillevågsgjengen tar en ny, og bekmørk vending.

Douglas Stuart: Shuggie Bain (Gyldendal)

Dette er fortellingen om Hugh «Shuggie» Bains oppvekst, og det er ikke akkurat noe glansbilde av fødebyen Glasgow Bookerpris-vinner Douglas Stuart gir oss i sin debutroman. Dette er Thatchers åttitall, med nedlagte gruver, enorme sosiale skiller og galopperende arbeidsløshet. I en by som er skakkjørt og voldelig nok fra før. Det er rått, hardt og hjerteskjærende. (Oversatt av Hilde Stubhaug)

Henrik H. Langeland: Paradis (Cappelen Damm)

I tredje bind av Henrik Langelands verdensmester-serie skal vi østover i Oslo. Indisk-fødte Amar Singh er hovedperson i «Paradis», godt sekundert av den ustabile vestkantgutten Hauk. Og jada: Langeland har grepet om leseren intakt. her er ung, umulig kjærlighet, tvangsgifting og æresdrap, og etter hvert en radikalisering som skal få svært alvorlige følger for alle.

Bjørn Andreas Bull-Hansen: Jomsviking – Danelovs land (Gyldendal)

Bjørn Andreas Bull-Hansens fjerde bok om Torstein Herse holde samme høye nivå som forgjengerne. For historieinteresserte er det en opplevelse å lese Jomsviking-bøkene. Noe av det interessante er at helten står for det motsatte av det vi lærte om de norske heltekongene på skolen og hos Snorre. Torstein har allerede drept Olav Tryggvason og lover nå også å drepe Olav Haraldsson. To av sagaens største helter er altså fiender av protagonisten vår, som ellers begynner å få ganske få allierte etter hvert.

Jan Ove Ekeberg: Den siste vikingkongen – Dødens hærfører (Gyldendal)

Snipp snapp snute, så var sagaen om Harald Hardråde ute. Jan Ove Ekeberg har over fem bøker levert en livshistorie som allerede har gledet mange, og som helt sikkert vil glede nye lesere i årene fremover. I Ekebergs bøker kommer vi, riktignok i romanform, svært nær den siste vikingkongen, krigeren Harald Hardråde. Det har vært litt av en reise.

LEIF GJERSTAD – krim og spenning:

Liza Marklund: Polarsirkelen (Cappelen Damm)

Første bind i en trilogi som lover godt. Et makabert funn vekker liv i en gammel sak når Liza Marklund vender blikket mot sine hjemtrakter i Norrbotten. Med følsom penn skildrer den tenårenes sårbare usikkerhet og søken etter identitet, samtidig som Liza Marklund rutinert klarer å balansere kvinneportrett og tenårsskildringer med drapsetterforskningens framdrift og lavmælte spenningskurve. (Oversatt av Kari Engen)

Sam Lloyd: Minneskogen (Cappelen Damm)

Sam Lloyd er et helt nytt bekjentskap på den internasjonale himmelen. Minneskogen er britens krimdebut, men måten boka er skrudd sammen på tyder at han er vel bevandret i den suggestive historiefortellingens kunst. For det er på dette området Minneskogen uthever seg mest, gjennom en historie som ligger og ulmer, uroer og truer lenge før den slår ut i full brann. Du vet noe har skjedd og du frykter noe mer skal skje. Men hva og hvordan er mer usikkert, og Sam Lloyd holder deg i spenning helt til et voldsomt klimaks på de siste sidene av denne psykologiske thrilleren. (Oversatt av Egil Halmøy)

Nikolaj Frobenius: Svanesang (Gyldendal)

Det starter bokstavelig talt eksplosivt, før Nikolaj Frobenius senker tempoet og lar refleksjoner rundt identitet, hevnens vesen og konsekvenser bære hans nye og veldreide psykologiske thriller. Nikolaj Frobenius språk flyter lett og skaper en leservennlig ramme rundt disse refleksjonene. Alt er ikke slik det synes, og er hevnen virkelig alltid like søt?

NORA STEENBERG

Hanne Sigbjørnsen: Bare vent (Kagge)

Bare vent er Tegnehanne på sitt beste, og den eneste svangerskapsboken du trenger å lese etter at du får to streker på graviditetstesten. Passer boken så kun til gravide? Nei. Styrken i Tegnehannes fortellinger er de er gjenkjennelige for alle, også de utenfor den åpenbare målgruppen.

MORTEN STÅLE NILSEN:

Jan Grue: Hvis jeg faller – en beretning om usynlig arbeid (Gyldendal)

Hvis jeg faller kan leses, bør leses, av alle som har vært, er eller vil havne i en omsorgsrolle, hvilket i praksis betyr oss alle. Den kan leses av alle som kjenner seg igjen i Grues presise formulering av hva omsorg er: «Stedet der arbeid møter kjærlighet». Den kan leses på grunn av de gode, noen ganger poetiske setningene – som denne: «… når en fønvind treffer Oslo i desember eller januar og det er mildt og nattemørkt samtidig, de dagene der det rasler i fløyel». Grue kan nemlig skrive. Han har arbeidet hardt for å bli flink til det også.

Marte Spurkland: Ut av krisen (Cappelen Damm)

Verden er full av sterke historier. Disse åtte er mer velskrevne enn de fleste.  Spurkland styrer i alle fall klar av sjangerens banaliteter og klisjeer. Ikke minst i språket, der vi spares for de korte, kvasi-litterære setningene som strøs som salt og pepper over åtte av ti artikler om det vonde og vanskelige. Historiene som formidles er gripende og rystende nok som de er, og trenger ikke en fyrbøter av en forfatter.

Patrick Radden Keefe: Si ingenting – en sann historie om mord og terror i Nord-Irland (Cappelen Damm)

Det er en lang og snirklete, tragisk og dunkel historie journalisten Patrick Radden Keefe bretter ut i denne fortellingen om den irske republikanske armeens herjinger gjennom fem tiår. Keefe, som selv har irske aner (hence the name), skriver overbevisende om 1970-tallsterrorismens forlokkende eim av lovløs sex-appell. Men han lider overhodet ikke under romantiske illusjoner om at rebell-livet førte noe særlig annet enn sorg og smerte med seg – i det korte så vel som det lange løp. Var «the troubles» i Nord-Irland noe mer enn tragedie? Nei, skal vi tro denne boken. (Oversatt av John Grande)